Blåbær avgjørende også for lirypa?

Basert på mer enn 40 års feltstudier i Kongsvinger, har professor Per Wegge og seniorforsker Jørund Rolstad vist at blåbærproduksjonen året før er av stor betyd ning for kyllingproduksjonen hos storfugl og orrfugl (Wegge & Rolstad 2022). 

At det samme gjelder for lirype ble hevdet av professor Rolf Nordhagen for snart 100 år siden (Nordhagen 1928). En reanalyse av en 142år lang tidsserie satt sammen av professor Olav Hjeljord bekrefter nå at lirypas bestandsvariasjoner kan relateres til fjorårets produksjon av blåbær.

Hjeljord (2015) har estimert årlig jaktutbytte av lirype i Sørøst Norge for perioden 1872-2013, i form av antall ryper skutt per jeger og dag. Siden det er brukt ulike kilder i ulike perioder, er imidlertid ikke nivåene i de ulike periodene direkte sammenlign bare. Det som likevel gjør tidsserien verdifull, er at den ganske sikkert fanger opp de aller fleste toppårene og bunnårene.

Må senke forsvaret i bærår

Den faktoren som best forklarte variasjonen i rypeindeksen, var fjorårets blåbærindeks. Det som skjer er trolig at blåbærplantene i et godt bærår bryter ned de proteinene som normalt blir brukt til forsvar mot beiting, og heller bruker dem til bærproduksjonen. Denne forskjellen kan være avgjørende for om en plante egner seg som mat eller ikke.

Plantene vil ikke kunne gjenoppbygge forsvaret sitt før i løpet av neste sommer. Dette skulle da gi et midlertidig økt bærenivå både for hønsefugler og smågnagere av klatremus-gruppa, fordi begge gruppene har blåbær som en av sine viktigste beiteplanter i perioder av året.

Mulig forklaring på unntakene

I tillegg til betydningen av blåbær, fant jeg også effekt av et par andre faktorer som kan påvirke plantenes næringskvalitet. Jeg hadde ikke gode nok værdata til å påvise direkte effekter av været på rypene, men det er ingen grunn til å tvile på at ugunstig vær iblant kan redusere hekkesuksessen. At ikke alle gode bærår ble etterfulgt av et godt rypeår, kan dermed forklares ved at andre faktorer slo negativt ut.

En større utfordring var det å forstå hvorfor 1903, 1929, 1953, 1963, 1965 og 1988 var gode rypeår, til tross for at det ikke var bra med blåbær i fjellet året før. Jeg mener forklaringen kan være at kalde somre hemmer fjellplantenes restituering etter bærår, slik at den gode perioden for rypene forlenges. 

For alle de seks nevnte tilfellene, var fjorårets sommertemperatur svært lav; samtlige var blant de ti kaldeste somrene i perioden fra 1872 til dags dato. Årene før det, 1901, 1927, 1951, 1961, 1963 og 1986, hadde alle over middels blåbærproduksjon.

Kronårene 1906-1912

Jeg har lenge vært fascinert av den gode rypeperioden 1906-1912, som professor Knut Dahl omtalte slik:

 « Efter min mening er den et uttryk for at vi i disse aar hadde en rypebestand i det sydlige Norge, hvortil vi ikke har noget kjendt historisk sidestykke. Personlig færdedes jeg i de bedste aar meget i de centrale trakter og hadde anledning til saavel om sommeren som om vinteren at se de uhyre rypemasser som særlig i aarene 1911-12 gav et aldeles overvældende indtryk av rikdom. Jeg samtalte da meget med gamle folk – 70-80 aaringer – folk som altsaa i 1850-aarene var unge rypefangere og som hele sit senere liv hadde levet i nærmeste kontakt med fangsten. De erklærte alle at en slik ryperigdom og en saadan rypefangst som i denne periodes rike aar hadde aldrig forekommet i deres tid. Heller ikke hadde de i sin ungdom hørt beretninger om tilsvarende » (Dahl, 1924).

