Den store teinejakta

– Teine!

– Det er en krepseteine! Stopper du?

Steinar Torjussen følger med på tre grønnskimrende skjermer. Det er som å se ut av et bilvindu i tett snøvær. Partikler i vannet lyses opp av sleperiggen, en slags sjøhest av metallrør og slanger, med tre lyskastere og tre kameraer som sender video direkte opp til MS Tyra fra 65 meters dyp.

Ved å skyve på en joystick, styrer Torjussen riggen opp eller ned. Han lar den gli så tett på havbunnen han kan, uten å virvle opp mudder og tangklaser. Slik får han sett bunnen best mulig, med sikt på fem-seks meter.

Når skipper Tord Aslaksen får beskjed, stopper han båten med en gang. Han bytter ut roret med noe som ligner en spillkonsoll.

Tredjemann om bord, Ove Olsen, slenger en liten farkost utrustet med en klo i sjøen.

Med trente hender styrer Tord undervannsdronen, eller ROV-en, ikke ulikt hvordan en tenåring håndterer en Playstation-kontroll.

– Ungdommene tar dette med en gang, konstaterer han.

På den lille skjermen lar han ROV-en følge den gule kabelen ned til sleperiggen på dypet. Der lar han kloa gripe tak i en løkke på teinen, før han ber Steinar trekke den opp.

Å rydde havbunnen for etterlatte teiner tar tid.

En grønnere bukt

Vi befinner oss ved Bergkjerka, en holme utenfor Lillesand. Her er det kort vei til byen, mye sjø og bratt under vannflaten. En teine kan fort havne lenger ut på dypet om den ikke ligger godt. Derfor er dette et egnet sted for å finne tapte fiskeredskaper.

– Vi mennesker er ganske enkle og tenker likt, også når det gjelder å sette ut teiner, sier Tord, som siden 2018 har plukket opp 5000 tapte fiskeredskaper med selskapet sitt, Green Bay.

Som ung laget han teiner selv, eller kjøpte brukt og billig. Noen gikk tapt, og etter hvert oppsto en liten bekymring for hva som skjedde med utstyret. Flere år senere, da en kar fra en lokal snorkleklubb fortalte at «det ligger minst 10 000 teiner der ute», begynte hodet å kverne.

Aslaksen jobbet da i offshoreindustrien, med dårlige tider og stadige nedbemanninger. Samtidig begynte det avanserte utstyret i subsea-næringen å bli bedre, billigere, mindre og enklere.

Ønsket om å finne noe annet å drive med, begynte som et hobbyprosjekt. Men med gode resultater på kort tid, har Lillesand-selskapet nå fem fast ansatte, i tillegg til å ha like mange innleid på større tokt i sommerhalvåret.

I dag er Green Bay AS ansvarlig for gjennomføringen av søk og berging av tapte redskaper i de marine nasjonalparkene i Skagerrak i tett samarbeid med forskere fra Havforskningsinstituttet. Arbeidet er finansiert av Handelens Miljøfond.

Ledningsspaghetti

– Er det tungt, Ove? Kan det være ei lenke, spør skipper Tord når han ser kollegaen slite med å hale inn ROV-en som har tak i teina.

Nok en ROV blir kastet i sjøen, og Tord styrer den ned til teinen. ROV-kablene er godkjent for drag på 50 kilo, men ryker ikke før på 150 kilo. Når det er tungt, er det greit å ha to kabler å trekke i.

Når første teine er om bord, hekter Steinar tauet på en vinsj. Nå som den dyre kabelen og ROV-en er ombord, er det bare å trekke i tauet med all kraft. Det durer fra vinsjer, tromler, propeller og hydraulikk. Opp kommer teinene, én etter én, lenket sammen i tauet.

Tråd, tau og tang

Hvert funn registreres digitalt og havner rett i systemet til Havforskningsinstituttet. Dybde, bunnforhold, om redskapet er meldt tapt og hvorvidt redskapet fortsatt fisker, plottes inn på et lesebrett av Tord.

– Er det fluktåpning?

– Nei, svarer han selv.

– Har den råtnetråd?

– Ja, her har det vært råtnetråd, svarer Ove.

– Det var en ansvarlig fisker det her. Det hadde jeg ikke trodd om disse gamle teinene her. Var noen av dem rapportert?

– Ikke som jeg kunne se, nei.

