Jakt- og fiskepredikanten

– Jeg jugde meg jo til jobben da!

Informasjonssjef Espen Farstad har aldri vært beskjeden. Han kroker enhver situasjon, enten det er i debatter, festlig lag eller med vadebuksa på.

Mannen gliser.

– Dette var jo i 1989 i dataens spede begynnelse. I utlysningen fra NJFF sto det at man måtte beherske tekstbehandling. Jeg slo på tråden til en datakyndig kamerat og ba om råd.

«Si at du bruker Word Perfect daglig», formante han. «Men jeg aner jo ikke hva dette er en gang!» svarte jeg. «Det tar deg kun fem minutter å lære!» forsikret kompisen.

Høydeskrekk

Som sagt så skrevet, og dermed kunne Farstad selvsikkert slenge søknaden i postkassa. På intervjuet supplerte han med at han drev med fjellklatring, rappellering og en rekke andre sysler, for å sikre napp hos daværende generalsekretær Stein Lier Hansen. Ingen tvil, han var den rette til jobben, mente ansettelseskomiteen.

– Det med fjellklatring var jo bare tull, jeg har høydeskrekk, men har uansett ikke angret et sekund på røverhistoriene; jeg hadde så utrolig lyst på den jobben! ler askerbøringen.

Familiens smolt

Våren 2024: Dette er altså siste inntrekk for et av NJFFs mest synlige ansikt de siste tiårene.

Avgjørelsen om avskjed kom kjapt og kontant og dertil som en liten overraskelse på arbeidsplassen og i organisasjonen.

Men ørreten slutter neppe å sprelle med dette; det skal vi komme tilbake til litt seinere, først tilbake til start.

– Jeg har alltid vært en klin gæren sportsfisker, plaget far min gjennom hele oppveksten med fisking. Overalt og hele tiden, foredrar Farsta’n.

Det var nemlig ikke faren pjokken arvet det fra. Han fisket kun som matauk; søsknene var heller ikke særlig interesserte.

Indianerfølelsen

– Hva var det som hektet deg som voldsomt?

Mannen gir seg i kast med en virvlende ordstrøm.

– Hå! Jeg kan ikke huske første fisken en gang, bare at jeg alltid har fisket, det var sjøfiske, stor fisk og mye fisk, hele tida. Det morsomste er det jeg kaller indianerfiske; ørretfiske i en liten vestlandsbekk og kanskje sjøørret hvis det hadde vært flom.

Espen trekker pusten, kun et ørlite vak, før han på nytt dykker ned i lidenskapen:

– Første gang jeg gikk på støkkjakt aleine i høstskogen, var jeg voksen og hadde fått jobben i NJFF. Det var akkurat den samme indianerfølelsen, å være aleine i skauen, kjenne spenninga, mestre forholdene, full av adrenalin!

En predikant for allmennheten

Farstad har den sjeldne evnen at han får enhver historie til å høres helt fantastisk ut. Knekkebrød blir til kransekake med flagg og smellbonbon. Noen vil kalle sånt for bløff, mens andre lar seg rive med. Det skal han ha: Jakt- og fiskepredikanten greier å få selv den trøtteste forsamling tynnhårede fellefangere til å ta hverandre i hendene og presse fram et felles halleluja, enten det dreier seg om allmennhetens adgang eller barns tilgang til gratis fiske.

Heimevernsøvelse

Vel innlemmet i NJFFs administrasjon som 29-åring, tok altså fluefiskende Farstad også fatt i rifle og hagle. Rådyr- og skogsfugljakt ble nye favoritter.

 – Dermed var både tidlighøsten og seinhøsten dekket, og det passet meg fint, dessuten orker jeg jo ikke elgjakt ...

– Du har faktisk kalt elgjakta for en «heimevernsøvelse»?

– Ja, det mener jeg fremdeles at det er, det er altfor mye organisering.

– Har du i det hele tatt tålmodighet til å sitte på en stubbe?

– På rådyrjakt, ja!

– Kort los og raskt fall appellerer, altså?

– Ja, og hvis jeg blir utålmodig, så flytter jeg meg litt rundt da vet du, hø-hø.

Motiver for jakt

Her unnlater journalisten å følge opp med kritiske spørsmål. Sånn er det med Farstad, han slipper unna med rusk og rask, fordi han gjerne fortsetter å snakke, både raskere og høyere:

– Neeeeei, jeg får angst av å sitte der, da vet du, det er jo dritkjedelig! Elgjakt, altså. Å vente på et svært dyr som kommer durende gjennom skogen til det er i posisjon, det er jo det nærmeste man kommer rein avretting.

– Men hør, nå snakker du ned en tradisjon som mange av dine egne medlemmer driver med?

– Ja, det er jeg klar over, men husk at motivet for jakt er jo individuelt! Mitt motiv er den indianerfølelsen vi snakket om i stad, å finne mestringsfølelsen, sier Farstad med et glis. Og vet at han dermed vant den replikkutvekslingen også.

Triks og rampestreker

Espen Farstad har utgitt ikke mindre enn 12 bøker om sportsfiske og friluftsliv, de aller fleste for barn og ungdom.

Uteboka – tøffe tips for hele året, utgitt på Gyldendal i 2000, ble det nærmeste man kommer Monsens klassiker Villmarksboka.

I Barnas store rampe- og triksebok fra 1999, får Farstad vist sitt sanne jeg.