Utfra sin kunnskap om bestandsnivåene til de viktigste predatorene, avviste Dahl påstanden om at denne rike perioden skyldtes rovviltbekjempelse. Da hadde han større sans for hypotesen til Nordhagen, om at svingningene enten hadde kosmiske årsaker eller skyldtes svingningene i bærproduksjonen.

Uvanlig mange blåbærår

Hvis vi antar at bærenivået for lirypa øker vesentlig etter et bærår, vil bestanden neppe være i stand til å nå opp til dette nye, høye bærenivået bare i løpet av én sesong. Kronårene 1906-12 kan i så fall skyldes at det var uvanlig mange gode år både før og under denne perioden. 

Den informasjonen jeg har funnet, viser at det var kronår for blåbær i 1900 og 1901. Så kom den kalde sommeren 1902, som kan ha hindret plantene i å hente seg inn. Årene 1903-1905 var alle gode bærår, og 1906 var trolig også bra i deler av fjellheimen. Så kom det igjen en svært kald sommer, 1907, og deretter atter tre gode til svært gode bærår, 1908-1910.

At rypebestanden brøt sammen først i 1913 kan skyldes at 1911 var preget av sterk tørke, noe som trolig kan ha samme hemmende effekt på plantenes restitusjon som kalde somre.

Hva med predasjon?

Det generelle predasjonstrykket er etter min oppfatning helt klart ikke høyt nok til å hindre våre bestander av ryper og skogsfugl å vokse i forbindelse med det antatt økte bærenivået etter et bærår. Predatorer vil nok kunne ha en viss betydning for hvor store fuglebestandene rekker å bli før forholdene igjen blir ugunstige.

En parallell kan være ekornbestanden. Den har til alle tider økt etter gode frøår på gran – hverken mår eller hønsehauk klarer å hindre det. Men det som skjedde i den perioden måren var på det nærmeste utryddet, var at ekornbestanden nådde høyere nivåer etter frøårene, før den igjen kollapset når festen var over.

God reproduksjon også uten smågnagere

Siden mye tyder på at sammenfallende toppår for hønsefuglene og visse smågnagere skyldes at begge gruppene reagerer på økt næringskvalitet, mener jeg det er grunn til å spørre om en stor smågnagerbestand egentlig er til fordel for hønsefuglene. Det er i hvert fall ingen nødvendighet, ettersom vi har flere eksempler på god reproduksjon hos ryper og skogsfugl etter gode blåbærår selv om smågnagerne uteble.

For både gnagere og hønsefugler kan nok krasjårene forsterkes av predasjon, ettersom bestandene av predatorer da normalt vil være på sitt høyeste. Men la meg minne om hva professor Johan B. Steen skrev om dette: 

«Vi skal være klar over at vi ikke med sikker het vet at det bare er matmangel blant rovviltet som fører til høy egg-predasjon. Vi har nemlig ofte et inntrykk av at «noe er galt» med de voksne rypene om våren etter et stort museår» (Steen, 1978).

I dårlige år er det sannsynlig at hønsefuglene er mer sårbare både for predasjon og andre negative faktorer, som dårlig vær, parasitter og sykdommer, som igjen kan forsterke predasjons risikoen. I dårlige år vil de trolig også måtte bruke mer tid på næringssøk, og dermed eksponere seg selv og eggene sine mer for predatorer. Og ikke minst vil de trolig lettere gi opp hekkingen når de er i dårlig kondisjon.

Tviler på predasjonshypotesen

Jeg mener det er på tide å revurdere den sterke troen på at variasjoner i hønsefuglenes hekkesuksess i hovedsak skyldes varierende predasjon gjennom smågnagersyklusen. Jeg finner det langt mer sannsynlig at det er blåbærplantene som styrer showet, det vil si at varierende hekkesuksess gjenspeiler et varierende bærenivå.

Hvis bærenivået for ryper og skogsfugl hadde vært konstant, tror jeg vi ville hatt langt mer stabile bestander, der årlige variasjoner ville avhenge mer av værforhold enn av predasjon.

Les hele Vidar Selås ́rapport om rype og blåbærår her.