Annonse
Asbjørn Hørgård var en lidenskapelig laksefisker, her i sving på hjemmebane i Nidelva i Trondheim med egenprodusert splittkein-stang og fluesnelle.

Fiskeutstyrets norske historie

Fire ess og en verdensstjerne

Kvartetten Hørgård, Vangen, Tjøstheim og Sølvkroken ble kjære utstyrsnavn for hundretusener av sportsfiskere etter andre verdenskrig. Men det var Mustad som fikk en hel verden på kroken.

Publisert Sist oppdatert

Når du avsløres som motstandsmann og Gestapo konfiskerer lokaler og produksjonsutstyr før de kaster deg i fengsel, blir du trolig redd og rasende på samme tid. Asbjørn Hørgård (1910–2001) lar seg imidlertid ikke knekke av nazistene i de åtte månedene han sitter i Vollan kretsfengsel i Trondheim. Det skal som kjent en kule til en trønder. 

Med seg ut av fengselet under frigjøringen våren 1945, har han et 50-talls skisser og notater rablet ned med blyant på dopapir. Det hele viser hvordan den framtidige stang- og snellefabrikken som bærer hans navn skal innredes.

Til England for å lære

Allerede som ung gutt arver Asbjørn farens fiskefeber. I 20-årsalderen, mens han arbeider som selger og kontorist i Trondheim, kommer han over et eksemplar av boka «Amateur Rodmaking». Den skal forandre tilværelsen fullstendig. Den første splittkein-stanga blir til på gutterommet i 1934, bygget av spiler fra gamle skistaver. En studietur til England for å lære mer, realiseres i 1936. 

Å få del i den kunnskapen som brødrene Hardy og andre engelske stangmakere har opparbeidet siden 1870-tallet, skal derimot vise seg å være alt annet enn enkelt. Asbjørn Hørgård er imidlertid en stayer, og med seg i bagasjen hjem har han tilstrekkelig kunnskap til å satse som stang- og snellemaker.

Hørgård laksesnelle 4 1⁄4 med sitt bremsesystem, ble et førstevalg for mange av landets laksefiskere.

Flaggskipet

Etter krigen, er Hørgård snart tilbake på vinnersporet. I 1947 flytter produksjonen fra trange lokaler i Leksvikgata til et industribygg hvor firmaet får disponere 800 kvadratmeter. Stangproduksjonen øker i takt med et raskt voksende sportsfiskemarked gjennom 1950- og 60-tallet. 

Hørgårds laksesnelle i 4 1⁄4 kaprer posisjonen som flaggskipet blant fiskesneller til det tunge laksefisket. Flere av fluestengene får navn etter norske lakseelver, som «Gaula» 10 fot, «Orkla» 14,5 fot og «Tana» 13,5 fot.

Stingsilda til himmels

I 1973 er bedriften på plass i et 3200 kvadratmeter stort produksjonslokale i Fossgrenda i Trondheim. Konkurransen fra norske og utenlandske produsenter er fortsatt moderat, samtidig som Hørgård er strategisk dyktig. Han kaprer agenturet for de internasjonalt anerkjente Mitchell-snellene, som markedsføres tungt i den årlige produktkatalogen «Råd og redskap».

Businessen går så det griner ved bredden av Nidelva. Med langt over 100 000 solgte splittkein-stenger fra tidlig på 60-tallet og de neste 20 årene, og en årsproduksjon av blant annet 800 000 sluker, modell Stingsilda, er Asbjørn Hørgård AS kongen av fiskeutstyr i Norge.

Spis eller bli spist

1980-årene og jappetid blir derimot ingen fest for bransjenestoren, som overlater drifta til sønnen Bjørn Hørgård. Konkurransen fra produsenter i lavkostland hardner til, med lette, sterke og velkastende stenger i karbon.

