Rådyrskalle

Dikteren Stein Mehrens ord spratt fram fra hukommelsen etter at jeg for 12 år siden ble sendt ut for å møte en særdeles ivrig rådyrjeger fra Asker. Det var 10. august, og vi hadde avtalt å møtes kl. 04.00 på morgenkvisten.

Det ble for så vidt en vellykket premiere, med bukkefall før soloppgang. Men aller best husker jeg kjeften jeg fikk for å ha tatt på meg fottøy med «for harde såler».

Vi gikk på en grusvei det siste stykket fram mot posten, og ifølge jegeren frambrakte mine høyst ordinære jaktstøvler en knasende lyd som ville skremme ethvert rådyr i mils omkrets. Selv gikk han i indianermokasiner.

Bukken vi straks observerte da vi ankom posten i jordekanten, lå uforstyrret og slappet av i det frodige gresset, og vi måtte vente en time før den reiste seg og kunne felles. Reporterens bråkete sko ble ikke gjenstand for mer kritikk.

Da og nå
Da det i år nærmet seg 25. september og årets såkalte «bikkjejakt» (her refereres det ikke til bikkjer som jaktobjekt, men bruk av drivende hund til jakt på rådyr), ble det foreslått å avlegge den dedikerte rådyrjegeren et nytt besøk. Var han fortsatt like dedikert? Like lidenskapelig? Like paranoid?

Gjensyn
Høstgult bladverk avtegnes tydelig mot en grå himmel idet en sort Mitsubishi Pajero skrenser inn på en parkeringsplass ved Solliveien i Asker. Ut spretter en smilende Per-Ola Søsveen, nå med litt mer gråstenk i tinningen enn sist vi møttes. Han hilser med et fast håndtrykk, før bakdøra blir åpnet og to drevere lempes ut.

– Må ha to, vettu, ellers blir man sårbar, sier han, og fortøyer hundene til hvert sitt tre. Deretter går han i gang med å snøre på seg et par høyst ordinære jaktstøvler.

– Hvor har du gjort av mokasinene?

– He he, jeg har dem fortsatt, men de brukes ikke like mye som før. Jeg har nok fått litt lavere skuldre med åra.

– Så du er ikke fullt så ivrig?

– Vel, enkelte vil nok påstå at …

– Jeg hørte rykter om at du hadde en alvorlig prolaps for en tid tilbake. At du ikke klarte å gå da bukkejakta startet, og du ble observert krabbende rundt i skogen. Stemmer det?

– Ha ha, ja, men det er noen år siden altså. Men når jeg ser tilbake på det, så innrømmer jeg at det var idiotisk.

– Det var også noen som hvisket oss i øret at du i fjor jumpet rundt på krykker i bukkejakta, med et kne på størrelse med en fotball.

– He he, ja, jeg pådro meg en heftig meniskskade.

– Men du måtte ut?

– Ja, jeg måtte visst det. Helt idiotisk det også, selvsagt.

Les også: Strategi for bukkejakta (+)

Ting har skjedd
Søsveen monterer peileutstyr på Prikken, den yngste av de to dreverne. Tiåringen Raiko må finne seg i å slappe av i bilen.

Selv om mye ser ut til å være som før, bedyrer Per-Ola at det har skjedd ting i livet, som påvirker jakta. Som for eksempel at han er blitt familiefar.

– Hvor mange barn har du?

– Jeg har to, kona mi påstår at hun har tre, ha ha ha.

Les også: Slik lykkes du som bukkejeger (+)

Mindre selvsentrert
Vi følger en grusvei opp mot et høydedrag hvor Prikken skal slippes. Det knaser litt i grusen under føttene våre.

– Det jeg forsøkte å si, var at selv om mange vil påstå at jeg er like ivrig som før, så har jeg fått en litt annen tilnærming til jakta.

– Hvordan da?

– Jeg er blitt mindre selvsentrert. Jeg sier aldri nei hvis noen spør om å få være med, og jeg synes det er minst like artig når andre lykkes med å felle dyr. Det å se en fersk rådyrjeger ved sitt første fall, gir en veldig god følelse. Og jeg spaner og hjelper gjerne til hvis noen sliter i bukkejakta. Jeg får skutt nok dyr uansett.

– Hva er nok?

– Det kommer an på hvordan man ser det. Nok når det gjelder rådyr som matressurs, nok når det gjelder opplevelser, nok til at hundene blir gode. I et forvaltningsperspektiv kunne imidlertid uttaket vært enda høyere.

– Hvor mange rådyr feller du i en gjennomsnittlig sesong?

– Selv feller jeg kanskje rundt 20. Det skal sies at jeg jakter i flere terreng, noen steder alene, andre steder sammen med kompiser. Det er høy tetthet av rådyr her, og selv om vi jakter ganske hardt, er det alltid dyr igjen på kvotene. Jeg skiller for øvrig mellom jakt og avskyting. På mindre teiger nær tettbebyggelsen er det et poeng å få tatt ut en del dyr for å redusere antallet påkjørsler i trafikken, og da er det ikke jaktopplevelsen som står i sentrum. Det blir mer som en jobb som skal gjøres.

