Analyse
Fang, slipp og konsekvenser
Hva skjer med laksen du setter ut igjen etter en tøff fight? 20 års forskning på overlevelse, atferd og gytesuksess gir en del svar, men neppe nok til å stilne debatten.
Eventyrer og forfatter Randulf Valle har nylig gitt ut en bok om laksens biologi og villaksforvaltning. Han skriver også jevnlig i Jakt & Fiske om jakt, fiske og friluftsliv. I denne analysen går han gjennom forskning på konsekvensene av gjenutsetting.
Gjenutsetting av fisk er blitt stadig mer utbredt de siste årene, men på elvebreddene summer diskusjonene. For mange forsvinner noe av motivasjonen bak fisket hvis fangsten ikke skal bli mat.
Mange stiller dessuten spørsmål om hvorvidt fanget og gjenutsatt fisk bidrar til gyting på samme måte som den ellers ville gjort. I denne analysen konsentrerer vi oss om laks. Og den første forutsetningen er selvsagt at den overlever gjenutsettingen.
En stor studie fra 2019 basert på 995 merkede laks etter fang og slipp i åtte ulike norske elver, fra Finnmark til Sørlandet, registrerte totalt 24 døde fisk. Altså rundt 2,5 %. Men siden studien inneholdt mange laks som kun var merket med fysiske merker – ikke radio sender – kan dødeligheten ha vært høyere på grunn av død fisk som ikke ble funnet.
Forsøk med radiomerket laks i Gaula, Alta, Orkla og Otra har vist dødelighet fra ca. 2 % til nærmere 10 %. Forsøkene har også vist at harde kamper og høy vanntemperatur ser ut til å øke dødelighet.
Vandringsatferd
Men hva gjør kampen med laksens videre tur oppover elva? Laks fanget og merket med radiosender i kulpen under Gaulfossen, gikk opp fossen i løpet av få dager. Ventetiden i fossekulpen var ikke lenger enn for laks fanget i kilenot i fjorden og merket der.
Fang- og slipp-fiskene gikk også like fort opp fossen som laks som ikke hadde vært på kroken. Flere studier tyder imidlertid på at fang og slipp kan påvirke laksens atferd i perioden etter fangsten.
En stor andel slipper seg et stykke ned elva etter at den settes ut igjen. Det gjelder ikke alle, og hvor langt nedover fisken går, varierer. Men dette er et trekk som går igjen i mange studier, og det kan ta dager før fisken er tilbake på fangststedet.
Dette betegnes som unormal oppførsel og forklares ofte som en fluktrefleks. Det ser også ut til at fisk som er oppgitt å være i dårligst forfatning etter kampen, ofte har de mest drastiske utfallene nedstrøms.
Men de samme undersøkelsene registrerer også at de aller fleste fiskene overlever, vandrer oppover elva igjen seinere på sesongen og er til stede på kjente gyteplasser når gytetiden nærmer seg.
Gytesuksess
Selv om laksen som har vært gjennom fang og slipp er til stede under gytingen, er det likevel ikke sikkert at de har funnet «riktig» gyteplass. En studie fra Gaula antyder at fisk som har gjennomgått fang og slipp gjennomsnittlig vandrer kortere opp i elva enn fisk fra en kontrollgruppe.
Dersom dette er vanlig effekt av fang og slipp, kan det ha en negativ effekt på smoltproduksjonen om det fører til opphopning av gytefisk på enkelte elvestrekninger og for lite fisk lenger opp i vassdraget.
Vi vet også noe om hva som skjer med smoltproduksjonen i elver som går over til fang og slipp. Undersøkelser i Altaelva viste mer enn en dobling av antall gytegroper i Sautso etter at fang og slipp-fiske ble innført.
Tettheten av lakseunger i elva Ponoi på Kolahalvøya i Russland økte minst like mye da de gikk over til å praktisere fang og slipp på 1990-tallet. Ingen av disse målingene er selvsagt et ugjendrivelig bevis, men økningen i Alta var i samme størrelsesorden som forventet.
DNA-studier De mest avanserte studiene av gytesuksess for atlanterhavslaks som har gjennomgått fang og slipp, stammer fra to mindre kanadiske elver. De var basert på samme metode: Forskerne tok DNA-prøver av all laks som gikk opp til en seksjon av elva.