Stangmaker Sigurd Vangen i arbeid i lokalene i Rathkes gate på Oslo østkant. Vangen ble et begrep i tiårene etter andre verdenskrig, med splittkein stenger på øverste hylle.

I 1986 kjøper trønderne opp Tjøstheim (se seinere) på Jæren, som er markedsleder på glassfiberstenger, før de i 1996 selv slukes av Sølvkroken, som i likhet med krokgiganten Mustad på Gjøvik, noen år seinere flagger ut hele produksjonen.

Vangen på Grünerløkka

Sigurd Vangen (1910-1988) er en av tolv i søskenflokken på småbruket Vangen i Sør-Odal. Økonomien er trang, og Sigurd må blant annet bidra med fisk til husholdningen. Til formålet bruker han selvbygde stenger av rogn. Han utdanner seg til møbelsnekker, og viser seg snart som en fremragende håndverker, som foruten finsnekrede møbler, også lager feler og gitarer.

Ørretfiskere som har levd en stund, husker trolig stangserien «The Magic Star», de stjernebygde enhånds splittkein-stengene hvor perfeksjonisten Sigurd omsider får den aksjonen og styrken i stengene som han lenge har etterstrebet. 

Fødselen skjer i et helsemessig usunt lokale i Rathkes gate på tjukkeste Oslo østkant, hvor han og kompisen Odd Carlsen, samt Sigurds nærmeste familie på laget, etablerer Vangen & Carlsen Stangmakeri i 1944.

Kvalitet framfor kvantitet

Under andre verdenskrig er det manko på det meste, ikke minst fiskestenger. Sigurd får fatt i noen gamle splittkein-stenger fra England, og spretter dem bokstavelig talt opp i liminga for detaljstudier. I likhet med Hørgård i Trondheim, bygges den første stanga hjemme på kjøkkenbenken.

Tidlig på 1970-tallet produserte Vangen Fiskestangfabrikk årlig 3000 splittkein-stenger.

I 1950-årene er Sigurd Vangen aktiv i castingmiljøet og ørretfisker på sin hals, med Hardangervidda som hovedarena. Hele veien er han opptatt av å forbedre stengene, noe som kommer mang en konkurransekaster til gode. 

Vangen blir et begrep for tusenvis av fiskere de neste tre tiårene, hvor kvalitet har rangen foran kvantitet. Produksjonen er på sitt største i 1971 med 3000 stenger.

Et eksempel på stangmakerens kreativitet, er utformingen av en ekspanderende stangholk på glassfiberstengene. Selveste Hardy melder sin interesse og tilbyr en halv million for patentet. Det er atskillige årslønner på den tiden. Stillfarne Sigurd Vangen takker høflig nei til engelskmennene.

Kraftige laksestenger

På 1960-tallet oppdager Sigurd også laksefiskets fascinasjon. Det resulterer i at kraftige laksestenger som Winnie Low Water, Sølvbu og Salmon Salar blir til på Grünerløkka. Som dedikert fluefisker er det neppe tilfeldig at Sigurd retter blikket mot Lærdalselva og Stjørdalselva.

I 1978 flytter det som for lengst har blitt Vangen Fiskestang fabrikk AS til langt friskere luft i Sigdal. Sigurd Vangen holder koken som stangmaker til han er over 70 år. Sønnen Kjell Vangen overtar på 70-tallet, men da begynner det å gå utforbakke for den velrenommerte stangprodusenten. Elbe-Nordmark overtar rettighetene til merkenavnet Vangen i 1994.

Sjøfiskesjefen på Sørlandet

Salgssjef Bjørn Nyhus hadde en nøkkelrolle i Sølvkrokens vekst i 1980- og 90-årene.

Også Bjarne Zachariassen starter i det små når han i 1930 stifter Sølvkroken i fødebyen Skien. Han driver en beskjeden forsølvingsbedrift i Kverndalen, og er i likhet med de øvrige gründere i bransjen ihuga sportsfisker på fritiden – med mye kreativitet som må få utløp.