Les også: 20 på topp - norske bukkegevir (+)

Rådyr hele året
Vi har tatt av fra grusveien og fått mose under føttene. Prikken frigjøres fra kobbelet og stryker til skogs, Per Ola lader drillingen og rigger seg til på en stol. Ei skjære skratter i det fjerne. Det går ikke mange minuttene før vi hører noen forsiktig støyt en halv kilometer unna. Prikken har begynt å nøste på en fot.

– Hvor mange dager i året vil du anslå at du driver med rådyrrelaterte aktiviteter?

– Oi, det blir det mange. Hvis jeg tar med alt fra fôring vinterstid til spaning, bukkejakt, jakt med hund, arbeidet jeg gjør for fallviltgruppa i kommunen og engasjementet i Asker JFF, blir det nok et sted mellom 200 og 300 dager. Men det er selvsagt ikke fulle dagsverk. Jeg har jo familie som synes det er hyggelig å se meg, samtidig skal jeg tjene til livets opphold, sier han.

Jobben i helsesektoren, som miljøarbeider, gir en del fri også på ukedager. Men Per- Ola innrømmer at det kan være utfordrende å få kabalen til å gå opp.

– Jeg er veldig heldig som har ei forståelsesfull kone, sier han og nikker litt for seg selv.

I særklasse
Capreolus capreolus, vårt lille storvilt, vårt minste hjortevilt. Og for mange, det ypperste av alt vilt.

– Hva skyldes denne altoppslukende fascinasjonen?

– Det er vanskelig å beskrive. Rådyra er i særklasse når det gjelder eleganse. Det er et tilgjengelig og håndterbart, men samtidig utfordrende jaktobjekt – og man lærer stadig noe nytt. Men det handler ikke bare om jakt. Jeg tør påstå at ingen er mer glad i rådyra enn de mest dedikerte rådyrjegerne. Se bare på innsatsen som legges ned i fôring. Vi bærer tonnevis av gulrøtter og pellets for at dyra skal komme seg gjennom vinteren. Rådyrjegerne er også blant de ivrigste til å redde rådyrlam i slåtten. For meg er disse dyra et viktig, harmoniserende element i skogen og kulturlandskapet. Det hadde blitt et stort tomrom dersom de forsvant.

Hare?
Per-Ola tar en slurk kaffe fra termokoppen og sjekker GPSen. I det samme klemmer Prikken til med los, men den klinger ikke særlig jevnt.

– Dette høres ut som harelos. Han er ikke så god på det, humrer mannen ved siden av meg.

– Kunne du utviklet en tilsvarende entusiasme for hare og harejakt?

– Jeg tror ikke det. Men selv om det ikke er noe jeg dyrker, har jeg absolutt sansen for harejakt.

Prikken kanskje ingen hareekspert, høres det ikke ut som om han har planer om å gi opp. Per- Ola har reist seg. Mistenker at haren ligger ganske langt foran bikkja. Det viser seg ganske snart å stemme, for plutselig kan vi skimte en gråbrun skapning som kommer sprettende mellom granleggene.
Skuddet går, og haren gjør et kast før den blir liggende.

– Jeg trodde vi var på rådyrjakt?
– He he. Joda, men sånn er det å jakte med drever. Jeg sier jo ikke nei takk til hare. Dessuten er det fint å få skutt litt for bikkjene i starten av jakta.

Prikken kommer inn med snuta i sporet noen minutter seinere, og er synlig fornøyd med fangsten.

– Haregryte er jo veldig godt da, med fløte og litt brunost og greier. En fin avveksling til rådyrkjøtt, sier Per-Ola, og går i gang med å gjøre opp haren.

Les også: Dette trenger du til bukkejakta (+)

Lyst på mer
For et par år siden hang det 13 rådyr i garasjen hans på lille julaften.

– Da gruet jeg meg litt til romjula. Det ble en del jobb med skjæring, pakking og fordeling av kjøtt, men jeg fikk ikke noe medlidenhet på hjemmebane, humrer han.

Vi begir oss på hjemveien. Årets første rådyrjakt med hund er omme – med en hare på sekken.

– Det blir rikelig med muligheter til å jakte rådyr framover. Det er jo 12 uker igjen! proklamerer Per Ola.

– Har du noen gang gått lei?

– Nei, men jeg innrømmer at det av og til føles litt godt når julaften kommer og jakta er over.

– Er det aldri et alternativ å avslutte før?

– Nei, egentlig ikke. Det er jo en lidenskap, og den stikker dypt. Det er litt som et godt måltid, man kan kjenne på en metthetsfølelse, samtidig har man lyst på mer. I jula kan man puste ut og fordøye høstens opplevelser, før man begynner å glede seg til neste års bukkejakt.

– Når begynner du å tenke på det?

– Det går en stund, men jeg pleier å kjenne at det kribler litt sånn rundt første juledag. Det verste er at det er helt sant, ha ha ha.

Les også: Slik velger du riktig kortbeint drivende hund (+)