For en fuglehund finnes det knapt en sterkere provokasjon enn flaksende rypevinger. Da gjelder det å ha gjort hjemmeleksa og befestet «sitt»-kommandoen godt, ellers går det som her. Foto: Dag H. Karlsen

Den viktige innlæringsveien

Følger du innlæringsveien når valpen skal dresseres, sparer du deg selv og hunden for mye frustrasjon og ekstraarbeid i framtiden.
Onsdag, 9. januar 2019 - 16:19

– Vi mennesker leter ofte etter snarveier. Det er sjelden lurt i opplæringsøyemed. Like fullt er nok dette blant de vanligste feilene som gjøres når det kommer til hundedressur, sier NJFFs jaktkonsulent Roar Lundby.

Det er ganske brysomt å holde seg med en udressert hund. Når såpass mange likevel gjør det, tror Lundby mye av svaret ligger i manglende bevissthet omkring høyst elementære punkter innen læringspsykologi og atferdsanalyse.

Noe av det første og viktigste man bør gjøre som ny hundeeier, er med andre ord å sette seg inn i innlæringsveiens fire faser.

– Det er ikke veldig komplisert. Man må bare være bevisst på hva man gjør, når man skal gjøre det og hvorfor, sier Lundby.

Fire faser
Den første fasen omhandler nyinnlæring. Her skal hunden lære en ferdighet den ikke kan fra før. Øvelsen læres inn gjennom lek.

I den andre fasen går man over til videreutvikling. Her skal du hjelpe hunden til å opprettholde og videreutvikle ferdigheter som allerede er innlært.

Den tredje fasen handler om generalisering. Her skal hunden vise de lærte ferdighetene i ulike situasjoner – uavhengig av omgivelser og eventuelle provokasjoner.

Den fjerde og siste fasen kalles gjerne hundeføreropplæring. Her skal hundefører bruke hundens lærte ferdigheter i den daglige omgangen med hunden, i hjemmet, på prøver, på jakt osv.


1. Nyinnlæring av sitt: Stå foran hunden med en godbit i hånden.


2. Før hånden med godbit ut og over hodet på hunden – uten å si noe.


3. La den få godbiten og belønn med ros når den setter seg. Gjenta det hele 5-10 ganger.

For døve ører
Det er sjelden vanskelig å avdekke slurv i innlæringsveien. Et typisk eksempel kan være en fuglesituasjon på fjellet. Hunden har tatt stand, fører kommer opp og kommanderer reis. Når hunden har fått fuglen på vingene, roper fører «sitt». Hunden lar seg imidlertid ikke hefte ved kommandoen, og jager rypene innover fjellheimen med stor entusiasme. Tilbake står eieren og funderer på hvor det har sviktet. Et annet, velkjent eksempel kan være en drivende hund eller en løshund som ikke lar seg kalle inn i los.

– For svært mange handler det om at man ikke har lagt ned nok arbeid i å generalisere kommandoen. Det vil som regel være nyttig å gå tilbake til start, men det beste er selvsagt å gjøre ting riktig fra første dag som hundeeier, sier Lundby.


4. Legg på kommandoordet «sitt»: Følg samme prosedyre som i billedsekvensen over, men nå legger du på kommandoen i samme moment som påvirkningen blir gitt, altså idet du fører hånden med godbit fram over hundens hode. Når du har gjort dette 5–10 ganger, og hunden setter seg hver gang, kan «hjelpesignalet», altså håndbevegelsen, fjernes.

Starter med «sitt»
Før generaliseringen kan begynne, må du altså sørge for å lære hunden den aktuelle ferdigheten, for så å videreutvikle denne. Fordelen ved å starte tidlig, er at en valp vil være langt lettere å forme enn en eldre og mer selvstendig hund, som kanskje har lagt seg til mange unoter.

I første fase, altså nyinnlæring, starter Lundby alltid med «sitt». Men aller først må du la valpen få tid til å bli husvarm og trygg i de nye omgivelsene. Noen trenger to dager, andre en uke.

– Ved innlæring av «sitt», kan man dra nytte av hundens tiggeratferd, forklarer Lundby.


5. For å teste om hunden er med på notene, kan du nå stå passiv foran hunden med armene rett ned, og gi kommandoen «sitt». Husk ros når hunden har satt seg, som her. Når dere har gjort 5–10 vellykkede gjennomføringer, kan valpen kommandoen.

Dette gjøres på følgende måte: Ta en godbit i hånden, og still deg opp foran valpen. Før hånden med godbiten ut og over hodet på hunden – uten å si noe. Dette er din påvirkning. Hundens reaksjon på denne påvirkningen, vil i ni av ti tilfeller være at hunden setter seg. Forsterkningen er at du nå lar hunden forstå at den har handlet riktig. Dette gjøres ved at den umiddelbart får godbiten du har i hånden, og belønnes med ros. Dette er nyinnlæring av «sitt».

– Når du har gjentatt påvirkningen, altså det å føre hånden med godbit over hodet på hunden, 5-10 ganger, og valpen setter seg hver gang, kan du gå videre. Nå er det tid for å legge på kommandoordet «sitt». Dette legger du inn i samme moment som påvirkningen blir gitt, altså idet du fører hånden med godbit fram over hundens hode. Når du har gjort dette 5–10 ganger, og hunden setter seg hver gang, kan «hjelpesignalet», altså håndbevegelsen, fjernes.

