Gamle menn på kjente stier

Den første elgen felte han her i heiene i Åseral som 18-åring. Nesten hver høst siden, har han kjørt den lange veien fra Bømlo på Vestlandet og hit til nord i Agder. Hva holder han på med her oppe?

Jakthytta

I oppveksten tilbrakte pappa hver sommer på besteforeldrenes gård i Åknes. Både farfar og oldefar var ivrige jegere, og det falt seg naturlig at lille Kjell Olav ble med ut. I dag er det fetteren hans, Trond Egil, som eier gården og tilhørende jaktområde. 

Det inkluderer også Sandvasshytta ved Lognavatn, som har vært fast base for jegerne i alle år. Jakthytta, som ble satt opp på 60-tallet, har enkel standard. 

Den består hovedsakelig av restmaterialer etter hytter som måtte rives da øvre del av Lognavatn ble oppdemmet på slutten av 50-tallet. De siste årene er det bare pappa og mangeårig jaktkompis Erling (69), som har overnattet her.

Rutine

Erfarne hender følger faste ritualer ved ankomst. Fliser, never og fyrstikker får liv i svartovnen. Garnene settes ut i Sandvatn. En bøtte med drikkevann blir med opp igjen. Et enkelt solcellepanel sørger for strøm til lamper og mobiltelefoner. 

Radioen i vinduet fanger inn en lokal nyhetssending fra NRK Rogaland. En sein høst for noen år siden holdt hele hytta på å skli ut i vannet. 

Handymann Erling dro sporenstreks opp og berget den ved å støtte opp med nytt fundament. På 90-tallet var han pådriver da hytta ble utvidet med et ekstra soverom.

– Da brukte vi det vi hadde til overs. Til og med en gammel lyktestolpe gjorde nytten. Den lukter nok litt kreosot ennå, medgir han. 

De to mennene har sine rutiner. Kopper og kar vaskes aldri før jaktas siste dag. Det er tydelig at de trives i hverandres selskap, der de sitter og oppsummerer stort og smått fra året som har gått.

Stor kvote

Kvelden før kvelden. Karene er optimistiske. I motsetning til året før, har det blitt observert flere dyr i området de siste ukene. 

Høsten 2022 opplevde jaktlaget for første gang på mange år å ikke felle et eneste dyr. Jegerne så ikke snurten av elg hele jaktperioden, hverken spor eller tråkk. 

Derfor er årets kvote større enn vanlig, og teller nå fem dyr. Okse, ku og kalv er med. En hjort kan også felles.

Bestandsnedgang

Åseral kommune har store hei- og fjellområder. Terrenget min far og resten av jaktlaget disponerer, er på drøyt 15 000 mål og ligger like nord for Åknes. Frodig topografi og mange dalsøkk gjør at både elg, hjort, rådyr, fugl og hare trives her. 

– Fram til 80-tallet var kvoten gjerne én elg, mens den på 90-tallet var oppe i tre-fire dyr. Nå har kvoten vært stabil på 2,5 dyr hvert år i snitt i årevis. Men slaktevekta har gått betydelig ned, forteller Trond Egil. 

Jaktlaget spør seg om beitegrunnlaget er godt nok med tanke på bestandsstørrelsen, og frykter at den økende hjortebestanden slår negativ ut for elgen.

Færre tvillinger

Odd Helge Liestøl er leder av viltlaget Åseral Aust. Han bekrefter at hjortebestanden i området er på kraftig vei oppover, men mener det ikke er grunn til bekymring for elgstammen i området.

– Hvis vi ser på statistikken de siste årene, så er det ingenting som tyder på noe annet enn at elgstammen er stabil. Men det er store lokale variasjoner fra jaktlag til jaktlag. Jeg tror jaktlaget i Åknes rett og slett har vært litt uheldige. 

Mitt eget jaktlag like i nærheten, har fylt alle kvoter de siste årene, forteller han. Ifølge Liestøl, har antall observasjoner av både elg og ku med kalv vært jevne de siste årene. Men en ting er bekymringsfullt. 

Antall kuer med tvillingkalver har sunket. Forekomster av tvillingkalver sier som kjent noe om bestandskondisjonen til en lokal elgbestand.

– Vi har også klart lavere slaktevekter enn tidligere, men det er ikke ensbetydende med at hjortebestanden vokser. Hjort og elg foretrekker hovedsakelig ulike beiteområder. Jeg tror ikke det er grunn til å bekymre seg så mye for at hjorten skal fordrive elgen, mener han.