– Hvor mye tau var det? – Cirka 30 meter, svarer Steinar.

Han viser taueenden, som er tydelig kappet over. Mest sannsynlig har teinene gått tapt på grunn av propellkutt, som er også er den vanligste tapsårsaken.

At teina er satt for dypt, har for kort tau eller for dårlige blåser, er også vanlige årsaker til tapt utstyr.

Plastproblem

De gamle treteinene som var i bruk fram til 80-tallet, spises opp av smådyr.

Når Green Bay fisker opp slike, har selve teinen råtnet bort. De utgjør dermed ikke en fare for fisk og skalldyr. Men på 80- og 90-tallet ble treteinene gradvis erstattet med teiner av stål og nylon, som kan fortsette å fiske på havbunnen i mange år etter at de har gått tapt.

I Skagerrak er teinefiske populært, og derfor er det tapte teiner man finner mest av. Ingen vet hvor stort omfanget er. Og fiskere mister stadig nytt utstyr.

Bare i Raet nasjonalpark utenfor Arendal er det beregnet at det er 10 000 tapte fiskeredskaper. Trolig fisker en firedel av dem fortsatt.

– For hummer og krabbe frykter vi at spøkelsesfiske kan ha like stor påvirkning som yrkesfiske, sier Susanna Thorbjørnsen ved Havforskningsinstituttet (HI). Hun kan vise til tre mastergradsarbeider gjort i samarbeid med Universitetet i Agder, som viser at dette er tilfellet for Raet.

Hun ønsker at folk setter seg godt inn i teknologi og regler før man hiver ut fiskeredskap, og forteller at ikke alt som selges er tilpasset dagens standard.

– Man skal for eksempel være trygg på at man har godkjent råtnetråd, men mange teiner selges fortsatt uten, forklarer hun.

Følg lina

Mannskapet bestemmer seg for å gjøre et nytt søk fra båtens posisjon. MS Tyra befinner seg over en trakt med sandbunn mellom holmene. Der «ramler» teinene ned, og blir liggende på 50-60 meters dyp.

– Når det er så mye løs tang, som vi ser her, er det gjerne en oppsamlingsplass for teiner og andre ting også, forklarer Steinar.

To ROV-er blir sendt ut samtidig. To menn – en inne og en ute – sitter med hver sin spillkonsoll, en tredje tar seg en røyk.

Samtidig som Ove finner en skotteteine, kommer Tord over et tau. Han følger tauet til enden og finner, ikke helt overraskende, en teine. Redskapene er bare én meter store, men henger ofte fast i tau som er 30 meter lange. Derfor kommer mannskapet oftere over tauene først, der de saumfarer sjøbunnen med de små maskinene.

– Det er dette som er så skummelt. Uansett hvor du er, om du er i Ålesund, Hafrsfjord eller Lillesand, så ligger det teiner overalt, sier han.

Med ROV-ens klo rundt tauet forsøker Tord å lirke det løs fra steinen det har viklet seg rundt.

– Bare dra! roper han fra styrhuset til Steinar ute på dekk, som trekker i den gule ledningen.

– Forsiktig! Vent!

Etter noen minutters lirking ligger en gammel hummerteine på dekk. Den har ligget så lenge i sjøen at rammen har rustet i stykker. Nylongarnet er fortsatt intakt, men foruten en gammel kattematboks som en gang ble brukt som agn, er teinen uten fangst.

– Man skal ikke spole langt tilbake i tid før dette ikke var et problem. Det er bare de siste 20-30 årene vi har brukt på å forsøple havet med moderne plastteiner, sukker Tord.

Et trist syn

Tord og mannskapet finner mer levende fisk og hummer i de tapte teinene om sommeren enn om vinteren. I gjennomsnitt er det levende fangst i hver fjerde teine. Der, i fangenskap, spiser fisk og skalldyr hverandre, om ikke de sulter i hjel.

Det er få fiskere som mister mange teiner, men de fleste fiskere mister noen få teiner hver.

Derfor er omfanget ukjent for de fleste.

– Men vi har sett rekkevidden på problemet. På populære krabbeplasser ligger det tett med tapte teiner, forteller Tord.

Hummerfisket kan være så «vill vest» at enkelte er villige til å prøve overalt. Tapte teiner kan tømme en god hummerplass for liv.

