Elgen har behov for variert beite gjennom året.
Elgen har behov for variert beite gjennom året.

Rogn, osp og selje er viktigere for elgens beite enn mange er klar over.


Blåbærlyngen er en nøkkelart for viltet i barskogen. Fra naturens side kan bre seg over store arealer, men den trives best i halvskygge.
Blåbærlyngen er en nøkkelart for viltet i barskogen. Fra naturens side kan bre seg over store arealer, men den trives best i halvskygge.

Også blåbærlyngen er en avgjørende del av elgens matfat.

Ved flatehogst blir lyset så sterkt for blåbærlyngen (sees midt i bildet) at den dør ut. Her har graset overtatt.
Ved flatehogst blir lyset så sterkt for blåbærlyngen (sees midt i bildet) at den dør ut. Her har graset overtatt.

Men ødelegger det moderne skogbruket elgens beitegrunnlag?

Beitegrunnlaget:

Roper varsku for elgen

Østlandsskogene er blitt betydelig fattigere på føde for elg og annet vilt, mener utmarksforvalter Ernst Rolf Østmoe. Han er sterkt bekymret over utviklingen.

Publisert Sist oppdatert

– Se rundt deg – her har det ikke kommet opp skog på 50 år.

Vi står i en furuskog i Rendalen og kikker utover landskapet. Dette kunne vært en frisk og variert skog i vekst. Den er ikke det.

Det som finnes av rogn og osp, består av halvmeter høye «skjeletter», fullstendig nedbeitet. Furuforyngelsen når heller ikke over knehøyde. Det er et trist syn.

Ernst Rolf Østmoe (68), utmarksforvalter og jeger, har solid erfaring å lene seg på. Han har drevet vilt- og naturkartlegging i 52 norske kommuner over en periode på 20 år. Han har taksert elgbeite i Glomdalen og er dessuten svært godt kjent i Rendalen, Engerdal, Trysil og Nord-Odal.

Dette er elgbeitetaksering

Den vanligste måten å beregne mengden beiteplanter, er med Solbraa-metoden.

Innenfor et visst antall prøveflater, blir antall, høyde og beitegrad vurdert for treslagene furu, bjørk, rogn, osp, selje, gran og vier.

Beitegrad 1: Ingen eller ubetydelig beiting.

Beitegrad 2: Middels sterk beiting, ca. 1/3 av kvistmassen er beitet.

Beitegrad 3: Sterk beiting, ca. 2/3 av kvist- massen er beitet.

Beitegrad 4: Meget sterk beiting, og en betydelig andel planter er døde eller døende. Rundt 3/4 av kvistmassen er beitet.

Gjennomsnittlig beitegrad bør ikke overstige 2,2 – 2,4 for å ivareta biologisk bæreevne.

Dette tilsvarer at inntil 35–40 prosent av skuddene hos rogn, selje eller osp er beitet av i snitt.

Les mer i heftet «Elgbeitetaksering», utgitt av Skogkurs i 2005.

Han mener bildet er det samme over det hele:

– Over enorme arealer er det en katastrofal brist i tilgang på elgmat. Arten overlever verken på første- eller annenprioritet, men tredjeprioritets føde, hevder Østmoe.

Ikke en eneste plante

Utmarksforvalteren tar fram en takseringsrapport fra Glomdalen, og viser fotodokumentasjon fra flere områder. Han trekker særlig fram tilstanden for rogn, osp og selje, de såkalte ROS-artene.

– Det har vært en viss tilvekst av planter i området, men de fleste er så nedbeitet at de sjelden blir høyere enn 60 cm, hevder han.

I løpet av 20 år fant Østmoe omtrent ikke en eneste rogn, osp og selje høyere enn 80 centimeter i det over 4000 km2 store området. Unntakene var ved dyrket mark og veikanter.

ROS nesten fraværende

Vi forflytter oss opp i 400 moh. og deretter opp til 600 meter. Skogbildet er det samme, med halvmeterhøye rogn- og osp, og furubusker. De fleste er fullstendig ribbet for skudd.

– Disse skulle egentlig ha vært 5–10 meter høye, forklarer Østmoe.

Han er helt klar på årsaken til fraværet av kvalitetsfôr for elg, hare og hønsefugl: 60–70 år med flateskogbruk, planting og ungskogpleie, parallelt med økende elgbestand.

– Fjerning av løvvegetasjon til fordel for gran og furu ble innført som standard for 50–60 år siden, for alle som skulle utføre ungskogpleie, foredrar han.

Blåbærlyngen sterkt tilbake

Det har vært et mangeårig fokus på elgens vinterbeiter. Østmoe mener tilstanden nå også er dårlig for vår- og høstbeitene – samt noen steder også for sommerbeitene.

Han peker spesielt på arealet blåbærskog:

– Ja, blåbærlyngen er trolig den aller viktigste beiteplanten for både smågna- gere, hare, rype, skogsfugl og elg – for å nevne noen, sier han.

