Reportasje || NM Støver
Nerver i nirvana
– Har vi noen terreng uten dekning? spør en mann fra sekretariatet. Gammelkara på pinnestolene vrir seg i latter.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Utenfor Furulund kro i Stokke i Vestfold har harejegerne gjort opp varme midt på asfalten. Her samles godt voksne karer til gløgg og jugehistorier. Eskil Havdal og dunkeren Milla betrakter det hele litt på avstand.
Med sine 27 år er Eskil yngste deltaker i NM Støver. Nå venter han på dyrevelferdskontroll, defilering og valg av dommer og terreng, før første dag av eliteprøven. Dag to blir det ny dommer og nytt terreng, før landets beste støver skal kåres.
– Det er mange her som også var med i NM for 30–40 år siden. Det er jo et problem på sikt om rekrutteringen stopper opp, konstaterer Eskil.
Sagastund
Herfra er det få timer til klokka viser halv seks, da gutta skal stå opp og prestere. – Det er mange som har ligget noen centimeter over madrassen og fått lite søvn i natt, sier Hans Jørgen Flaatten.
Han er kjentmann og bjellesau for ekvipasjene som skal øverst i terrengene i Lågendalen. Vi skal kjøre i noenlunde samlet flokk oppover, og avventer de siste ekvipasjene. To hardbarka karer med streker til øyne.
Røyken fra rullingsen blander seg med frostrøyken i minus 11 grader, sneipen henger i munnviken. Jakkene er åpne og skosnøringene løse. Skravla går. De er klare. Det ser bare ikke sånn ut.
Garantisak
Flaatten er spent på haren. Vi er tross alt i Vestfold, ikke Trøndelag eller Nord- Norge. Som arrangør av et NM, skal man legge best mulig til rette for at hundene skal lykkes.
– Vi har sjekket at det er hare i hvert eneste terreng, og nysnøen fra i går vil hjelpe oss å finne sporene, «haran» liker å hoppe langs grusveiene, sier Flaatten.
Den sølvgrå firehjulstrekkeren fyker lett oppover svingete grusveier, bort fra mobildekningen og inn i eventyret. Flaatten blinker med lysene til bilene som følger oss. Det er nå vi skal se etter spor.
– Det er et spenningsmoment med snøen, fortsetter Flaatten, før han starter på en lengre gjennomgang av vær og føre, harer som trykker under busken, trange søk, kulde, tørre vitringsforhold, sjanser for lite fot, svak fot, fot eller ikke fot.
Han forsøker å forklare lidenskapen med harejakta. Roen, skogen, livet. Fravær av krav.
– Uttak med beskrik er alle harejegeres våte drøm. Da grøsser du på ryggen, sier Flaatten. Praten går i ett til vi ser de første tegnene i snøen.
– Her er det harra! Jadaaa!
NM i analyse
Svarte grantrær rager tett og høyt over oss, men slipper gjennom lyset fra en nesten full måne. Det er kaldt, vindstille, og himmelen har gått fra helsvart til indigo. Snart er klokka åtte og tid for slipp.
Bilen bak oss har stoppet, og ut hopper Frank Ove Lia fra Notodden og samboer Anita Erichsrud. Hun passer på norgesmesteren fra i fjor, finskstøveren Mali, mens gubben konfererer med kjentmann og dommer.
Mali er ivrig og snuser langs veien. Hun trekker med seg Anita et par meter opp i skråningen. Kanskje har hun fått ferten av noe?
De tre mennene er mest opptatt av sine egne analyser, og tauer følget med seg oppover i terrenget til vi når en liten topp på åsen. Her har vi utsikt over vannet Mykle og fjellet Styggemann på Skrim. Høyden gir også mobildekning nok til å følge hundene på trackeren.
Nerver i helspenn
Mali blir sluppet og suser av gårde, men godlyden lar vente på seg. Frank Ove tråkker hit og dit. Kaster et blikk på trackeren, ser seg omkring, og tråkker litt til. En time går.
Bør vi bytte posisjon, eller skal vi gi det en sjanse? Hva har egentlig gårsdagens snøfall å si? Er det harefot å finne? Kan månen ha gitt lys til beitingen, eller har kulda holdt haren inne? Sola har stått opp og farger Styggemann blekrosa.
