Viten | Storfugl
Hva styrer tiurens valg av beitetrær?
Det har alltid hengt et mystikkens slør over trærne tiuren stadig vender tilbake til. Har de noe spesielt ved seg? Det er mulig, men vår undersøkelse viser at det i så fall neppe handler om unikt næringsinnhold eller antibeitestoff.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Hvit beitefuru med svart tiur i kald, lav vintersol er magisk. Få idretter måler seg med å gli hvitkledd på ski i nysnø på utkikk etter tiur og orrhaner på topp. Toppjaktende lesere vil ofte ha funnet tiur beitende i bestemte beitetrær i hemmelige furuåser.
Vi har selv vanligvis observert flere fugler sammen, og har på det meste sett over 30 fugler i samme skogbestand. En av våre radiomerka tiurer reiste om høsten hele 20 km fra høstområdet nær leiken til en furuås der den beita hele vinteren. Det må være noe spesielt med beitetreet og beiteområdene.
Fram mot 1980-tallet ble tiurens vinterbeite undersøkt av flere forskere, uten at vi kunne bruke kunnskapen til konkret å plukke ut beiteområder. Vi ville gjerne kunne forutsi hvor tiurene beiter, litt for egen jakt og mest for å kunne gi skogbrukerne råd om hvilke skogholt som bør spares for tiuren. Vi tenkte at nye metoder kunne bringe sikrere kunnskap.
Kunnskapsinnsamling
Vi felte 19 tiurer på topp i Hedmark og Dalarna vinteren 2018/2019. I 17 tilfeller fikk vi prøver av kroinnhold, barprøve fra beitetreet, det nærmeste nabotreet uten beiting og fra tilfeldig tre i området, 200 m borte.
Jonas og Jen Forbey analyserte prøvene for innhold av nitrogen og antibeitestoffgruppen fenoler på laboratoriet ved Boise State University, Idaho, USA. Vår hypotese var at fuglene selekterte for næringsrikt bar med mye nitrogen og unngikk bar med antibeitestoff, som beskytter mot beiting fra dyr.
Tiurens vinterspisevaner
Tiuren fylte kroposen utover dagen – og neste morgen var innholdet fordøyd. Vekta av kroinnholdet var dermed avhengig av tidspunkt på dagen, ikke av vekta på fuglen. Fuglene ble skutt mens de satt i furutrær, og kroposene inneholdt bare furu.
Vi fant mange forskjellige spisbare deler av furua i kroposene, men nåler som var klippet av, og kvister som var klippet av med både nåler og små kongler, dominerte.
Konglene var fra foregående sommer med diameter rundt 0,5 cm. Konglene må være god føde, de orrfuglene vi og vennene våre felte i fjor vinter, og som vi undersøkte, hadde fulle kroposer av slike furukongler, selv om alle vet at orrfuglen eter bjørkeskudd og bjørkerakler om vinteren.
Furuskuddene med nåler og kongler inneholdt mindre antibeite-fenoler enn nålene. Det er vanlig at store arter klarer seg med mer, men dårligere næring enn små arter og individer. Likevel åt store, voksne tiurer større del furuskudd enn det små ungtiurer gjorde, sannsynligvis fordi de har mye kraftigere nebb som egner seg bedre for å kutte tykkere kvister. Ungfuglenebbene passer nok bedre til tynne nåler, selv om de har mer antibeitestoff.
I ulike deler av utbredelsesområdet eter tiur furu, gran, edelgran og bøkeskudd. Sannsynligvis er tiur spesielt godt tilpasset å håndtere antibeitestoffer. Det virker helt uproblematisk for ungtiurer å håndtere antistoffene i en rein furunåldiett. Nitrogeninnholdet virker viktigere.
Tiurene plukket ut de nålene og kvistene i beitetreet som hadde høyest innhold av nitrogen. Beitetreet hadde i gjennomsnitt ikke høyere innhold av nitrogen enn andre beitetrær, men tiurene plukket ut nåler og kvister som hadde det.
Lærdom
Tiurene åt mest nåler (70 %) og kvister med nåler og ørsmå kongler (11 %) fra beitefuruer i beiteområder. Innholdet av nitrogen og antibeite-fenoler var ikke forskjellig i beitetre, nærmeste nabotre uten beite eller i tilfeldige trær i skogen. Men tiurene plukket de mest nitrogenholdige nålene og kvistene i treet der de beitet. Kvistene inneholdt mindre fenoler enn nålene.
Likevel åt gammeltiurene mer kvist enn ungtiurene, sannsynligvis fordi de har kraftigere nebb. Det virket som om at fordøyelse av antibeitestoff ikke var noe problem. Når tiur samler seg i spesielle beitetrær og områder, har det sannsynligvis ikke noen sammenheng med næring eller antibeitestoff.
Ifølge våre data, velger ikke tiurene beitetre ut fra antibeitestoff eller næringsinnhold. Kanskje de liker å være der andre tiurer er? Kanskje de gamle liker seg der de har vært før – og overlevd? Kan hende vil de unge etter hvert være der de gamle er og har overlevd? Kanskje det er lettere å oppdage og unnslippe rovfugl fra beitetrærne?
Vi kan dessverre ikke gi skogbrukerne vitenskapelig underbygde råd for næringsmessig viktige trær å spare. Men vi vil i all framtid glede oss når skogbrukerne sparer beitetrær. Det vil forhåpentligvis også tiurene.
Artikkelfakta
Artikkelen bygger på masteroppgaven: Jonas K. G. Hagen. 2020. Tittel: Scots pine (Pinus sylvestris) phytochemistry predicts male capercaillie (Tetrao urogallus) browsing during winter. Oppgaven kan googles på nett.
Takk til Gotaasfondet og Viltfondet for støtte, Miljødirektoratet og Statskog for diverse løyver og Jo Inge Breisjøberget, Jennifer Forbey og alle som hjalp til i felt.