Mannen begynner straks å ramse opp en del rampestreker som de fleste voksne har utøvd i yngre dager, før han plutselig avbryter seg selv:

– Kan du huske smaken av singel i kjeften?

– Eh ... ja, det kan jeg faktisk?

– Ja, det gjør vi jo, vettu, vi som har vokst opp på den tida! hoier han.

Har alltid rett ...

– Over til politikk. Du og NJFFs fagsjef Siri Parmann var et tospann på Tinget i mange år?

– Ja, dette var tidligere en stor del av jobben. Vi lyktes jo veldig godt med å sikre store statlige bevilgninger til kalk og gyrokamp, foredrar Farstad.

Det han imidlertid er mest fornøyd med fra lobbytiden, er at NJFF greide å skape gode relasjoner til politikere fra høyre til venstre.

– Du er skarp i debatter. Hvor diplomatisk er du på en skala fra 1-10? 

Farstad knegger.

– Jeg er ingen diplomat, men har vel blitt litt mer diplomatisk med åra ...

– Har du i det hele tatt skiftet mening i noen sak?

– Ikke som jeg kan huske. Jeg mener at jeg er god til å argumentere for mine saker, og gir meg sjelden. Men det er jo fordi jeg mener at jeg har rett, og da skal man jo stå på! sier han.

«Bleike feiginger og artsfascister»

– Har du fått noen uvenner disse åra?

– Ikke som jeg vet om. Men jeg fikk jo egg i hodet en gang, og du var jo faktisk til stede som journalist; det var fra Kurt Oddekalv, minnes han.

Dette var altså da NJFF gikk inn for rotenonbehandling på Hardangervidda, for å hindre at ørekyt spredde seg til viktige ørretvassdrag. Vi siterer fra 1999-årgangen av Jakt & Fiske:

«– Forbannede, bleike feiginger og artsfascister! Dere dekker dere bak

forvaltningen og utrydder artsmangfoldet på Hardangervidda! skriker Kurt Oddekalv, og klasker et egg i panna på NJFFs informasjonssjef Espen Farstad.»

På radiotoppen

– He-he, det var en oppkavet debatt mellom oss og Miljøvernforbundet, men jeg drakk mange øl med Oddekalv i årene etter den konflikten, forsikrer Farstad.

– Du liker vel uansett å stå i manesjen? 

– Ja, jeg liker det!

– Også var du nærmest gift med programleder Arnulf Møllerstad i NRK P1 Friluftsmagasinet?

– Ja, programposten var jo oppe i 700–900 000 lyttere på lørdagene. Det var en helt syk kanal for jeger og fisk, gliser han.

– Er nordmenns forhold til natur i ferd med å forvitre?

– Tilnærmingen er i hvert fall helt annerledes. Vi vet jo blant annet at barn ikke leker ute lenger, sier han.

Og nå kommer vi inn på et av Farstads hjertebarn, Oslofjorden.

– Ja, jeg kjenner denne fjorden svært godt. Her nede sitter folk nå i båter så store at de slipper å gå i land på øyene. Drikker lunken vin og spiser scampi fra Asia, mens de har et bevisstløst forhold til at fjorden er i ferd med å dø!, fortviler han.

Alvorlig sykdom

En av Espen Farstads andre store sorger kom da samboer Heidi ble alvorlig kreftsyk for noen år siden. Det ble både operasjon, cellegift og stråling. Hun er nå kreftfri, men sliter med sterke sein- virkninger.

Mannen får et alvorlig drag over ansiktet.

– Cellegift fikk hun fram til i fjor høst. Det er en forferdelig sak, egentlig ...

– Har hennes sykdomssituasjon endret deg på noen måte?

– Det har nok påvirket avgjørelsen min om å gå av med pensjon. Jeg kunne gjerne ha jobbet lenger enn til 65, men Heidi greier trolig ikke å komme tilbake til arbeidslivet. Derfor tenker jeg at vi må prøve å få noen fine år sammen, sier han.

Jakt- og fiskepodden

– Du har vært NJFFs kanskje viktigste ansikter utad. Hvem skal Espen Farstad bli nå?

– Jeg må bare innrømme at jeg gruer meg litt til å bli pensjonist, fordi NJFF er så stor del av meg. Men jeg skal få lov til å fortsette med Jakt- og fiskepodden, da.

Deretter rauser Farstad på med ord igjen.

– Nå er altså podden lastet ned 3 millioner ganger!

– Tre hvite mannfolk over 50, man får litt assosiasjoner til Dæhli, Brimi og Ulvang – gubber på tur?

Mannen lar seg ikke provosere; svarer millisekunder seinere: – Ja, men vi er jo mye tøffere! Det handler ikke om fysisk tilstand, men mental innstilling!

– Du er ikke redd for at man dyrker det som er utdøende?

– Tre millioner nedlastinger av folk på 25–30 år! Ta med deg det tilbake til redaksjonen i Jakt & Fiske, du, og still det samme spørsmålet der. Det er jo vi som når fram til de unge! roper han med ettertrykk og understrek.

Nytt beite

Informasjonssjefen er i siget nå, ikke til å stoppe. Han, som kan få en tangsprell til å framstå som den nyoppståtte Jesus. Ja, nærmest skape tungetale rundt om i landets jeger og fisk-klubbhus.

Vi forstår det nå: Pensjonisttilværelsen er ingen endestasjon for evigunge Farstad, bare en retningsendring, som en sjøørret som skifter beite fra vår til sommer.