Fra robåt til ATV

Tilbake i jakthytta ved Lognavatn, melder Yr.no om store regnbørsmengder ved jaktstart. Før var det værvarselet på radioen som gjorde jobben. I dag er det lettere å forutse både vær og vindforhold, og planlegge deretter. 

Resten av jaktlaget skal starte et driv fra motsatt side av heia. Pappa og Erling skal sitte på hver sin post, en drøy times marsj unna. Det er fortsatt mørkt ute når vekkerklokka ringer 05.30. Regnet trommer på taket. 

Vi heller kaffe på termos og smører hver vår nistepakke, før vi beveger oss ut i mørket. Selv om det er slutten av september, er det heldigvis relativt mildt ute. Pappa leder an på vante stier, over myr og hei, gjennom steinur og kratt. 

Jo lenger inn i skogen vi kommer, desto mer kupert blir landskapet. Vi følger elva og elgtråkk over store, våte myrer. Innimellom stopper mennene opp og peker på spor eller liggeområder. Brunstgroper ser vi ikke. 

Før var det en møysommelig jobb å skyte elg langt innpå heia. Det kunne ta mange timer å dra dyret fram til nærmeste vei. I 1991 felte pappa en 16-tagger som pryder stueveggen hjemme den dag i dag. 

Oksen måtte parteres på stedet og bæres til nærmeste innsjø, derfra ble den fraktet med båt til den andre siden, før en traktor kunne ta fatt på siste etappe. I dag har antall skogsveier økt betraktelig, og jaktlaget benytter seg både av ATV og elgtrekker.

Sosialt samband

Det er fortsatt regn i lufta når Erling og pappa skiller lag i grålysningen. Posten pappa velger har god utsikt, både mot skogholtet og utover ei myr. Jaktlaget i Åknes tok i bruk jaktradio høsten 1999. Før det, var det vanlig å skyte i lufta for å kommunisere. 

Tre skudd kunne bety en elgokse, fire skudd en elgku, og så videre. For at resten av jaktfølget skulle finne fram til fallet, måtte det også skytes ett skudd for å angi posisjon. Det går en drøy time. Observasjoner er det heller dårlig med. 

Det blir en tidlig lunsj ved Bua. Gjennomvåt som jeg er, kjenner jeg på en viss skuffelse over at Bua faktisk ikke er ei bu som tilbyr le for regnet, men bare navnet på en plass der det tidligere sto et lite husvære. 

Fraværet av tak over hodet plager derimot ikke resten av det jaktlaget, som har tent bål og varmer seg på termoskaffe.

Storviltjakt for bygda

Fetter Trond Egil er på plass rundt leirbålet. Han forteller at jaktlaget, som teller rundt ti mann, har jaktet sammen lenge, både over år og gjennom generasjoner.

– Jeg tror jeg kan snakke for alle når jeg sier at det er jakten i seg selv som er viktig. Det ligger nok i ryggmargen og blodet til de fleste av oss. I likhet med meg, bor mange i byer og har travle jobber. 

Da er det godt å komme hjem til elgjakta. Det er avkobling og naturopplevelser, fysisk trening og godt kameratskap. Og så setter vi stor pris på en god elgmiddag, sier Trond Egil. Jaktlaget pleier å si at storviltjakta tilhører bygdefolket, mens småvilt- og rypejakt er et byfenomen.

Forpliktelser

Det ble ikke noe elg på jaktens første dag. Værvarselet stemte så altfor godt. Tro om ikke viltet også fant det for godt å søke ly. Matauke ble det likevel, garnet i Sandvatn vartet opp med åtte fjellørreter. 

Sammen med smørstekte kantarell, er middagen sikret. Blåbærlyngen serverte desserten. Regnet gir seg ikke de neste dagene. Nye drev gjennomføres, men elgen vet å holde seg unna. Til slutt velger jaktlaget å avslutte et par dager før tiden. 

På jakthytta spiser Erling og pappa medbrakte poteter og pølse til middag, før oppvasken omsider blir tatt, hytta låst og utmarsjen står for tur. Henger det litt vemod i lufta? 

Jeg tror i så fall det handler om alt annet enn elgen som nok en gang uteble. Før de setter seg i hver sin bil og kjører i hver sin retning, gir pappa og Erling hverandre en klem.

– Vi sees neste år, sier de. Det forplikter.

PS: Jaktlykken ville ha det til at laget i Åseral fikk en pangstart på elgjakta 2024, med to felte dyr under jaktas første dager.

Konvertitten

Hva gjør en svoren elgjeger når hjorten plutselig velter inn i terrenget? Ole Tommy Flaten Moe fra Åmli i Agder valgte å konvertere.