Fugl Føniks

I januar 2023 begynner Kjetil Kverndokk endelig å få dreis på den omfattende dataprogrammeringen av en robotarm, hentet hjem fra Tyskland i 2016. 

Roboten, som for eksempel brukes til å lakkere biler, skal nå fungere til å frese ut rifleskjefter, en løsning ingen andre har gitt seg i kast med tidligere. 

Ordrebøkene er fulle. Sunnmøringen er klar for å gi full KKC- gass. Men ei skjebnesvanger januarnatt står plutselig verksted- lokalene i det gamle skipsverftet vest i jugendbyen i brann. En del av den datastyrte robotinstallasjonen har tatt fyr, og hele produksjonscella blir ødelagt.

– Hva gjør man i en sådan stund …?

– Produksjonen måtte fortsette, så vi opprettet midlertidig produksjon via to eksterne leverandører. Vi klarte å holde en viss leveringsevne og de tre ansatte sysselsatte, før vi kjøpte en datastyrt fresemaskin med dreiebenk, kalt CNC-maskin.

Fugl Føniks

Kjetil løfter hørselvernet fra ørene. Kikker over brilleglassene, som for å sjekke om vi fikk med oss hele hendelsesforløpet gjennom maskinstøyen.

– Man skal ha sterk rygg for å bære et slikt tilbakeslag?

– Ja, jeg holdt på med programmering av de ulike mekanismene i de nye DuoGrip-skjeftene da det brant. Vent litt, jeg må bare feste et nytt skjefte i dreiebenken, sier han og klapper hørselvernet på plass. 

Det er ikke bare verkstedbranner som har stukket kjepper i hjulene for den sympatiske gründeren. Utfordringene har nemlig stått i kø for KKC (Kjetil Kverndokk Concept) siden den spede start i 2005. 

Hver gang det har buttet imot, har den gamle mellom- distanseløperen på imponerende vis klart å reise seg – som en fugl Føniks. Mer om det seinere. Selv sier han:

– Jeg er litt ingeniør, litt sekretær, litt snekker og mye kunstner. Og så har jeg sterk utholdenhet. Men jeg kan neppe beskrives som kjempestrukturert.

Skapertrangen blomstrer

Vi hopper tilbake til 1970-tallet, og dagen skipskonsulentfaren hans spikret skinnet og skallen av en drangedalbever opp på gutterommet. Ikke for å skremme pjokken, men snarere for å vekke jaktinteressen. Noe han lyktes med.

– På kveldene lå jeg på rommet mitt og drømte om å jakte selv. På dagtid snekret jeg alt fra kassebiler til dukketeaterdukker og instrumenter. Da han flere år seinere gikk inn dørene på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), var det et lykketreff for designspiren. 

Til diplomoppgaven fant student Kverndokk ut at et jaktgevær ville være et passe stort objekt. På det tidspunktet så alle jaktgevær veldig tradisjonelle ut. Skapertrangen blomstret:

– Møtepunktet mellom bruksgjenstander, ergonomi og mennesket har alltid fascinert meg. Å tilføre jaktgeværet noe nytt, var en spennende estetisk oppgave.

Skjefteforelesning

Diplomoppgaven ble levert i 1998, og rangert som det beste arbeidet det året. Og dermed var det unike KKC-skjeftet skapt.

 – Planen var å bli industridesigner, ikke drive en fabrikk. Men fabrikk skulle det etter hvert bli: Først i det små, før han for tretten år siden flyttet geskjeften inn i det nedlagte skipsverftet. 

Penser du samtalen inn på temaet geværskjefter, slik vi kommer i skade for å gjøre, vil Kjetil gi deg en lang og dyptpløyende forelesning. 

Slik som nå: Han messer om syntetiske skjefter, splitten i valnøttskjefter og laminatskjefter, om justeringsmuligheter på skjeftet og linje- føringen i pistolgrepet, om rekyl, ergonomi og brede, kileformede forskjefter. 

Innovasjonstankene rundt alle disse elementene manifesterte seg til slutt i dagens velrenommerte KKC-skjefter av bjørkefiner.

I økonomisk knestående

Forelesningen drar ut i tid. Mannen må avbrytes.

