Med tørrflue etter laks

Jeg gløtter ut av kjøkkenvinduet. Klokka har passert fire på morgenen, kaffen er straks klar. Jeg burde ha sovet et par timer lenger. Sommeren i Finnmark har festet grepet om vidde og kyst – og lange, lyse dager kompenserer for en mørk, kald vinter. 

Elva rett utenfor hytta ser praktfull ut der den bukter seg rolig fram gjennom dalen – i retning det store deltaet nær munningen – og til slutt fjorden. Riktignok er det relativt lite vann etter en lang og varm periode, men det rapporteres likevel om gode fangster. 

Jeg er optimistisk, men spent på hva de neste dagene bringer. De klassiske laksefluene har jeg lagt igjen hjemme. Jeg skal prøve noe som både er historisk og for meg helt nytt: tørrfluefiske etter laks.

Et sekunds magi

Jeg har etablert base ved bredden der elva senker tempoet etter et hurtig parti, før den gjør en markert sving og siden retter seg ut. I det krystallklare vannet skimter jeg flere lovende steiner. Da en blank laks bryter overflaten, er tiden inne. 

Utstyrt med en solid enhåndsstang legger jeg med lett skjelvende hender en diger skumbille ut i strømmen – og venter. Øynene følger den dansende flua. Den spektakulære naturen rundt meg er som forduftet. 

Havørna som svever høyt der oppe. Lyset i det sola krabber over fjellryggen. Flokken med tamrein som beiter på en gresslette i det fjerne. Jeg registrerer det knapt. Mitt eneste fokus er flua – og håpet om at laksen hvert øyeblikk ruller over den. Jeg varierer mellom å la flua gå naturlig i strømmen og å stripe den hurtig over plassene der laksen trolig står. 

Det tar ikke mange kastene. Plutselig kommer et hode til syne, flua forsvinner, jeg hever stanga og … ingenting. Snøret henger slapt i strømmen, og magien er over før den begynte. Hva skjedde? Bommet fisken? Var det min feil?

Gammel metode

Til tross for et begrenset antall skriftlige kilder som omtaler gamle dagers tørrfluefiske etter laks, har metoden lange tradisjoner. Ulike kilder indikerer at laks har blitt fanget med en metode som kalles «dapping» i flere hundre år. 

I boka Compleat Angler fra 1653 beskriver forfatter Izaak Walton «dapping» som en teknikk der kun flua skal berøre vannet – ikke snøret. Metoden egnet seg for både vann og elver. Flua skulle være stor og luftig – med rikelig hackel. Midt i 1840-årene, da laksefiske som fritidsforlystelse for de privilegerte var i ferd med å bli populært i Storbritannia, ga imidlertid Thomas Brown ut A Manual of modern Farriery. 

Boka handlet primært om dyrevelferd, særlig knyttet til hest, men han viet også atskillige sider til sportslige aktiviteter – som seiling, jakt og fiske: «In (salmon fishing) the fly is allowed to move with the stream, while a gentle gradual motion is given by the hand to keep it upon the surface, and the angler must strike the moment the fish rises; for salmon will not take the fly under water.»

Økende popularitet

Thomas Browns beskrivelse er blant de tidligste publiserte tekstene om laksefiske med fluer som flyter på overflaten. I Irland dokumenterer private fiskedagbøker etter en Mr. Henderson at han brukte en liknende teknikk i sitt laksefiske i elvene der i 1880- og 1890-årene. Basert på notatene, var den typiske flua han benyttet noenlunde uforandret sammenliknet med tidligere beskrivelser – det vil si omfangsrik og bustete, godt egnet til «dapping». 

Tidlig på 1900-tallet fikk tørrfluefiske etter laks tilsynelatende et fotfeste i sportsfiskeverdenen. For all del, avtrykket var høyst beskjedent i forhold til tradisjonelt laksefiske med fargerike fluer bundet med sjeldne fjær på tunge kroker som sank. Men et par sider i 1909-katalogen til utstyrsprodusent Farlows, vitner om at det også var et marked for laksefiske med tørrfluer. 

