Morderbukken

Gjennom hele oppveksten har jeg hatt en fascinasjon for hjortevilt. Det er nok min bestefars entusiasme som har smittet over. Straks jeg var i stand til å gå selv, tok han meg med på rådyrjakt. 

Etter hvert som fotointeressen også meldte seg, syntes jeg det var givende å følge rådyra gjennom alle årstider, ikke minst de staselige bukkene.

Fra vinteren 2020 og fram til august 2023, fulgte jeg en ganske spesiell bukk. Den hadde lange, dolkeliknende gevirstenger uten tagger. Det er ikke uten grunn at slike individer gjerne kalles morderbukker. I møte med utfordrere, kan de spisse «våpnene» så visst være dødelige.

«Min» morderbukk hadde hundre prosent kontroll på reviret sitt, og fra 2021 til 2023 vartet den opp de samme fire geitene. Ingen andre bukker fikk komme i nærheten. 

De fire årene jeg fulgte morderbukken, bød på en rekke fantastiske opplevelser. Men det var først i juli/august 2022 at jeg klarte å dokumentere hele brunstperioden med kameraet.

Det er hardt å stå opp klokken tre om natten flere dager i strekk, men helt greit når belønningen er ei eng full av liv idet natteskodden driver bort og dagen gryr.

Etter hvert blir man godt kjent med de enkelte individenes atferd. Spesielt artig var det å studere hvordan morderbukken oppførte seg gjennom brunstperioden. 

Jeg så hekseringer bli til der bukken jaget geitene, og jeg så mindre bukker flykte hals over hodet etter å ha blitt satt ettertrykkelig på plass av sjefen sjøl.

16. august 2023 skulle bli morderbukkens siste morgen. Klokken 04.00 var jeg på plass sammen med en nabo og jaktkamerat. Vi posterte ved et bortgjemt skogsjorde hvor jeg visste at bukken hadde tilhold. 

I demringen fikk jeg øye på noe jeg først trodde var et par planter som stakk opp, men det viste seg snart å være bukkens gevirstenger. Etter drøyt to og en halv time, reiste den seg med bredsiden til, og jeg lot kula fly. En æra var over.