Med irsk setter på sporet

Eldri Kjørren synes det er praktisk å kunne bruke fuglehunden på ulike arenaer. Etter å ha sanket de «vanligste» championattitlene med irsksettertispa Ilva, så hun ingen grunn til å stoppe.

– Jeg var litt lei av å høre at de britiske fuglehundrasene var så spesialiserte, og at det ville være svært vanskelig å få en setter til å bli sporhund.

Jakt & Fiske har blitt med ekvipasjen på blodsportrening i skogene utenfor hjemstedet Brumunddal i Hedmark. Ilva har fått på seg sele og line. Hun er tydelig i spormodus, og vet hva hun har å gjøre.

Lærevillig

– Min tilnærming er at svært mye avhenger av individet, linjene og ikke minst hvordan man som eier velger å prege hunden. Vi meldte oss derfor på et blodsporkurs. Tre måneder seinere var Ilva viltsporchampion, sier hun.

Blant setterrasene er dermed Ilva den eneste i Norge med et slikt championat. Det er heller ingen andre settere som kan smykke seg med fire forskjellige championattitler.

Ikke overrasket

Kjørren forteller at Ilva har stort viltbegjær, og apporterer alt fra fugl til hare og rev uten å mukke.

– Under apporttrening så jeg tidlig at hun jobbet veldig effektivt på slepespor etter fugl. At hun også taklet blodspor, var derfor ingen stor overraskelse.

Ilva er godt i gang med blodsporet matmor la ut dagen før. Hun ser ut til å takle det bra, til tross for at fotografen flyr i veien og forstyrrer arbeidet etter beste evne.

Fugl først

Mange fuglehundeiere er skeptiske til å bruke fuglehunden til noe annet enn det som er hovedintensjonen. Det er det ingen grunn til, mener Kjørren.

– Dersom du først og fremst skal bruke hunden til fuglejakt, er det lurt å prege den på dette i starten. Når den har blitt en fullbefaren fuglehund, er det ingen ting i veien for å introdusere den for nye utfordringer og arbeidsoppgaver.

Hun understreker at irsksetteren Ilva veksler problemfritt mellom blodspor, og trening og jakt på fugl.

– Så fort hun får på seg det oransje jaktdekkenet, er det kun fugl som gjelder. Hodeføring, søk og fuglearbeid på høyfjell og lavland er like godt i dag som i starten av karrieren, og hun har absolutt ikke utviklet noen usunn interesse for hjortevilt, sier Eldri Kjørren, og konstaterer fornøyd at Ilva har kurs rett mot sporslutt, hvor hjorteskank og ros venter.

Positiv til flerbruk

Jaktkonsulent Roar Lundby i NJFF mener arbeidet Eldri Kjørren har gjort med irsk setter Ilva, er et eksempel til etterfølgelse for andre fuglehundeiere.

– Det er alltid morsomt å høre om jakthunder som presterer godt på ulike arenaer, sier han.

Lundby ser heller ikke noe problem med å lære en stående fuglehund til å bli sporhund.

– Svært mange fuglehunder lærer jo sporapport, og har sånn sett sporingsprinsippet inne. Jeg vil likevel anbefale at man venter med tradisjonell blodsportrening til den er ferdig utviklet som fuglehund, da gjør du arbeidet enklere for deg selv.

Lundby mener den jevne jakthundeier har lett for å tenke snevert og tradisjonelt når det gjelder de ulike rasenes bruksområder.

Ofte er det nok hundeeieren som utgjør den mest begrensende faktoren. Man trenger ikke være redd for å prøve nye ting. Sportrening, som i dette tilfellet, er et flott supplement til apporttrening i sommerhalvåret. Og begge deler bidrar til å styrke båndet og kontakten mellom hund og eier, sier han.

Grunnleggende sportrening

• La hunden bli kjent med en skank av f.eks. hjort eller rådyr, som har ligget i litt blod. Gjennom lek med valpen/hunden sørger du for at skanken blir interessant.
• Bind ei snor til skanken, og få en medhjelper til å dra den 30–80 meter av gårde, gjerne på en åpen plass, slik at hunden ser skanken forsvinne i gresset/lyngen. Du står igjen med hunden i line.
• Makkeren går i en bue tilbake til deg, og du lar hunden ta opp jakten på skanken ved å snuse seg fram langs sporet.
• Når hundenesa er i sporet – skal det være framdrift og «fri» line. Hvis hunden mister/går ut av sporet, skal du stoppe opp og ikke gi den framdrift, før nesa igjen er i sporet. Vær tålmodig! Husk masse ros og lek når hunden finner igjen skanken.
• Neste skritt er å legge inn flere 90 graders vinkler, bruke variert terreng og kanskje en og annen «forstyrrelse» i sporet. Du skal hele tiden vite hvor sporet går, slik at du kan lese og veilede din egen hund.
• Etter hvert kan du legge sporet med ulikt tidstillegg, uten at hunden ser sporutlegget. Slik lærer den å jobbe med det sporet du setter den på.
• Det vil også lønne seg å lære hunden belønning i sporet, altså ros når den gjør rett. Det vil etter hvert øke motivasjonen for å gå sporet, og skanken/belønningen ved sporslutt blir mindre viktig.
• Mange velger å føre hunden i ei line. Til å begynne med kan det være nok å ha et ca. to meter langt bånd. Da vil du raskt kunne støtte den eller holde den igjen hvis den går ut av sporet, og «pendlingen» blir ikke så stor. Etter hvert kan det være praktisk å gå med en line på mellom 5 og 10 meter.
• De første sporene bør i størst mulig grad foregå i medvind eller sidevind. Forlater hunden sporet, stopp opp og vent rolig til den tar opp sporet igjen.