Konvertitten

Åmli, Agder: Trærne har kastet sine siste skygger, og horisonten over de skogkledde åsene i vest har fått et lilla skjær. Brått flerrer et skudd stillheten. Så følger tre til i rask rekkefølge. Er det HV-øvelse på gang? Eller lyssky aktiviteter? Slett ikke. Skuddserien har sin høyst praktiske og legitime forklaring. Mer om det seinere.

Privilegert

Vi hopper noen timer tilbake: Ole Tommy Flaten Moe er i full sving med å håndtere resultatet fra gårsdagens jakt idet vi svinger inn på tunet.

– Du skulle vært med i går! Jeg var på elgjakt med faren min, men det endte med brølejakt og hjortefall. Vi får se om vi er like heldige i dag. 48-åringen var ti år da han fikk sin første jakthund. En strihåret dachs. 

Til konfirmasjonen fikk han sin første elgbikkje. En gråhund. Det var elg og rådyr som fanget interessen hans. Da han i 2011 fikk muligheten til å kjøpe slektsgården i Åmli, med 5000 mål utmark, var valget enkelt. I dette terrenget, øst i Agder, har han vært vitne til elgens tilbake- gang og hjortens inntreden og vekst.

Gå lite, se mye

Vi blir med på ei ettermiddagsøkt. Ole Tommy holder seg fortsatt med både dachs og jämt, men hundene får bli hjemme i dag. 

– Vi går for smyging, postering og kanskje litt brøling, forklarer Ole Tommy, som ikke legger skjul på at han liker best å jakte alene. – Det gir mindre lukt og mindre støy. Gå lite, se mye. Det er en god regel, hvisker han i det vi gir oss skogen i vold.

Da hjorten kom til Agder

På 1990-tallet hadde Agder, i likhet med flere andre fylker i Sør-Norge, en enorm vekst i elgstammen. På det meste hadde jaktlaget til Ole Tommy 22 elg på kvota, i et terreng på 18 000 mål. 

Samtlige ble som regel felt første uka. Som 29-åring var han i lokalavisen under overskriften: «Ole Tommy (29) har felt 101 elg». Bare i Agderfylkene ble det felt opp mot 6000 elg i året. 

Men rundt årtusenskiftet begynte fellingstallene å snu. De siste årene har de ligget på rundt en fjerdedel av det de gjorde på høyden på 1990-tallet.

Skrøne

Verken Ole Tommy eller de andre hadde sett hjort i terrenget før 2001. Da han skjøt sin første hjort under elgjakta det året, trodde de andre på jaktlaget at det var en skrøne. Like etter skjøt han en til. 

Det var bare begynnelsen. De siste årene har bestandsveksten akselerert betraktelig. Men selv om det nå felles mer hjort enn elg i fylket, blir det meste av hjorten fortsatt skutt i forbindelse med elgjakt.

Så mot vest

Etter at Ole Tommy og familien overtok gården, bestemte han seg for å knekke hjortekoden. Han fant raskt ut at det han kunne om elgjakt hadde begrenset verdi når det kom til hjort. Hvor var det mest naturlig å sanke kunnskap? 

Han vendte blikket mot vest, researchet på nettfora og leste bøker. Han fant ut at hjorten er et vanedyr og har en annen sosial organisering og atferd enn elgen, og la opp jakta deretter. 

Han fant også ut at hjorten er et vilt som ikke nødvendigvis fordeler seg rettferdig, sett med grunneiernes øyne. Sånn sett har han vært heldig. Foruten postering langs hjortens faste trekkruter, erfarte Ole Tommy også at dachshunden var svært effektiv i hjortelia.

– Dette er et krevende terreng for en dachs. Det betyr at den jager sakte, som er litt av poenget. Hjorten føler den har full kontroll, og turer nesten som et rådyr. Den bruker litt mer av terrenget, men følger ofte sine faste tråkk også under en los.

Brølebukk

Vi har passert flere tråkk og tatt oss høyere opp i terrenget da en bukk plutselig dundrer ut fra et buskas 20-30 meter unna – og blir borte i samme sekund. Første stikk til hjorten. Dagen er på hell idet vi runder en liten kolle. 

Vår mann foreslår at vi posterer, før vi returnerer i siste rest av dagslys. Kanskje bukken vi støkket kommer tilbake …? – Her har jeg sittet mye, ikke sjelden har det dukket opp dyr som troll av eske, hvisker han, uten at stemmen antyder noen videre forhåpning om at det skal skje i dag. Like etter lyder et svakt brøl litt lavere i terrenget. 

Ole Tommy svarer. Bukken svarer tilbake. Noen flere brøl utveksles, før en røslig bukk blottstiller seg på ei hogstflaten nedenfor oss, 70-80 meter unna. Kula flyr, så følger tre skudd til i rask rekkefølge.

Vil unngå ettersøk

– Det så kanskje litt dramatisk ut, men såpass seint på dagen vil jeg ikke risikere ettersøk. Da skyter jeg til dyret går ned, forklarer Ole Tommy der vi går fram til bukken, en flott 11- tagger. 

Som medlem av den lokale viltnemda har han deltatt på litt for mange ettersøk han mener kunne vært unngått. – Om du er det minste i tvil etter at du først har valgt å løsne skudd, må du følge opp til dyret ligger. Så får det ikke hjelpe om du mister litt kjøtt.

Må ta lærdom

Etter flere år med prøving og feiling, føler Ole Tommy at han begynner å få «tak» på hjortejakta. – Det tar tid å omstille seg. Det er nok også en viktig forklaring på at det skytes altfor lite hjort i mange av de nye ut- bredelsesområdene. 

Dette er ikke en jaktform folk på Sør- og Østlandet er vant med. Men vi må ta lærdom av det som skjedde med elgbestanden. Man trodde den kunne vokse til himmels, så kom kollapsen.

182,70 poeng som dommeren glemte

Under elgjakt i 2020 fikk Ole Tommy glimt av en riktig storbukk i terrenget. Han lot den gå i fred til året etter. Han fant ut at den hadde to brunstgroper, og posterte på trekkveien mellom disse.

– Den kom alene i kveldingen. Jeg hørte den grynte, nesten som en elgokse. Det er den største bukken jeg har sett noen gang. Den var midt i høybrunsten og veldig mager.

Likevel veide den 170 kilo, forteller han. Geviret ble målt til 182,70 poeng. Det tredje største i Norge det året, med 15 tagger.