 – Hva gjorde du etter studiene?

– Jeg flyttet til Ålesund med familien og startet som selvstendig næringsdrivende industridesigner. Det var tøft, så jeg tok arbeid som produktutvikler i Glamox og seinere i Stokke. 

Da jeg så muligheten til å sette skjeftet i produksjon, sa jeg opp jobben og hoppet i det. 54-åringen landet i ei hengemyr: Han hadde hørt om en møbelbedrift som produserte deler i treverk med CNC-maskiner, og de innledet et samarbeid. 

Men etter fem år skar det seg. Og da en amerikansk fabrikk overtok laminatproduksjonen, sendte de over et stort parti skjefter for at Kjetil skulle ha leveringsevne. Samtidig stupte den norske kronen. 

Flere hundre tusen sure kroner forsvant så å si over natta, og presset Kjetil i økonomisk knestående. Hva gjorde mannen? Han pusset seg gjennom problemene, ble kredittverdig igjen og fikk innvilget lån (ikke støtte) hos Innovasjon Norge.

Står i spagaten

Men nå hadde gründeren fått mer enn nok av eksterne leverandører. Han ville produsere laminatskjeftene selv. Og dermed er vi framme ved roboten. Og brannen. Kjetil sukker og forteller at det har vært et produksjonsmessig lappeteppe for å få ting til å henge sammen. 

– Verkstedbrannen viste at det brått kan ta slutt. Jeg balanserer konstant på en knivsegg. Står i spagaten mellom å programmere den nye maskinen og å levere, samtidig som etterspørselen er stor. 

Kjetil har også tilgang til å bruke CNC-maskinen til en annen bedrift i helger og ferier. Da jobber han gjerne døgnet rundt for å levere varene.

Han vet at folk setter pris på produktene. Det holder ham gående når det butter imot. – Jeg har pusset tusenvis av skjefter aleine. Følt meg som en eremitt, men gleden min har vært å skape noe med hendene.

Hjortejakt med pil og bue

Det skal ikke stikkes under stol at familien har levd sparsommelig i årevis, men ikke verre enn at det har blitt flere spennende utenlandsturer: Som da en leverandør inviterte familien til Kina, eller turen til Sør-Afrika på en kombinert familie- og jakttur.

– Ungene våre har forresten også hjulpet til i produksjonen. Til 50-årsdagen min sa dattera vår: «Når jeg får lov å legge det fine produktet ned i eska, kjenner jeg at jeg er med på prosessen.» 

Det varmet. Historien om da han besøkte den amerikanske leverandøren i Illinois sammen med sønnen Otto for ti år siden, må nevnes: Det ble tid til jakt, og Otto felte like godt en liten whitetail-hjortebukk med bil og bue – som 13-åring! 

Selv om det definitivt blir mer jobbing enn jakt på ålesunderen, har han forsøkt seg på både villrein, steinkobbe og grågås, samt et par turer utenlands med rifla.

– De siste årene har jeg også leid et lokalt hjorteterreng, der jeg jakter sammen med Otto og svigerfar. Dette med jakt ligger dypt i oss. Vi har vært bønder i 6000 år, men jegere mye lengre.

Styrker laget

Helt til slutt kan det påpekes at mange av Europas fremste jakt- skyttere velger å skyte med KKC-skjeftet. Det er det en grunn til. Nå handler det bare om å få den nye Ålesund-maskinen til å produsere for fullt.

– Det vil ta noe tid før vi klarer å ha alle varianter på plass med egen maskin. Mens vi programmerer denne, kjører vi på med noe leieproduksjon. På spørsmål om videre planer, forteller han at kona Cecilie sannsynligvis skal begynne å jobbe i verkstedet.

 – Hun har akkurat sagt opp lærerstillingen sin. Å utvikle selskapet sammen blir kjekt, sier innovatøren, og ber om ikke å bli framstille som en ulykkesfugl.

– Er du en ulykkesfugl?

– Nei, jeg har nok hatt min dose motgang, men folks verdsetting av skjeftene og arbeidet har båret meg gjennom alle utfordringene, smiler KKC-gründeren.