Viten | Ryper

Glemte vinger fram i lyset

Over 200 000 rypevinger som ble samlet inn for 40–50 år siden gir verdifull kunnskap om rypas bestandssvingninger.

Vi har tidligere konkludert med at regelmessige svingninger i norske rypebestander opphørte fra ca. 1920 og utover. Det harmonerer ikke med resultatet av Myrbergets vingeprøver.

Foto: Vegard Veberg

Olav Hjeljord PROFESSOR EMERITUS, NMBU, ÅS

Publisert 23.12.2024 - 07:04

I perioden 1963 til 1987 samlet Svein Myrberget ved daværende Statens Viltundersøkelser inn 220 574 rypevinger. Jegere fra hele landet bidro. Total kom det inn 190 362 fra liryper og 30212 fra fjellryper. Det er få fra Vestlandet og Sør-Vest-Norge, men mange fra sentrale fylker.

I sør særlig fra Oppland, og i nord fra Nordland (Fig. 1). Antall prøver økte etter som undersøkelsen ble bedre kjent. I 1963, det første året, fikk han inn 3206 vinger, mens det mot slutten av perioden strømmet inn over 10 000 prøver årlig.

Myrberget rapporterte årlig resultatene for hvert enkelt fylke i NJFFs tidsskrift. Dessverre døde han før han fikk analysert og publisert hele det store materialet. Så vidt vites er de originale dataene kommet bort. I Fig. 1 er de fylkesvise resultatene satt sammen.

To år skiller seg ut for hele innsamlingsperioden, 1966 som det beste, med 4,9 ungfugl pr. par eldre fugl, og 1971 som ekstremt dårlig med en tilsvarende kvotient på 1,1. Myrberget anslår 2,8 som middels produksjon.

Det store rypeåret 1966

Vi trygt kan slå fast at 1966, i landsmålestokk, er det beste rypeåret vi har hatt siden krigen, sannsynligvis gjelder det hele Nordkalotten og sørover. Myrberget rapporterte fra Senja: «Det er faktisk et spørsmål om hvor langt man må gå tilbake i tiden for å finne tilsvarende høye tettheter.»

Det er verdt å ta med at snødybdene vintrene 1965/66 og 1966/67, i alle fall for Sør-Norges del, er de største vi har hatt siden krigen. Bestandene holdt seg bra de nærmeste årene. I 1967 skjøt to mann i løpet av en uke (uten hund) ca. 300 liryper i Dividalen i Troms.

Vingeprøver levert til Myrberget ga en kvotient på 2,0, nøyaktig det samme som totalt for Troms. Det ble dermed skutt like mange gammelfugl som ungfugl, altså en relativt svak produksjon.

Det er derfor rimelig å anta at den store høstbestanden i 1967 delvis skyldtes høy overlevelse av fugl fra 1966 til 1967. Myrberget fikk inn nesten det samme antall vingeprøver de to årene, henholdsvis 7699 og 7268.

Fram til og med 1970 ser det ut til å ha vært omtrent middels produksjon i landsmålestokk, om vi ser bort fra det relativt svake året 1967, og bestandene holdt seg øyensynlig bra (Fig. 2 og 3.)

En svensk bekjent som jaktet rett over grensen for Dividalen på svensk side i 1970, noterte følgende: «Tilgangen på både lemen og ryper var meget god. På fire hundelag skjøt vi den 1., 2., og 3. september over 600 ryper».

Siste halvdel av 1960 tallet står som de beste rypeårene vi har hatt siden krigen. Her fra Dividalen høsten 1967, hvor to jegere uten hund skjøt ca. 300 ryper på en uke.

Krasjet i 1971

Så kom katastrofeåret 1971 (Fig. 1 og Fig. 2). Myrberget, som da var midt i sine intensive rypestudier, hadde følgende kommentar i NJFFs medlemsblad: «Det er vanskelig å forklare hva som forårsaket den dårlige kyllingproduksjonen i 1971.

Det var riktignok regnet med et nedgangsår, da smågnagerbestanden brøt sammen over det meste av landet våren 1971. Det var imidlertid ikke ventet et så dårlig produksjonsresultat over hele landet, og det er uklart hvilke faktorer som har redusert produksjonen».

Fra feltstudiene på Tranøy rapporterte han: «Feltundersøkelsene over rypebestanden på Tranøy i Troms viste at 1971 ut merket seg med meget sen egglegging og med et meget lite antall egg i reirene.

Forholdsvis mange stegger forble ungkarer. Egg tapet på grunn av rovvilt og kyllingenes overlevelsesevne var imidlertid normalt. Vinterdødeligheten foregående vinter var ekstremt høy, slik at i 1971 var hekkebestanden bare omtrent halvparten av hva som var ventet ut fra kjennskap til antall ryper høsten 1970.

Den dårlige hekkebestanden og det svake produksjonsresultatet førte til en meget lav bestand av ryper i jakttiden 1971. Jegere også fra de fleste andre steder av landet har meldt om meget dårlig rypebestand under jakta i 1971». Neste år, 1972, var ungfuglkvotienten på 2,5.

