Fotostory || Døgnfluer
Fra vugge til grav
Kanskje er det døgnfluene som vet aller best hvor flyktig livet er … ?
Majestetisk og høyreist. Nymfen har nettopp svømt opp fra dypet der nede og klekket ut i vannskorpa. Den har forlatt sin barndoms våte dal. Som en seilbåt drifter den av gårde på vannet.
Det er i dette stadiet, kalt subimago, vi først og gjerne lettest kan gjenkjenne døgnfluene på vannet. Et syn som får fluefiskerens hjerte til å slå raskere; døgnflueklekking avstedkommer ofte en vakorgie av sultne ørreter.
Men også prosessen fram mot klekking har vært en farefull ferd. Konstant jaktet på av sulten fisk som mer enn gjerne tar de små nymfene der de forsvarsløst kravler langs bunnen på steiner, røtter og greiner. Og så, den siste svømmeturen opp mot lyset og en eksplosjon av livsglede.
De heldige, som enda ikke har blitt til mat, sitter nå og tørker vingene. Snart skal de stige mot himmelen og sverme. Paringsritualet er som en dans høyt der oppe i luften. Døgnfluene stiger og faller, stiger og faller, før de til slutt faller utmattet tilbake på vannskorpa. Døde.