Etter at garnforbudet kom i Oslofjorden, og fisken gradvis har forsvunnet i store deler av Skagerrak, er krepsefisket blitt den nye folkeaktiviteten. Sjansen for å få teinen huket fast av et trålnebb er stor, fordi gode krepseplasser gjerne er tett på rekefelt og kommer i konflikt med reketråler. Fordi disse teinene går tapt på større dyp og mer værutsatte plasser, er det vanskeligere å få dem opp.

For treg forvaltning

Tord mener at fiskeriforvaltningen jobber for sakte, og er altfor redd for å havne i konflikt med fiskerinæringens interesser. Importører skal ha varslet om problemet med tapte redskaper ti år før det ble innført noen krav om råtnetråd.

Ryddebåten Tyra går på strøm. Årsaken er at skipperen ønsker at kystkulturen igjen skal bli bærekraftig. Han håper at nedbrytbare fiskeredskaper igjen kommer på markedet.

– Råtnetråd er bra, men med så massivt fiske som nå, er vi nødt til å gjøre mer. Vi må slutte å miste så mye utstyr og vi må fortsette å begrense skadeomfanget. Kanskje må det stilles større krav til fiskeren, slik det er for jegeren. Det er nødvendig å rydde opp nå, men vi kan ikke holde på med denne ryddejobben for evig, fastslår Tord.

Har tatt opp kampen på Hvaler

I Ytre Hvaler nasjonalpark har Borge JFF og Onsøy JFF forsøkt seg på opprydning på sjøbunnen.

Borge JFF har anskaffet en fullt utstyrt båt og to ROV-er med penger fra Sparebankstiftelsen og Oslofjordprosjektet til Viken fylkeskommune. Etter et informasjonsmøte i regi av Havforskningsinstituttet, ble de kjent med Green Bay og Miljøstiftelsen Elv og Hav.

– Vi venter med å gå fullt i gang til vi har fått tilstrekkelig opplæring, forteller Jan Remi Hæger, leder i Borge JFF. Foreningen har nemlig hørt nok av historier om andre som har kjørt seg fast og fått ødelagt dyrt utstyr i iveren etter å rydde havbunnen.

Savner økonomisk støtte

Onsøy JFF har også tilgang på en ROV, i samarbeid med Naturvernforbundet i Fredrikstad og Hvaler. Men deres erfaring er at forholdene for bruk av undervannsdrone sjeldent er gode ved Glommas utløp.

Fiskegruppa i foreningen har derfor satset mest på bruk av åpen båt og soknedregg. Etter 22 turer i 2020, ble fangsten 64 teiner, 300 meter garn og 600 meter med tau.

– Siden soknefisket gjøres av lokalkjente folk, er det effektivt selv med enkelt utstyr, sier Bjørn Willy Abrahamsen, styreleder i Onsøy JFF. 2020 var det siste året med fullt driv i foreningens opprydningsarbeid, før korona stakk kjepper i hjulene for foreningen. Abrahamsen påpeker at foreningen savner enklere tilgang til mindre støttebeløp. Nå opplever han at det er lettere å få støtte til store operasjoner og innkjøp, enn til små dugnader.

– Vi kunne ryddet mye for 20 000 kroner, sier han.

Spre kunnskap

Alf Ring Kleiven er prosjektleder ved Havforskningsinstituttet. Han bekrefter at Green Bay har prøvd å få med lokale aktører, men at kompetanse og dyrt utstyr gjør det krevende for mindre foreninger å være med.

– Det hender at noe ryker på ROV-en, og at de lokale aktørene ikke har kompetanse eller penger til å fikse utstyret. Foreninger som satser i den retningen, slik som Borge JFF, må være bevisst på å ha en langtidsplan om operasjon og vedlikehold med så avansert utstyr. Det er lett at noe skjærer seg, sier han.

Også Kleiven er opptatt av å hindre tap av fiskeutstyr i framtiden. Han vet om flere som med stort hell har spredd kunnskap om ansvarlig bruk av redskaper i forkant av hummerfisket.

– I Arendal var det 60-70 oppmøtte da Norges Fritids- og Småfiskerforbund hadde en åpen informasjonskveld og delte kunnskap om hva du bør tenke på når du setter teiner, ser på sjøkart og værmelding, sier han.

Mer enn fire av fem tapte teiner mangler råtnetråd

Nå skal havbunnen på Vestlandet ryddes

Undervannsjakt

Plus