I tillegg tok fiskere DNA-prøver av laks som ble fanget og gjenutsatt i vassdraget. Påfølgende vår fanget forskerne i begge tilfeller omkring 2500 yngel. Gjennom DNA-analyse kunne de fastslå hvilke av fiskene som var yngelens opphav, og dermed vurdere om fang og slipp påvirket gytesuksess.
Med en romslig, knuteløs hov og en nebbtang kan kroken løsnes uten at fisken må ut av vannet.
Utfordringer
Begge studiene viser tydelig at laks gyter og får avkom etter å ha vært gjennom fang og slipp. Når man skal vurdere eventuelle forskjeller i gytesuksess, ser man fort at resultatene skal behandles med en viss varsomhet.
For i disse studiene er det mye som kan påvirke bestemmelsen av gytesuksess: Det er ikke tatt DNA-prøve av alle laks som har blitt fanget og sluppet. Fang og slipp-fisket foregikk nedenfor en laksetrapp, mens DNA-prøver av laks ble tatt når de passerte trappa, og yngeltellingen ble gjort i seksjonen på oversiden av trappa.
En del av fiskene som gjennomgikk fang og slipp nedenfor trappa, gikk aldri opp trappa til den undersøkte strekningen i elva. Om de aldri hadde tenkt seg dit, eller om de ble værende lenger ned eller døde på grunn av fang og slipp, vet man ikke, men de kan ha ført slekta videre uten at avkommet ble talt.
Spesielt i det ene forsøket var også antall fang og slipp-fisk svært lavt i forhold til kontrollgruppen.
Usikkerhet
Om vi ser på resultatene, viser den første studien at fang og slipp ikke påvirket gytesuksessen til fiskene som gikk opp til den undersøkte strekningen.
Antok man at fang og slipp var den direkte årsaken til at noen fisker ikke kom opp til denne elveseksjonen, og at fiskene som ikke gikk opp trappa heller ikke hadde gytt nedenfor, endte man med en redusert gytesuksess på 12 % som følge av fang og slipp.
Den andre studien viste en større, negativ påvirkning etter fang og slipp – omkring 25 %. Men her var antallet fang og slipp-fisk i studien svært lavt. Den baserte seg på fire hannfisk og 13 hunner, mens kontrollgruppen som ikke hadde vært på kroken, talte 254 fisk.
Forskjellene i gytesuksess ble beregnet ut fra 2495 DNAbestemte yngel. Hadde forskerne funnet ni fisk til der faren var gjenutsatt, ville det jevnet ut forskjellen til kontrollgruppen. For hunnfisken ville man trengt omtrent 50 ekstra yngel med fang og slipp-mor – altså omtrent 2 % av totalutvalget.
Med så få fang og slippfisk, er ikke nødvendigvis avkommet jevnt fordelt utover elvestrekningen, spesielt når vi vet at yngelen ofte er territoriell. Det betyr selvsagt ikke at vi skal avfeie disse studiene.
Men vi skal være klar over usikkerheten som ligger i metodikken. Vi har foreløpig ett forsøk som viser liten eller ingen påvirkning av fang og slipp på gytesuksess og ett som viser noe større effekt.
Om vi får flere slike studier, vil vi etter hvert få et tydeligere bilde – spesielt om man klarer å unngå de samme metodiske svakhetene.
Gjennom vinteren
Gytelaksens liv er ikke nødvendigvis over etter gytingen. Noen overlever vinteren og drar på en ny reise i havet. Hvordan påvirkes vinteroverlevelsen i elva av fang og slipp? Her må vi støtte oss på én enkelt kanadisk studie, basert på et utvalg på nesten 300 laks.
Forskerne så på forskjeller i overlevelse mellom fisk fanget og merket i en oppgangsfelle og individer utsatt for fang og slipp. De fulgte fiskene gjennom hele vinteren, helt til de overlevende støingene vandret ut neste vår.
Det viste seg at de to gruppene fisk hadde svært lik overlevelse gjennom gytetiden og et stykke videre. Men rundt 150 døgn etter at de ble merket, økte dødeligheten noe for fisk som hadde vært utsatt for fang og slipp.
Og mens ca. 16 % av kontrollfisken vandret ut som støing, var tilsvarende tall for gjenutsatt fisk ca. 10 %. Det er altså en mulighet for at fang og slipp kan påvirke antall flergangsgytere. Genetisk påvirkning?