En svak bris gjør lufta et par hakk kaldere. Men ingen tør gjøre opp varme. Nervene sitter for løst. Kl. 10. 30 får Frank Ove nok av grublingen. Han tar med seg dommeren for å hente hunden og søke lykken lenger nord, ved Stubbsokktjern.
Skyter ikke Elvis
Imens jobber Mali videre, er spornøye og tar tiden hun trenger. Innimellom krøller hun, så den gule streken på trackeren ser ut som et garnnøste. Hun går lenge på fot før uttaket kommer. Men klokka 10.48 sprekker trollet i sola.
Dommeren melder inn uttak over radioen. Det noteres i dreieboka. Moroa har begynt.
– Jeg er jo litt lettet nå, medgir Hans Jørgen, som kunne innfri på «hare-garanti». Han har full oversikt over fem ulike harer i terrenget.
Uttak med beskrik er alle harejegeres våte drøm. Da grøsser du på ryggen.
– Den haren hun tok ut nå, befant seg bare 49 meter unna der min hund Ronja fikk uttak for fem dager siden, sier han. Han er sikker på at Mali har fått los på den samme haren. En kar vi møtte i går, hadde navn på harene i hjemmeterrenget. En av dem kalte han for Elvis. Han blir aldri skutt.
– Nei, disse harene sparer vi, sier Hans Jørgen.
Redde for tap
Den gule streken på trackeren har skiftet farge til rød. Den viser at Mali loser. Klarer hun å holde koken i 120 minutter fra nå, får hun registrert en første- premielos. Hunden høres fra toppen av åsen, men ikke hele tiden.
– Mali har litt tap, konstaterer dommeren. Han og Lia går nærmere hunden for å høre bedre. Kanskje haren er på tur ned på veien.
– Køddehare, konstaterer kjentmannen.
Mali må få kontakt med haren igjen, ellers regnes det som dødtap, og tiden må startes på nytt. Trackeren er som en fotball-VAR. Ingenting unngår registrering.
Kortreist lykke
Men Mali har ikke gitt opp. Som et avisbud på sykkel nedover en bratt bakke med hvinende bremser en tidlig morgen, nærmer hun seg haren igjen med en ekstra klang på stemmen. Den grove målet får et lag av fistel.
Så kommer gjentak med beskrik. Jeg kan bare undres over om gutta fikk seg et grøss nedover ryggen. Dommerens alvorlige mine sprekker i hvert fall opp i et smil. Frank Ove og dommeren tar beina fatt.
Losen må høres og registreres, og kanskje får de se haren. Baktroppen tar fram sag og øks. Nå skal det gjøres opp varme.
– Jeg er rik, konstaterer Flaatten, og slår ut med armene. Vi har funnet fram kaffen, spikket pinner til ostesmørbrødene og prater om kortreist lykke.
Berg og dalbane
Mediteringen rundt bålet tar brått slutt når Frank Ove og dommeren kommer tilbake. Haren er på vei oppover igjen, tilbake til kjente trakter. Sånn kan den ture runde på runde i sitt eget terreng.
Etter en halvtime blir det klart at haren odder, hopper tilbake i egne spor, før den tar sats og hopper et godt stykke ut, for å «bli borte». Men klarer den å lure Mali?
– Ingen støkker haren nå. Jeg vil ikke ha det, kommanderer Frank Ove, og vi blir stående tause og stille. Han er så nære, så nære å lykkes. Kort tid etter er det som om sykkelbremsene blir smurt og oljet etter alle kunstens regler.
Det er bare å sette seg på stolsekken og nyte lyden av f lerstemt los, helt til Mali har fått sine 120 minutter.
– Nå er jeg veldig fornøyd. Den siste timen fikk bikkja vist hva som bor i henne, hvem hun egentlig er, sier Frank Ove.
Håp for framtiden
Hva skjedde med Eskil og Milla? De havnet på en tiende plass første dag, men gjorde storeslem på dag to. Det holdt til en sammenlagt annenplass for dunkeren, bare slått av den syngende sykkelen fra Telemark.
Mali ble igjen kåret til Norges beste støver, under akkompagnement av nasjonalsangen fra en improvisert liten høyttaler. Gammelkara reiste seg, med høyrehånda på hjertet. Og jaggu sang de også. Litt raskere enn musikken, men dog.
Det var vel en fin honnør til den kommende generasjonen harejegere, tenkte jeg. For på pallen sto ikke bare en norgesmester, men også en ung gutt med en norsk rase. Flaatten er nok i lykkeland nå.