Med 10 års erfaring fra oppdrett av storfugl, orrfugl og lirype, har han kunnet

studere i detalj hva disse hønsefuglene foretrekker av føde gjennom året.

– De spiser alle deler av blåbærplanten, bær, blad, skudd eller stilk. Den var den mest populære av beiteplantene i oppdrettet, både blant ryper og skogsfugl, forteller han.

Dette skogbildet er ikke uvanlig i østre Hedmark: beiteplanter av rogn og furu som er så hardt beitet at skogen ikke kommer opp. Ernst Rolf Østmoe er sterkt bekymret over situasjonen.
Dette skogbildet er ikke uvanlig i østre Hedmark: beiteplanter av rogn og furu som er så hardt beitet at skogen ikke kommer opp. Ernst Rolf Østmoe er sterkt bekymret over situasjonen.

Dette skogbildet er ikke uvanlig i østre Hedmark.

Beiteplanter av rogn og furu er så hardt beitet at skogen ikke kommer opp.

Utmarksforvalter Ernst Rolf Østmoe er sterkt bekymret over situasjonen.

Blåbærblomster er kyllingmat

– Hvis beitene er så dårlige vil det vel vises på elgens kondisjon?

– Her er det lokale variasjoner, men hovedinntrykket er at det har vært generell vektnedgang både på voksen elg og kalv i en periode på 15–20 år. Det ble samtidig startet tilleggsfôring med rundballer – noe som kan ha hatt en viss dempende

effekt. Det kan uansett se ut som noe skjedde noe da vi fikk CWD, og fôring ble forbudt. På samme tid begynte ekstremt små elgkalver å dukke opp.

Viktigheten av tilgangen på insekter for hønsefuglkyllingene blir ofte omtalt. Men kyllingene spiser store mengder med blåbærblomster allerede fra de første leve- dagene, ifølge Østmoe.

Forsvinner etter flatehogst

Velvokst blåbærlyng kan nå over knehøyde hos en voksen mann. Den er helt avhengig av glissen barskog med «halvskygge». Plukkhogsten som foregikk fram til 50-tallet var trolig gunstig for planten – noe som ble sterkt endret med innføringen av moderne skogsdrift.

Når blåbærskogen flatehogges, tar sollyset knekken på lyngdekket, og graset overtar. Planteskogen som deretter vokser opp, i form av tette gran- eller furubestand, blir motsatt: altfor mørk.

Ernst Rolf Østmoe anslår at arealet av blåbærlyng er halvert siden krigens dager. Han viser til svenske undersøkelser, som anslår en tilbakegang på 20–25 prosent.

Han er opptatt av at både hjorteviltet og andre viltarter har behov for et bredt spekter av matplanter – hele året. Det er slik de kan oppnå god kondisjon og unngå sykdom.

Østmoe mener den svenske «älvsborgs- jukan» på 80 og 90-tallet, med altfor stor tetthet av elg i forhold til beitegrunnlaget, rett og slett skyldtes at elgen måtte beite på for grov kvist – som den ikke greide å fordøye.

Levende rogn: Slik bør en frisk beiteplante se ut.
Levende rogn: Slik bør en frisk beiteplante se ut.

Slik bør en frisk beiteplante se ut.

Død rogn: Slik ser svært mange av rognbuskene ut i Flendalen i Rendalen – død eller døende.
Død rogn: Slik ser svært mange av rognbuskene ut i Flendalen i Rendalen – død eller døende.

Slik ser svært mange av rognbuskene ut i Flendalen i Rendalen
– død eller døende.

Fuktskogen ble grøftet

Til sist trekker utmarksforvalteren fram betydningen av einer og ulike vierarter, både for elg og annet vilt.

– Taksering viser at disse artene har lidd samme skjebne som ROS og blåbær, i varierende omfang. Fuktige områder i skogen er viktige både for hjortevilt og fugl. Vier er viktig for begge gruppene, mens myrulla også er viktig for ryper og skogsfugl, sier han.

– Du snakker mye om beitegrunnlaget. Noen vil hevde at det er elgbestanden som er problemet?

– Ja, og det er for så vidt riktig. Bestanden må jo tilpasses det beitegrunnlaget som finnes. Man har forsøkt å redusere elgbestanden over store deler av Sør-Norge. Spørsmålet er om man har vært raske nok, og dessuten hvor lavt ned man må, all den tid beitegrunnlaget er så dårlig som det er, sier Østmoe.

Østmoe tror også andre tilfeller av høy dødelighet hos elg de siste årene, bl.a. i Sverige og i Agder og Telemark, kan ha liknende årsak: elgen har rett og slett for lite og for dårlig mat i det moderne drevne skogbrukslandskapet.

Professor emeritus Olav Hjeljord skrev et leserinnlegg i Jakt & Fiske nr 3/22, der han advarte sterkt mot det stadig større arealet tett og ensformig planteskog i Norge, og hvilke følger det får for viltet. Ernst Rolf Østmoe sier at han deler Hjeljords uttalelser fullt og helt.

Tema: Elgens beite og det moderne skogbruket

Powered by Labrador CMS