Altså svak til middels, og omtrent lik i Troms og resten av landet. Høstbestanden var fremdeles svak (Fig. 3). Ekstra dårlig synes den å ha vært i Dividalstraktene. Min svenske bekjent jaktet i omtrent samme område i 1972 som i 1970, og rapporterte følgende fra jakten i 1972: «Da var det tomt på så vel lemen som ryper.

Tross tre bra hunder fikk vi på fire geværer ikke i hop mer enn 37 ryper på de tre første septemberdagene og da nesten bare gammel fugl. Det kom noen lapper med en reinflokk fra norskesiden og de hadde på seks dagers ferd bare skremt opp et titalls ryper».

Dette var altså i det samme området hvor de i 1970 med samme innsats hadde skutt over 600 ryper.

Viten | Rypesvingningene og blåbær

Blåbær avgjørende også for lirypa?

Reveskabben og rypene

Utover på 1980 tallet økte bestandene av alt småvilt, rype inkludert (Fig. 3). Dette skjedde parallelt med en kraftig reduksjon i revestammen som følge av skabben. Litt overraskende gjenspeiles ikke dette i ungfuglkvotienten i rypematerialet til Myrberget.

Riktignok var det svært god produksjon i 1980 og 1981. Men dette var før skabben tok særlig tak. I 1982 var produksjonen elendig, den var også dårlig i 1983, men bra igjen i 1984. De siste årene av innsamlingen fram til og med 1987 var produksjonen omtrent middels.

Den svært gode produksjonen i årene 1980 og 1981 ga en meget bra bestand høsten 1981. Denne høsten fikk Myrberget inn 13 649 rypevinger, det høyeste antallet i hele undersøkelsesperioden.

Det er likevel vanskelig å forklare bestandsøkningen utover på 80-tallet som annet enn en gjennomgående høy overlevelse av voksen fugl. Her ville en ikke tro at en lavere revebestand, direkte, spilte noen særlig rolle. Reven er neppe en stor predator på voksen rype.

Været som regel motsatt i sør og nord

Samtidige toppår for smågnagere og ryper kommer vi ikke utenom, noe som også hyppig kommenteres av Myrberget i hans årlige rapporter. For landet som helhet kan vi grovt si at det var bra med ryper på 60-tallet, dårlig i 70-årene og bra igjen på 80-tallet.

Betrakter vi ungfuglproduksjonen sammen med smågnager årene i hele 25 årsperioden, er samvariasjonen mellom sør og nord i landet slående (Fig. 1 og Fig. 2). Spesielt gjelder det krasjårene, noe mindre for toppårene.

I seinere år har samvariasjon mellom nord og sør vært mindre framtredende. Denne endringen har skjedd parallelt med at smågnagersvingningene generelt har blitt svakere. Været kan nok påvirke både ryper og smågnagere, men været veksler jo ofte motsatt mellom Sør-Norge og Nord-Norge og kan ikke forklare at toppår og krasjår for smågnagerne faller omtrent samtidig over hele landet.

Denne samvariasjonen i smågnagersyklusen ble påpekt allerede av Wildhagen i hans analyse av rapporter fra ulike landsdeler i perioden 1871-1949, og også av Myrberget i hans sammenstilling av rapporter fra viltnemndene for perioden 1961–1971.

Men begge understreker at det ofte vil være lokale variasjoner, og at smågnagertoppen i nord, i noen sykluser, er ett år forsinket i forhold til toppen i sør.

En frustrert Myrberget

Bestandssvingninger er et fascinerende, men like fullt komplisert tema. I en samtale jeg hadde med Myrberget omkring 1990, angret han på at han hadde viet sitt forskerliv til å studere syk luser.

Han hadde ikke oppnådd den forståelsen han hadde håpet på. Han nevnte spesielt rypene på Tranøya i Troms. Rypebestanden på øya, som på slutten av 1960-tallet var en av landets tetteste, kom seg aldri etter krasjet i 1971. Spesielt trakk Myrberget fram syklusen 1978–1980.

Det var bra produksjon i 1978 og 1980, men elendig i 1979. Han fant ingen forklaring på krasjet i 1979. Vær forhold og ernæring i form av larver i vegetasjonen var bra, det var heller ikke mer kråker eller røyskatt som ellers var de rådende predatorene på øya.

Røyskatt merket han knapt i det hele tatt i 1979. Men mønsteret for rypesvingningene de tre årene var i overensstemmelse med smågnagersyklusen på fastlandet og ellers i Troms. Problemet var at det ikke fantes smågnagere på Tranøya disse årene(!).

I publikasjonen som ligger til grunn for kurven over ryper skutt pr. jeger/dag (Fig. 3), har vi konkludert med at regelmessige svingninger i norske rypebestander opphører fra ca. 1920 og utover.

Det harmonerer ikke med resultatet av Myrbergets vingeprøver. Årsaken er antakelig at vår indeks også avhenger av antall ryper som overlever fra ett år til det neste.

Vi kan spekulere i at dette har vært mindre utpreget i tidligere år, slik at kyllingproduksjonen den gang «slo kraftigere igjennom» enn tilfelle har vært i siste del av vår studieperiode.