Annonse
Veideren våkner når den første rypa tar til vingene.
Veideren våkner når den første rypa tar til vingene.

Fotostory || Rype

Når veideren våkner

Når løvet gulner og tindrende høstmorgener kommer med steggens skratting i liene, da faller alt på plass.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

I tusener av år har vi vært jegere med instinkter formet av sult.

I dag kan vi jakte uten sug i tarmene, og vi vet at de der hjemme vil overleve selv om fangsten uteblir. Men instinktene ligger der fortsatt, kanskje noe bedøvet av velstand, men de er langt fra borte.

Enkelte ryper har særdeles gode finter.
Enkelte ryper har særdeles gode finter.

Og mange av oss synes det er gildt med tradisjoner og fritt vilt som ikke smaker av kraftfôr og industri.

Like hel og litt klokere.
Like hel og litt klokere.

Vi dyrker veien til fangst like mye som selve fangsten. Vi gjør det fordi vi kan og fordi vi vil, og noe i oss sier at vi bør, ellers mister vi oss selv.

Marginene er endelig på jegerens side.
Marginene er endelig på jegerens side.

Derfor søker vi mot fjellene, opp dit hvor lufta er klar og himmelen stor, og der seige klyv og baksende rypevinger hvert år vekker oss fra dvalen.

En god apportør er gull verdt.
En god apportør er gull verdt.

Vi gjenoppdager oss selv idet vi fyller lungene med eimen av myr og vier og bålrøyk og den første rypa på sekken.

Hvem sa at jakta ikke var livsviktig?

Øyeblikk som gir tilværelsen substans.
Øyeblikk som gir tilværelsen substans.
Powered by Labrador CMS