Labrador retriever

Se for deg seilskutenes og koloniseringens tid, da europeere i stadig økende omfang slo seg ned langs hele østkysten av Nord-Amerika. Munner måtte mettes, og det var slett ikke uvanlig for fiskebåter å senke skipsbikkjene ned til vannet for å ta krokede fisker i munnen. Tanken var å øke sannsynligheten for at fisken ikke slo seg av datidens kroker.

Skal vi stole på tilgjengelig litteratur, var dette vanlig praksis i den kanadiske provinsen Newfoundland, der hunderasen med samme navn vokste fram.

Andre refererer til fiskere fra Devonshire i England, som skal ha tatt med sine egne lokale hunder til Avalonhalvøya i Newfoundland. På et tidspunkt skal så mye som 10 000 fiskere fra Devonshire ha oppholdt seg der!

Mest etablert er imidlertid oppfatningen om at newsfoundlandhunder fant veien tilbake til Poole i England, ble kjøpt opp av adelsmenn på grunn av sine gode egenskaper som apportører – og slik dannet grunnlaget for dagens labrador retriever.

De første stamtavlene i Storbritannia er fra 1870, rasen ble anerkjent i 1903. I 1912 ble det registrert 281 hunder, i 1922 var antallet oppe i 916 individer. Tall fra den britiske kennelklubben viser vel 4000 registrerte hunder i 1950-årene. Nå er antallet over 40 000 årlig.

Her på berget dukket labbene opp etter andre verdenskrig, da norske offiserer ble kjent med rasen under opphold i Storbritannia. Også her hjemme er den særs populær.

De seinere årene er det avlet på ulike linjer, kalt «tjukklabbe» og «jaktlabbe» på folkemunne. Førstnevnte er gjerne tettere og lavere bygd, og er veldig vanlige å se i utstillingsringen. Sistnevnte er slankere, mer høyreiste og bygd for fart. Disse ses esentlig hyppigere på jaktprøver. Men ingen regel uten unntak. Rasen er også vanlig å se som bruks-og tjenestehund.

Hva sier entusiasten?

– Vi startet faktisk med en klassisk tjukklabbe, eller «fleskestøver», i 2003. Men vi så fort at hunden rett og slett ikke var bygd for å tåle en hel dag på jaktprøve eller praktisk jakt. Derfor byttet vi etter hvert til jaktlabrador, sier Alf Roger Skjelfoss.

Siden har det blitt både eget oppdrett og jevnlige topplasseringer på prøver og mesterskap. Under den internasjonale working testen IWT tidligere i fjor, ledet kona Vibecke Øra Skjelfoss lenge med resten av det norske laget. Det ble til slutt en respektabel fjerdeplass, og Vibecke kan med hånden på hjerte hevde at hun har en av Europas beste jaktlabradorer.

I dag har paret fem jaktlabber i ulike farger i hus.

– Vi er kresne på hva vi avler på. Jeg har valgt å ikke avle på egen tispe fordi hun har noen atferdsbrister jeg ikke vil ha i en labbe.

Hun synes blant annet at enkelte andre hunder er skumle. Selv om jeg gjerne vil ta vare på jaktegenskapene hennes, er dette noe jeg ikke vil ha i hverdagen. Det er tross alt flest dager uten jakt eller prøver, hunden må fungere godt i det daglige, sier hun.

Jaktes det ender, duer og gjess i nabolaget, stiller hun og mannen gjerne opp som apporterende ekvipasjer. Anbefalingen til alle som er nysgjerrige på jaktlinjer av labrador retriever er klar:

– Hundene må få brukt egenskapene sine. Om du ikke skal bruke hunden til jakt eller jaktprøver, bør du i alle fall være interessert i friluftsliv og være mye ute. Men det er stort spenn mellom individene. Får du en av de råeste jakthundene, bør den få brukt seg til rett formål, understreker de begge to.

Registrerte valper i Norge*

År	Antall
2022	963
2021	1094
2020	811
2019	840
2018	638

* tabellen tar ikke høyde for hunder som importeres fra utlandet, og skiller ikke mellom de ulike linjene.

Hvilken apportør skal du velge?

Den store retrieverguiden