Når apportøren våkner

Utdannet hundeinstruktør. Driver egen frisørsalong for firbeinte. Hagleinstruktør. Tidligere norgesmester i juniorhandling. 13 apportprøver med 30 poeng under beltet. Fjorårets mestvinnende strihåret vorsteher på apportprøver. Første elev på mange år som fikk ta med jakthund inn i undervisningen ved Pasvik Folkehøgskole 100% jakt.

20 år gamle Tea Sjølstad har allerede en kompetanse og merittliste mange med et langt hundeliv bak seg bare kan drømme om. Hvordan får hun det til?

– Jeg trives best med å lære noe nytt hele tiden. Og temaet hund og apport blir jeg aldri lei, sier Tea, som sammen med seks år gamle Caliber (Calle blant venner) har gjort storeslem i apport for stående fuglehunder. Hun har tatt imot oss på Bjørkelangen for å forklare hvordan hun tenker for å bygge opp en dyktig apportør. 

Hundeinteressen er hun forresten ikke alene om i familien, da mamma Heidi driver med Grand Danois og pappa Roger hjelper en og annen ekvipasje med behov for problemløsing. Men det var et annet firbent dyr som la grunnlaget for interessen.

– Vi hadde hester her til å begynne med, og i den forbindelse hadde vi noen amerikanere boende her noen måneder i året. De drev med natural horsemanship, og skulle rett og slett lære oss å forstå hest. Når du først har knekt koden med å få en kranglete og motvillig hest opp på en henger, er veien til å forstå hundens behov kort, forklarer Roger.

Tok over Calle

I ærlighetens navn skal det sies at Caliber egentlig var hans hund, i alle fall for en knepen stund, til Tea kom på banen:

– Jeg fikk lov å prøve hunden i utstillingsringen, og sleit med å få kontakt. Han var bare opptatt av pappa. Derfor begynte jeg å trene apport. Siden har ikke pappa fått trene Caliber mer, ler Tea. Nå er stallen for lengst gjort om til kennel, og fylt opp av treningsutstyr. Teas frisørsalong har også fått plass, komplett med stellebord og vaskehall for hunder. Og frysere. Mange frysere.

– Jeg kommer til og med hjem med påkjørte dyr, forutsatt at de ser ok ut. Du må kunne presentere et fint vilt for hunden når du skal trene apport, forklarer Tea mens pappa nikker ivrig i bakgrunnen.

Ender, fasan, ryper, tiur, ekorn, kaniner, litervis med blod, elgklover og mye mer ligger klart til bruk. Med andre ord holdes strihårsvorsteherens kontinentale egenskaper ved like.

Boltreplass

Et stykke sør for Bjørkelangen ligger et 2000 mål stort område med furuskog ispedd fine skogstjern og åpne områder med blåbærlyng og myrer. Høland Jeger og Fiskeforening disponerer statsgrunnen på åremål, og har dispensasjon for båndtvang i april og mai rundt et lite skogstjern for organisert apporttrening. Det er her Tea og Caliber leker seg til eliteform.

På parkeringsplassen går burdøra i bagasjerommet opp, mens strihåren blir sittende.

– Om du ikke vil at hunden skal knalle på apporten, må du være konsekvent med å ikke la hunden hoppe ut av bilen også. Alt vi gjør i hverdagen påvirker hvordan hunden er på trening, prøve eller jakt, sier Roger.

Innover i skogen forsøker vorsteheren å vimse rundt med snuta ned.

– Calle. Slutt. Kom hit. Sånn ja. Her kan du tisse, sier Tea rolig, og forklarer at den firbente har lært å tisse på kommando.

– Det handler egentlig om fokus. En hund som snuser hele tiden, vil gjerne også markere hyppig. Om han skulle gjort det hele veien fram til stedet vi skal trene apport, er han ufokusert før treninga starter.

Et familiemedlem

Fremme ved tjernet kobler hun fra Caliber. Men før duoen kan gå i gang med apportering, står det oppvarming på timeplanen. Etter noen minutter med «fot» og kontaktøvelser, er det dags for å hente ei and som inntil i går lå i en av de nevnte fryserne.

PLASK! Caliber svever elegant gjennom lufta før han lander i vannet.

Sekunder senere holder han stø kurs mot viltet. – Egentlig er jeg ikke så begeistret over at han kaster seg så

villig uti. Det ser stilig ut, men det kan fort stå en pinne i feil vinkel under vannskorpa. Da er ikke skader og heftige veterinærregninger langt unna. Caliber er ikke en apportmaskin, men et familiemedlem. Derfor vil jeg helst at han går litt mer kontrollert ut i vannet, sier Tea.

Idet hunden er på vei tilbake, setter hun seg på huk for å ta imot hunden. Fokuset er hele tiden på den firbente. Vel inne setter seg Caliber seg ned, mens Tea holder hendene inntil brystet. Så tar hun rolig hendene ned og tar imot viltet.

– Takk!

Idrettsutøver

Tilbake ved bilen en stund senere, blir det atter gang tydelig at Tea angriper en treningsøkt like metodisk som en annen idrettsutøver. I tillegg til å føre lister over verdien på godbiter og varme opp hunden før en apport-økt, avslutter hun også hver trening med en rolig kosestund.

