Hundetrening
Klar til tjeneste!
Kanskje er det nettopp en pensjonert politihundmann som kan hjelpe deg å få bedre kontakt med jakthunden i skog og fjell.
Publisert
Sist oppdatert
– Jo mer svart/hvitt du evner å være, desto lettere blir livet for hunden, sier Stein Gravdal (63) fra Lier. Den fire år gamle korthåret vorsteher Dixie (Furukollens Alfa Romeo) får hilse i entreen, før hun rusler fornøyd tilbake på pleddet sitt i stua.
Etter nærmere 40 år med schæfer og malinois, fordelt på ni hunder, er Dixie familiens første jakthund. Foranledningen var at gamlehunden døde, omtrent samtidig som Stein ble innhentet av lovpålagt tidlig pensjonsalder i politiet (57 år).
Mye av treningen av en tjenestehund kan overføres til jakthunder, uansett rase.
Stein Gravdal
Belønning
– Hunder elsker å lære. All innlæring bør være belønningsbasert. Gjør hunden det du ønsker, bør det vanke en belønning. En lydig hund er en harmonisk hund og vil spare deg for mye ergrelse. En stående fuglehund som jakter på «egen hånd» en kilometer unna, har du ikke mye glede av.
– Hva er riktig belønning?
– Det er situasjonsavhengig. Mat er det vi kaller dempende belønning, som får hunden til å roe seg. Jakt/kamplek med en ball, eller annen leke, er derimot en aktivitetsøkende «premie».
Må jaktes med!
– Da jeg måtte avlive den siste schæferen, føltes det tomt i huset. Etter en uke begynte jeg å få alvorlig abstinens. Jeg ville ha en turkamerat. En hund som orket å trekke litt. Det sto mellom vorsteher og pointer.
At jeg har begynt å jakte, må et par av naboene i bygda ta ansvaret for, smiler han. Lederen i den lokale JFF-foreningen var nemlig krystallklar da han fikk høre at Stein hadde kjøpt valp: du kan ikke ha vorsteher uten å jakte! Noen måneder seinere var jegerprøven i boks.
Trangt nåløye
Stein Gravdal hadde en sterk interesse for hund allerede da han kom inn på Politihøgskolen i 1982. Den første schæferen var godkjent patruljehund i 1986, året etter at han ble lensmanns- betjent i hjemkommunen Lier.
Der ble han til 1999, før karrieren fortsatte som leder av hundetjenesten ved Søndre Buskerud politi- distrikt, fram til 2018. Drammen er ikke Balestrand i Sogn. Med Hells Angels i nabolaget kunne det av og til gå ei kule varmt …
Av hans ni hunder, kom fire schæfere og en malinois gjennom det trange nåløyet
for å bli sertifisert tjenestehund i løpet av yrkeskarrieren. Veien dit er et
krevende løp, hvor hunden må gjennom en mental test og ulike
godkjenningsprøver. Nervesvake hunder når ikke opp.
Overføringsverdi
– Uansett hvilken rase du har, kan mye av den hundefaglige treningen av en tjenestehund overføres, jakthunder er intet unntak, påpeker Gravdal.
– Hva har du lagt vekt på i jakttreningen av Dixie?
– Å styre søket, ved å ta hensyn til topografi og vind- retning, slik at hunden forstår at jakta skal være samhandling. Det har gyldighet enten det søkes etter folk eller fugl.
Oppdretteren min påpeker at en fuglehund skal ha respekt for fuglen. I all enkelhet ro i oppflukt og skudd. Det er det mye fornuft i. Gravdal har en kampsak til: Stol på hunden. Alltid!
– Hundens nese er omtrent en million ganger bedre enn din og min, og kan lukte et menneske på tre-fire kilometers avstand i god vind og åpent terreng. Det er smått utrolig, sier Stein og ser ut av vinduet. I vest ligger Finnemarka. Hjemmebanen med sesongkort.
Leser hunden
Et liv med hund gjør at Stein Gravdal evner å lese hundens signaler bedre enn de fleste. Her smetter vi inn en episode fra fjorårsjakta: Ekvipasjen avanserer opp ei lang sørvendt li i det nesa til Dixie går i været.
Hunden får en frysreaksjon, ikke stand, men noe som ligner. Stein følger på, registrerer at Dixie er interessert, men samtidig noe usikker. Igjen får hun ordre om å avansere. Etter flere stopp, rundt 250 meter fra påslaget, stikker Dixie hodet inn blant noen steiner.
– Jeg trekker henne tilbake. Nede i hullet sitter et lam som har kjørt seg bom fast. Medtatt, men i live.
En takknemlig sauebonde kontaktes og dukker etter hvert opp på «åstedet». Lammet må bæres ut av skogen, men klarer seg og blir middag seinere på høsten. Sporet opp av hund som er livredd sau!
Innkalling
– Mange sliter med innkalling, spesielt om hunden har funnet noe interessant …
– Jeg har ulike kommandoer for å få hunden inn: «Kom», «hit», to forskjellige verbale kommandoer med forskjellig betydning, eventuelt kombinert med bruk av fløyte.
Vibrasjon i GPS-halsbånd benyttes om jeg ser at hunden er i fare, eksempelvis ved å nærme seg vei, eller om jeg ønsker umiddelbar innkalling. Belønningen for å komme må være selve julaften.
Større toleranse
– Det kan virke som små hunder er mindre lydige i bånd enn store hunder?
– En dachs som drar litt i båndet og vimer rundt leggene dine, slipper nok i større grad unna med uønsket oppførsel, nettopp pga. den beskjedne størrelsen, sier Stein, men påpeker at det gjelder å være konsekvent og tålmodig også med mindre hunder. Repetere, slik at hunden forstår budskapet.
Mentalt sliten
– Tenk kvalitet. Det hjelper ikke å trene mye, om du trener feil. Og det er viktig å gi seg før hunden blir sliten i hodet. Det kan fort koke over. Hunder er like forskjellig som mennesker, både på rase- og individnivå.
– Flere gode råd?
– Jegere uten erfaring med hund bør nok velge en mykere rase enn en vorsteher. Her er det ikke nødvendigvis bare hårlaget som er stritt!
Epilog:
Slutten av september, Vilhelmina i Nord-Sverige. Dixie er i knallform, søket er perfekt og kontakten med «far» upåklagelig. Men her er langt mellom både svart og brun fugl. Desto viktigere å ta vare på de få sjansene som byr seg.
Det blir bom. Og bom igjen, uten at det legger noen demper hundens jaktlyst. Lukta er der, og en tom stand er også en stand. Tid for selvransakelse:
– Det hjelper ikke om hunden gjør alt rett, når du skyter så dårlig som i mitt tilfelle. Jeg må trene mer med hagla!
