Reportasje || Romsdalen
De store bukkers dal
Vi dro til Isfjorden i Rauma for å finne hjortejaktas sjel.
Publisert
Sist oppdatert
– Det er dyr i området. Da er det von, som vi sier.
Tore Sæther og nevøen Kjetil Sæther sitter i ei steinur og speider mot den andre siden av dalen. Med hver sin giftering, kikkert og like jaktsekker, speider de mot den andre siden av dalen.
Solen, som varmet romsdalstindene for kort tid siden, kaster nå bare store skygger over dalføret.
De to har jaktet sammen i snart 40 år. Blant jegere i området er de kjent som to av «Sæthringene» i Isfjorden; seige jegere som ikke er redde for å gå langt.
Tore og de fire brødrene hans ble introdusert for hjortejakt gjennom faren, som flyttet til Isfjorden i 1955. Men for søskenflokken var det rypejakt som var det store. Ikke før i 1985, da Tore tok over gården til faren, begynte han og søsknene å jakte på hjorten, som da hadde kommet for fullt.
For det utrente øyet er det grumsete synet i kikkerten bare svinnende nyanser av grått og grønt. Men for Sæthringene er det mulig å lese mye ut av fjellsiden.
– Ser du under hammar’n der? Det er kanskje en titakker, tipper Kjetil.
Jaktlaget har elleve dyr på årets kvote, hvorav tre bukker. Hele sommeren regnet bort, men de siste tre ukene har det ikke regnet en dråpe. Nedbøren har gitt hjorten nok å spise lenger opp i fjellet, og dyrene har ikke trukket så langt ned i dalen som de pleier.
Når hjorten ikke kommer ned til jegerne, må jegerne gå til hjorten.
Hjortekommune – i stadig vekst
Historien om Rauma er som de fleste andre hjortekommuner på Vestlandet.
Den moderne viltforvaltningens spede barndom på 1950-tallet kom med forbud mot å skyte kalv. På 1970-tallet begynte man med mer rettet avskytning, som førte til at flere produktive hunndyr ble spart, mens jakttrykket økte på hanndyr og kalver. Dette la grunnlaget for det videre målet om vekst i den norske hjortebestanden utover 1980 og 90-tallet.
Toppen av lykke
– Dæven, så feit han er. Han her har fått gå i fred for kvinnfolk, bare spist og kost seg, humrer Tore når han snitter opp buken.
Bukken de skimtet i kikkerten kvelden i forveien, ligger nå med beina i været i et tett bjerkekratt i en bratt skråning, ikke langt fra der den ble observert.
Kniven glir gjennom flere centimeter spekk, før Tore velter ut vomma og tar ut hjertet, som går til den stolte skytteren. Johannes Pompstra, som har flyttet til Isfjorden fra Nederland, fikk gleden av å felle sin første kronhjort og er fortsatt litt skjelven, lenge etter at gratulasjonene er mottatt.
Sæthringene tar tak i den store skrotten, og drar den gjennom bjerkeriset mot elva nedenfor. Der finner de en egnet plass for å slakte og partere dyret. Men først fyller Kjetil kaffekanna med friskt fjellvann. Han finner fram hjemmelaget syltetøy og reinsdyrpølse fra fjorårets jakt, for å nyte fellesmåltidet i solskinnet. Det gjelder å samle krefter før kjøtt-tunge pakkrammesekker skal ned fra fjellet.
For Sæthringene er dette toppen av lykke. På hverdagene og utover høsten, når det blir mørkt tidligere, brukes jakttårnene flittig. Med seng og pensjonerte stressless-stoler fra en annen vestlandsbygd, er innmarksjakt en behagelig jaktform. Omtrent halvparten av kvotene felles på innmarka.
Men så ofte de kan, samles gjengen for et lite jag fredag ettermiddag for å starte helgen, mens det jaktes i lia gjennom helgen.
Alle som kan, blir med.
Store bukker
Hvert år skytes omtrent 22 prosent av hjortebestanden på landsbasis. Som bukk har du 50–50 sjans til å overleve jaktsesongen. De fleste bukkene blir skutt mellom to og fire år gamle. Ikke mange blir fem år.
– Jakttrykket har vært tidvis hardt på bukker, men nå er det flere som får lov til å bli litt eldre, sier Per Egil Solli-Mork, leder i viltnemnda i Rauma kommune.
Inne i Grøvdalen er det ofte store bukker. Skred fra bratte fjellsider feier vekk snøen og gir gode beiteforhold tidlig. Andre hjort har lært seg å stjele gress fra bøndenes rundballer. Hjorten tilpasser seg.
Mengden som teller
Større tetthet av dyr og mer beitekonkurranse, er en kjent problemstilling. Kalver og ungdyr påvirkes mest av bestandstetthet, men vekta har gått ned på de fleste dyra.