– Jeg synes det er deilig å kose, og Caliber synes også det. Slik bekrefter jeg at vi har hatt en god trening, og at han var flink. På denne måten får du en hund som liker å jobbe for deg, sier Tea.

Med Caliber på folkehøgskole

Tidligere kunne elevene ved Pasvik Folkehøgskole i Finnmark oppleve rypejakt og skogsfugljakt uten hund som en del av utdannelsen på linja 100 % jakt. Med en ny firbent elev til skolestart, ble det derimot fuglejakt med hund på klassekameratene da Tea og Caliber reiste nordover i fjor høst. Fire minutter etter jaktstart, var de første rypene felt.

– Jeg stilte som krav at jeg fikk ta med meg Calle. Vi er jo «partners in crime». Heldigvis så lærerne verdien av ha en dyktig hund tilgjengelig. Calle fikk være med så lenge han fikk brukt seg. Jaktområdet rundt skolen nærmest kryr av ryper og skogsfugl. Det var helt fantastisk!

Etter endt undervisning, bød dagene på jakt, jakt og mer jakt. Som opplading til høstens eventyr, drar Tea og Calle så mye som mulig på tur.

– For meg henger jakta tett sammen med friluftsliv. Derfor bruker vi mye tid sammen ute i sommer i påvente av jaktstart, og apportprøver selvfølgelig, smiler Tea lurt.

Teas tips for treffsikker apport

«Vis meg hunden din, og jeg skal fortelle deg hvem du er» er det (nesten) et ordtak som heter.

Det er i alle fall helt sikkert at gammel treningsmetodikk med klyp og kjeft er utgått på dato. Og Teas resultater viser at positiv belønning og en varsom hånd fører til Rom.

Her er hennes beste tips til hvordan du lykkes med apporten for din stående fuglehund:

Tren lydighet

– Jeg trener lydighet én time hver dag. Det er perfekt måte å bygge god kontakt på, samtidig som jeg får øvd inn alle delmomentene en apport består av. Sitt, bli, hold, fot, innkalling, kontakt, avlevering og mer. Det er disse delen av en apport du kan trene inn. Når hunden har interesse for å finne fugl, faller apporten på plass når hunden er trygg på alle momentene. OBS! Ha mye variasjon, det holder med korte økter på moment.

Bli kjent med hunden din

– Alle hunder er forskjellige. Noen blir motivert av godbiter, andre av ros eller lek. For å trene riktig, må du vite hva hunden din verdsetter. Sjekk også hvilken verdi de ulike belønningene har for hunden. Jeg gir for eksempel kun en kule tørrfor for en sitt. Det forventer jeg at hunden kan. Når vi derimot lykkes med mer krevende øvelser, eller under nyinnlæring, vanker det bedre belønninger.

Start smått

– En apport er en sammensatt øvelse. Hunden skal lære å gripe, holde, bære, avlevere og mye mer. Jeg kan selvsagt ikke kreve at hunden forstår dette umiddelbart, og deler derfor opp treningen. Jeg starter tidlig med å leke inn at valpen skal bære og hente noe, slik at den blir vant til det. Jeg unngår å bruke apportbukken før hunden er klar, og vi skal begynne med målrettet trening. En liten leke eller en dorull surret inn i bandasje er fint for valper.

Når hunden er 4-5 måneder, starter jeg med gripetrening. Alle skritt mot målet er belønningsverdig. Om hunden ser på apportbukken, belønner jeg det. Noen hunder griper selv ganske raskt, andre ikke.

Etter hvert kan du legge tommelen litt forsiktig i munnviken, og belønne straks hunden åpner munnen. Du trenger ikke putte inn bukken med en gang. Det gjelder å tenke små, små skritt mot målet, og ikke kreve fullstendige øvelser før hunden er trygg på momentene.

Bygg opp forventninger

– La apportbukken være kjempespennende. Hver gang hunden kommer inn med den, skjer det noe morsomt. Dette styrker også kontakten og samarbeidet med føreren. Men pass på at bukken eller dummyen ikke ligger lett tilgjengelig slik at hunden kan hente den selv.

Søk hjelp

– Det er vanskelig å lære en hund noe du ikke kan skikkelig selv. Derfor er det lurt å søke hjelp hos noen med god kunnskap om temaet når det er ting du er usikker på. Da øker du sannsynligheten for at du trener inn alle momenter riktig. Jeg pleier også å filme meg selv med et actionkamera på stativ. Da er det lett å oppdage feil jeg gjør etterpå.

Hverdag er trening

– Selv om jeg trener lydighet én time om dagen, er det viktig å være konsekvent de andre 23 timene i døgnet. En hund som får lov å hoppe ut av bilen eller løpe ut av døra av egen fri vilje, har vanskelig å forstå hvorfor han må sitte og vente på kommando i det skuddet går.

Pluss

Lærer å legge bånd på seg

Hundetrening

Dressurtips fra instruktør­ens verktøy­kasse