Flere har uttrykt bekymring for at langtidseffekter av fang og slipp vil påvirke hvilke individer som får gyte og dermed kan påvirke laksens genetiske utvikling. Dette synet ble blant annet fremmet av Georg Fredrik Rieber-Mohn i en kronikk i avisa Klassekampen i 2022, og fikk stor spredning.
Han skriver bla. følgende om seleksjonsprosessene gjennom kampen på gytegrunnene: « … formålet med det hele er kort og godt at de beste genene skal videreføres til nye generasjoner, som derved sikres best evne til å overleve.
Det er denne naturens orden vi sportsfiskere forstyrrer ved å praktisere «fang og slipp». Vi sørger for at en stor mengde lakser får reduserte muligheter til optimal gyting.»
Paradoks
Om vi skulle finne ut at laks som har vært på kroken faktisk har redusert gytesuksess, må vi da også vurdere hvordan vi skal forholde oss til fisken vi mister gjennom en sesong?
Denne hypotesen krever riktignok ikke bare at laks som har vært på kroken får redusert gytesuksess, men også at noen laks må være mer villige til å bite på fiskeredskap enn andre.
For dersom alle laks har like stor sjanse for å bli utsatt for fang og slipp, så vil en eventuell ulempe på gytegrunnene fordeles jevnt utover bestanden.
Denne forskjellen i bitevillighet må også være genetisk betinget, slik at den overføres til avkommet. Dersom en slik forskjell finnes, og det stemmer at laks som har vært på kroken har dårligere gytesuksess, så vil Rieber-Mohns resonnement stemme.
Da vil fang og slipp over tid gi en stadig mindre bitevillig laks. Samtidig vil eventuelle andre egenskaper knyttet til stor bitevillighet også forsvinne fra bestanden. Paradokset er at denne mekanismen slett ikke blir borte om man avliver laksen.
Den vil tvert imot være mye sterkere. En sliten laks kan muligens ha reduserte sjanser for å videreføre genene sine. Men røykelaks i fryseren gyter aldri.
Er man bekymret for at fang og slipp vil endre laksens genetikk gjennom påvirkning av seleksjonsprosesser på gyteplassen, burde man antakelig være minst like redd for virkningen av det tradisjonelle, fangstbaserte stangfisket i elvene.
Varmt vann og lange kamper kan påvirke fiskens overlevelse.
Paragraf 3
Uavhengig av forskningsgrunnlaget rundt fang og slipp, stiller flere også spørsmål om praksisen med å sette ut igjen fisk i det hele tatt er lovlig. § 3 i Lov om dyrevelferd legges normalt til grunn: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker.
Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» Det går helt klart an å argumentere mot fang og slipp med utgangspunkt i denne paragrafen. Men endres det rent juridiske om vi slår i hjel laksen etter å ha landet den? Mange mener det, og legger høstingsprinsippet til grunn.
Når hensikten er å spise fisken, legitimerer det fisket. Men er det så enkelt? Lener vi oss på § 3, må det vel også innebære at laks som skal avlives må fanges på en måte som minimerer påkjenninger og belastninger?
Hva da med elvene som er sperret av en fiskefelle hvor pukkellaks eller oppdrettsfisk sorteres ut? Med utgangspunkt i § 3 fra Lov om dyrevelferd, er det ingen gode grunner til å slippe løs villaksen på oversiden av fella – bare for å kunne fange den på flue eller sluk seinere.
Rettighetshaverne ville enkelt kunne ta ut så mange laks elva tålte direkte fra fella. Resten kunne få gå. Det ville definitivt skåne fisken for unødvendige påkjenninger og belastninger – akkurat slik §3 foreskriver.
Om vi skulle finne ut at laks som har vært på kroken faktisk har redusert gytesuksess, må vi da også vurdere hvordan vi skal forholde oss til fisken vi mister gjennom en sesong?
Berettigelsen
Men kanskje må vi se forbi enkeltindividene i vurderingen? Mange har påpekt at en alvorlig konsekvens av å stoppe sportsfisket etter laks i elvene vil være at engasjementet rundt arten forsvinner.
Nettopp dette engasjementet er kanskje nøkkelen som gir laksefisket legitimitet? Både elveeiere, turistnæring og laksefiskere bryr seg om laksen. Beveggrunnene for engasjementet er slett ikke alltid like edle.
De kan være reint økonomiske eller fullstendig egoistiske. Men engasjementet er uansett til det gode for laksen. Det kan argumenteres for at dette engasjementet er verdt de påkjenningene vi utsetter laksen for, enten den kakkes eller slippes ut igjen.