I overvåkingsområder for hjort har man over de siste 30 årene sett 20 prosent gjennomsnittsreduksjon i hjortens kroppsvekt. Alderen for når en kolle får sin første kalv, og tiden som går mellom hver kalv, forskyves.
De fleste ønsker større og mer produktive dyr, men å snu den negative spiralen med vektnedgang, som de aller fleste opplever, er veldig vanskelig og tar tid.
I Rauma har ikke beitetilgangen vært begrensningen for tilveksten. Selv om tallene viser at vektene i Rauma totalt sett er gode, er «snille» og mildere vintre en medvirkende årsak til at flere mindre dyr overlever. Gevinsten av å ta ut skrapdyr, som har positiv effekt på lang sikt, kan føre til lavere snittvekt i statistikken.
– Men med så store kvoter som vi har hatt, tenker ikke alle nødvendigvis at store dyr skal spares, men at det er mengden som teller. Det har nok gitt reproduksjon av mindre dyr over tid, mener viltnemndlederen.
Alderskortet
Helgen er ikke over for jaktlaget innerst i Isfjorden. Søndagens første drev var mislykket. Hjorten luktet lunta og kom seg forbi postene.
Ved «Kaffesteinen», der Morgodalens dalføre med spisse tinder åpner seg opp ovenfor Grøvdalens bjerkekratt, åkerlapper og jakttårn, samles svette skrotter. Morgendisen har fordampet, og våte ulltrøyer henger til tørk på bjerkekvaster, mens eierne deres gransker dalsidene med kikkert og kaffevannet koker.
Når kaffen er drukket og flere dyr er oppdaget, legges strategien. Naboen Tore Kindsbekken og Silva, hans sorte elghund, labber rett opp fra småbruket borte i veien.
– Jeg vil ikke opp i lia, jeg er for gammel, sier Tore.
– Å, nei, det er ikke lov å dra det kortet nå. Vi får slite ut en generasjon om gangen, spøker Kjetil
Sæther, som «bare» er 55 år, og sprekere enn de fleste 40-åringer.
Gjengen skrider til verket. Det klatres, smyges og posteres, men hjorten er visst ikke videre samarbeidsvillig i dag.
«Å, nei, det er ikke lov å dra det kortet nå. Vi får slite ut en generasjon om gangen!»
15 meter
Skyggene fra tindene rundt flytter seg stadig lenger opp i dalsidene. En lang dag i fjellet er snart over.
Plutselig er det lyd på radioen. Kaj-André Sæther Døving gir seg til kjenne. Han har oppdaget en storbukk helt innerst og øverst i dalen, nesten 1000 høydemeter hjemmefra. Tore Sæther får æren av å smyge seg innpå bukken.
Han vet hva han gjør. En halvtime seinere har han kommet seg inn på kloss hold, og har kun en bergknaus mellom seg og hjorten. Bare 15 meter skiller de to, når Tore lirker rifla i posisjon.
Den gamle bukken aner at noe er på ferde. Hvilestunden er over, den reiser seg for å gå. Så ljomer skuddet gjennom dalen.
Kun 15 meter skiller jeger og hjort, når Tore Sæther har sneket seg innpå et bukken øverst i Morgodalen.
Returbukk
– Du måtte ta den her, og du måtte gjøre det nå, ja! Gratulerer da, bra jobbet, sier Kjetil med dårlig skjult ironi og et lurt smil.
Svetten renner. Han har stått nede i dalen og fulgt situasjonen gjennom kikkerten. De siste hundre høydemetrene opp til Tore og bukken, har han båret vann fra bekken i kjelen.
Kjelen er fast følge, og kaffe hører med til slaktingen. Sånn er det bare. Men klokken er halv seks, så laget må jobbe effektivt med slakting og partering av returbukken.
Best i høyden
Pakkrammesekkene fylles opp igjen. 30–45 kilo på hver.
– Det går nå bra, bare jeg tar tida til hjelp, sier eldstemann Edvin.
72-åringen har lagt igjen rifla, som noen andre får ta, og bruker gåstaver for å holde balansen under den tunge børa.
Følget har fortsatt to kilometer igjen når det begynner å skumre. De tar pust i bakken ved ei gjørmegrop. Hodelyktene kommer på. Nå gjenstår står den bratteste stien.
Vel hjemme henger Kjetil Sæther sekken på vekta i slaktekjelleren. Den viser 47,5 kilo. Mørket har for lengst falt på. Middagen med kona er avlyst og unnskyldt. Beina er gelé.
– Du vet,
det er denne jakta vi gleder oss mest til hvert år.
Tema | Den store hjortespesialen