Her ble en ny serie fluer presentert, designet av Major J.R. Fraser, for tørrfluefiske etter laks. «I have landed during the last four years some twenty salmon on the dry fly, and lost several through breakages, both in England and Ireland. It makes salmon fishing possible (with a fair chance of success) in almost still pools on clear days, when fishing with a fly in the orthodox way would be worse than useless», skrev Fraser som en del av markedsføringen.

Amerikansk innflytelse

Samtidig eksperimenterte amerikanske sportsfiskere med samme metode på den andre siden av Atlanterhavet. George Michel Lucien La Branche huskes som en nysgjerrig og innovativ fluefisker. Allerede som ung gutt i Pennsylvania, ble naturinteressen hans vekket. 

Han lot seg fascinere av jakten på både ørret og laks, noe som skulle resultere i viktige bidrag til den amerikanske sportsfiskelitteraturen. I boka The Salmon and the Dry Fly fra 1924, tok La Branche utgangspunkt i erfaringer fra laksefiske med tørrflue i elver i New Brunswick-distriktet i Canada. 

Den gangen var det tjukt av fisk som steg til overflaten i elvene og tok mesterens flue. Av og til rolig og behersket, andre ganger heftig og brutalt. Samtidig opplevde La Branche ofte at kroken ikke satt eller at laksen relativt fort ramlet av. Likevel bekymret det verken han eller fiske- vennene nevneverdig, med den noe arrogante begrunnelsen at «fish were the stupid things they were».

Møte ved elvebredden

La Branche korresponderte ivrig med andre likesinnede – som Arthur H.E. Wood i Skottland. Sistnevnte fisket laks på Cairnton-valdet i River Dee, og var heller ikke fremmed for å bruke tørrflue. I et brev til Farlows, skrev Wood at «I cast upstream so that the fly drifts downstream like a leaf». 

Han var dessuten sentral i utviklingen av såkalte «greased lines», der hensikten er at snøret flyter eller ligger i overflaten. Fundamentert i deres felles lidenskap, utviklet det seg et interesse- fellesskap mellom de to herrene. Wood inviterte La Branche til Cairnton. 

En begeistret gjest og hans reisefølge, E.R. Hewett, var overbevist om at de ville fange atskillige laks på tørrfluer. Verten, er det grunn til å anta, var nysgjerrig på hva amerikanerne ville makte å utrette så langt hjemmefra. 

John Rennie, som blant annet hadde erfaring med tørrfluefiske etter laks og sjøørret på Island og i Norge, møtte La Branche og Hewett i Skottland: «To my best of knowledge neither of them ever caught one. It is said that Mr. La Branche, while fishing with the late Mr. Arthur Wood at Cairnton, rose no less than 27 salmon on the dry fly, hooked two and landed none», mintes han seinere. Årsaken til at laksene ikke satt, var ifølge Rennie at tilslagene ikke var raske nok.

Skumbille-boogie

Heller ikke i Finnmark er det bare å hente laks – tørrflue eller ei. Vel tilbake på bredden fyrer jeg opp primusen, koker en kjele kaffe og nyter morgenen. Lar elva hvile. År med tradisjonelt laksefiske har gang på gang vist at laksen plutselig kommer i bettet. At det plutselig kan snu. 

Etter å ha sjekket at fortom, spiss og knuter er ok, vader jeg i posisjon igjen. I svingen smeller det. Vannspruten står rundt skumbilla, men jeg kjenner ikke noe. Annet enn hjertet, som hamrer under skjorta. 

Et mer spennende laksefiske enn dette, har jeg aldri opplevd. Nytt kast. Jeg legger flua ut i strømmen, et par meter ovenfor laksen som nettopp gikk til angrep. Så, i det tørrflua nærmer seg fisken, trekker jeg den hurtig i min retning. Skumbilla ploger gjennom vannet – og laksen kaster seg over kreasjonen. 

Jeg klinker umiddelbart til. Følelsen av at fisken sitter, er ubeskrivelig. Kort tid etterpå holder jeg om lag tre kilo rein og blank lykke i nevene. Glemt er irriterende fluer, hissig mygg og nådeløs klegg – jeg har tatt min første laks på tørrflue. Finnmark leverer! Det aner meg at det kan bli mange flere i dagene som kommer.