Sølvkroken gjorde det stort på slukfronten. Sølvkroken Spesial Classic, her fotografert i vann, blir en «må ha» sluk for titusener av sportsfiskere.

Velevassdraget er arena for prøving og feiling, og her fødes Sølvkroken «Spesial Classic». Sluken blir en braksuksess, gjennom tiår obligatorisk i enhver slukfiskers fiskeskrin. Dagens moderniserte utgave er fortsatt en av Sølvkrokens bestselgere, 90 år etter at den fikk sin form og fasong.

Etter krigen ekspanderer virksomheten, og i 1954 går flyttelasset til Arendal, hvor selskapet har hatt tilhold siden. Bedriften blir med sin slukproduksjon en tungvekter på hav- og kysfiske i 1970- og 80-årene. 

Sportsfiskepredikant og allestedsnærværende Bjørn Nyhus sørger for at Sølvkroken er på kartet med sin voksende produktportefølje, hvor Shimano og Rapala er sentrale merkevarer. 

Disse agenturene går tapt rundt millenniumsskiftet. Produktutviklingen skjer fortsatt i utkanten av den idylliske sørlandsbyen, men i likhet med Mustad, er produksjonen flyttet utenlands.

Sølvkroken eies i dag av Nordic Outdoor, som også distribuerer en rekke andre merkevarer innen sportsfiske.

De hvite Tjøstheim-stengene i glassfiber ble mektig populære på 1980-tallet, og ble arvtakeren til splittkein-stengene. På sitt største var årsproduksjonen på fabrikken i Rogaland på rundt 30 000 stenger. Foto: Jo Straube

Fra stål til glass- og karbonfiber

Møtte du en likesinnet elvelangs for 40-50 år siden med en hvit fiskestang i hendene, kunne du være sikker på at vedkommende var eier av en Tjøstheim-stang.

Hvite fiskestenger blir selve signaturen til brødrene John og Jacob Tjøstheim, når de som to av pionerene i norsk stangproduksjon i 1948 begynner å lage fiskestenger av stål på Tau utenfor Stavanger. Forklaringen på hvitfargen, er at hvitt er gunstig for ikke å skremme fisken, som ser stanga mot en lys himmel ...

I 1953 får Tjøstheim et samarbeid med Shakespeare, USAs ledende produsent av glassfiber- stenger. På 50-tallet handler det om massive stenger, men i 1957 har de oppskriften på hvordan man lager hule stenger i glassfiber. 

Tjøstheim-brødrene kaster seg rundt, slik at også de er i stand til å lage fiskestenger og andre produkter av glassfiber. Stangserien døpes Howald.

Karbonstenger og antenner

I første halvdel av 1980- årene produserer rogalendingene rundt 30 000 stenger i året, og har en markedsandel på 40 prosent. På denne tiden er de også ledende i Europa på produksjon og salg av antenner, som utgjør hovedproduktet til fabrikken.

I 1983 begynner Tjøstheim også med salg av fluestenger i karbon, produsert i Japan i tre ulike lengder, døpt Jubilee Fly, som en markering av at firmaet er 35 år. I 1986 blir Tjøstheim kjøpt opp av Asbjørn Hørgård AS i Trondheim.

Kilder:

Intet kan måle seg med en fluestang i splitcane. Jakt & Fiske 4/1983

Fra stål til glassfiber og kullfiber. Jakt & Fiske 7/83

Mustad - Fiskekrok for hele verden. Terje Paulsberg, Alfa forlag, 2007.

Norsk Skogmuseum, Digitaltmuseum.no

Legendariske fiskere. Aleksander Bergan, Story House, Egmont, 2021.

Lasse Vangen, muntlig kilde 2023 og Alt om Fiske, 5/2005

Sportsfiskerens leksikon, Vega Forlag AS, 2011

Powered by Labrador CMS