For å teste om hunden er med på notene, kan du nå stå passiv foran hunden med armene rett ned, og gi kommandoen «sitt». Husk ros når den lystrer! Når dere har gjort 5–10 vellykkede gjennomføringer, kan valpen kommandoen. Det hele kan fint gjøres i løpet av to dager, ifølge Lundby.

Still krav
Nå er tiden moden for å opprettholde og videreutvikle den nyinnlærte kommandoen. Og det er først i denne fasen du kan stille krav og eventuelt korrigere dersom hunden ikke lystrer, for nå vet du at hunden kan kommandoen. I denne fasen skal også hunden bli introdusert for betydningen av «nei». Ifølge Lundby er det viktig at du lager kontrollerbare situasjoner, hvor du hele tiden har mulighet til å gripe inn.

Han anbefaler å starte med «sitt» som utgangsposisjon. Still deg opp et par meter foran hunden, og slipp en godbit ned foran føttene dine. Dette er en provokasjon som vil utfordre hunden. Den vil ganske sikkert reise seg og gå mot deg og godbiten. Umiddelbart tar du et skritt fram, og sier bestemt «nei».

– For noen hunder vil din stemmebruk og kroppsspråk være nok til at den stanser, i så fall følger du raskt opp med en ny «sitt»-kommando, og roser når den setter seg. Ofte vil det være nødvendig å understøtte ditt «nei» med fysisk inngripen. Jeg foretrekker da å møte hunden med hånden, gripe den kort og bestemt i kjaken og gjenta «nei». Jeg følger så raskt opp med en ny «sitt»-kommando, og roser når den setter seg.

Gjennom stemmebruk, kroppsspråk og berøring, gir du her det som kalles dempende signaler. Du lar hunden forstå at ditt tydelige «nei» innebærer et krav om at den skal avbryte det den er i ferd med å gjøre, og i stedet rette sin oppmerksomhet mot deg, eller den oppgaven den har fått, forklarer jaktkonsulenten.

– Etter en korrigering med «nei», er det mange som glemmer å følge opp med et nytt «sitt» og ros. På dressurkurs pleier jeg å be deltakerne pugge regla «sitt», «nei», «sitt», «bra!». Det er viktig å huske at videreutviklingen handler om å dempe hundens interesse for forstyrrende elementer i omgivelsene, og samtidig øke motivasjonen for å samarbeide med deg, sier Lundby.


6. Opprettholde og videreutvikle kommandoen: Nå som hunden kan kommandoen, kan du stille krav. Nå introduserer du også betydningen av «nei». Start med «sitt» som utgangsposisjon, og slipp en godbit foran føttene dine.


7. Den vil ganske sikkert reise seg og gå mot deg og godbiten. Du tar da et skritt fram, og sier bestemt «nei». Hvis din stemme og kroppsspråk er nok til å stanse den, følger du raskt opp med en ny «sitt»-kommando, og roser når den setter seg.


8. Hvis den ikke lar seg stanse ved hjelp av stemme og kroppsspråk, møter du den med hånden, griper den kort og bestemt i kjaken og gjentar «nei».


9. Følg så raskt opp med en ny «sitt»-kommando, og gi ros når den setter seg.

I ryggmargen
Gjennom nyinnlæring og videreutvikling, har du og hunden nå gjennomgått de to viktigste fasene i innlæringsveien. Det er ikke tilfeldig at «sitt» er den første kommandoen Lundby lærer hunden. Det er en nyttig grunnstillingskommando, som bidrar til å skape ro og oppmerksomhet når andre kommandoer skal læres inn.


10. Generalisering og hundeføreropplæring: Hunden skal nå vise de lærte ferdighetene i ulike situasjoner–uavhengig av omgivelser og eventuelle provokasjoner.

Med en godt innlært «sitt», vil det dessuten være lettere å møte ulike situasjoner i alle miljøer. Vi beveger oss dermed over i den tredje fasen, som er generalisering, og den går hånd i hånd med hundeføreropplæring:


11. For at kommandoen skal feste seg i «ryggmargen», må den brukes ofte. Benytt derfor alle anledninger i hverdagen, for eksempel ved foring, når den skal inn og ut av bilen/huset, ved hilsing på folk, når du kaster ball med ungene osv.

Hunden skal nå bli vant til å adlyde kommandoen, i dette tilfellet «sitt», uansett situasjon og miljø (generalisering). For at kommandoen skal feste seg i «ryggmargen», må den brukes ofte (hundeføreropplæring). Benytt derfor alle anledninger i hverdagen, for eksempel ved foring, når den skal inn og ut av bilen/huset, ved hilsing på folk, når du kaster ball med ungene osv.

Lundby understreker at det er viktig å legge til rette for at hunden skal lykkes, samtidig vil det i generaliseringsarbeidet være påkrevd at du sakte, men sikkert skaper eller oppsøker situasjoner med stadig sterkere provokasjoner.

– Målet er jo at den skal lystre – uansett hva slags situasjon dere måtte havne i. Hvis du er usikker på hvordan hunden vil respondere, må du ha mulighet til å gripe inn og korrigere, sier Lundby og tilføyer:

– Dersom du følger prinsippene i innlæringsveien nøye, uansett hva slags ferdighet du vil lære den, vil du ikke bare få en mer effektiv og samarbeidsvillig jakthund, du får også et langt mer behagelig hundehold.

Emneord: 

På forsiden nå