Norsk rypeforskning har dokumentert at et jaktuttak på rundt 15 prosent av høstbestanden er forsvarlig, mens et uttak på 30 prosent av bestanden vil kunne føre til overbeskatning, skriver artikkelforfatterne. Foto: Kjell-Erik Moseid.

Rypeforskere reagerer: – Våre anbefalinger holder vann

Det går en grense for hvor stor andel av rypebestanden man kan høste uten at det får negative konsekvenser for senere år. Det er derfor sterkt beklagelig, og litt underlig, at en svensk forsker påstår at jakta ikke har noen negativ effekt på rypebestanden, skriver artikkelforfatterne i et tilsvar til et intervju i vårt aprilnummer.

tross av omfattende forskning på betydningen av jakt og forvaltning av lirype i Norge de siste 20-25 år, kommer det med jevne mellomrom oppslag i norske medier, hvor svenske rypeforskere nærmest velger å sette en strek over resultatene som har framkommet og til stadighet påpeker feil og mangler.

Dette på tross av at resultatene våre er publisert og gjengitt internasjonalt i anerkjente tidsskrifter, i lærebøker og i populærvitenskapelige artikler i norsk jaktpresse.

Siste forsøk på å så tvil om våre resultater ble presentert i en artikkel i Jakt & Fiske nr. 4-20, hvor journalist Torgeir W. Skancke har et intervju med Maria Hörnell-Willebrand, med tittel; Hvor mye forflytter lirypa seg – egentlig?

Hva som står for journalistens regning og hva Hörnell-Willebrand har sagt er til tider vanskelig å avgjøre, men artikkelen inneholder både faktafeil og kritikk av våre forskningsresultater som ikke kan stå uimotsagt.

Feil fakta

Innledningsvis hevdes det at Hörnell-Willebrand og kollegaer har publisert en vitenskapelig artikkel i 2014 i The Journal of Wildlife Management som tar for seg «all informasjon om alle arter av skogshøns i verden».

Dette er ikke riktig, da artikkelen kun omfatter lirypedata fra tre områder i Sverige, samt gamle kyllingmerkedata fra to områder i Norge.

Det gjøres videre et stort poeng av at resultatene fra den svenske undersøkelsen er i samsvar med alle andre undersøkelser og at resultatene fra vår undersøkelse i Meråker «var det eneste området der skogshønsene ikke spredte seg spesielt mye».

Hörnell-Willebrand omtaler disse resultatene som en outlier, altså data som skiller seg betydelig fra alle andre observasjoner.

Ingen målbar forskjell

Lirypas spredning er viktig av mange årsaker, ikke minst for å kunne avgjøre størrelsen på områder som kan forvaltes på en fornuftig måte. Hva er det da som er så avvikende ved våre resultater? Jo, vi klarte ikke å påvise noen statistisk signifikant forskjell i spredningsavstand mellom stegg- og hønekyllinger.

Hvis journalisten og Hörnell-Willebrand hadde lest artikkelen vår ville de sett, slik det også er påpekt i artikkelen, at dette skyldes et lite antall hønekyllinger i Meråker-studien og/eller at de kyllingene som dro lengst (9-12 km) var av ukjent kjønn.

Bortsett fra dette, er resultatene helt i tråd med andre undersøkelser som viser at voksene ryper av begge kjønn i all hovedsak kommer tilbake til fjorårets hekkeområde, og at de aller fleste ungstegger etablerer seg mindre enn 5 km fra der de ble klekket.

Feilaktige gjengitte resultater  

En av de viktigste forutsetningene i formidling av forskning er korrekt fremstilling av egne og andres resultater. I intervjuet med Hörnell-Willebrand legges det stor vekt på hennes artikkel i The Journal of Wildlife Management fra 2014. Men flere steder gjengis feilaktige resultater fra denne artikkelen.

Det er feil når det i intervjuet hevdes at; «Hele 80 % av ungfuglene spredte seg mer enn fem kilometer» og at «ei rype som er født på ditt jaktterreng kan befinne seg 60 kilometer unna et år seinere».

De publiserte og riktige spredningsavstandene i Hörnell-Willebrand’s undersøkelse er mye kortere; 75 % av steggkyllingene og 20 % av hønekyllingene spredte seg mindre enn 5 km. Den maksimale spredningsdistansen fra et år til det neste oppgis å være 10 km for stegg- og 39 km for hønekyllinger.

For å understreke hvor feil våre konklusjoner om spredningsatferd hos lirype er, siteres også fra boka Rypeforvaltning (Pedersen & Storaas 2013).

Hvis journalisten og Hörnell-Willebrand også her hadde lest det som faktisk er skrevet om Forvaltning av jaktterrenget under hovedkapittel Høstingsmodeller – jaktuttak, hvor forskjellige høstingsmodeller og forvaltningsgrep er omhandlet, så hadde de kunne lese bl.a. følgende:

«De unge steggene sprer seg kun noen få kilometer, mens unge høner kan spre seg over langt større områder … Halve hekkebestanden i et område har hekket der tidligere, mens 50 % utgjøres av ungfugl.

Det innebærer at 25% av hekkebestanden er unge stegger, som i stor grad kommer fra et nærliggende område. Den siste fjerdeparten av hekkebestanden utgjøres av unge høner, som i varierende grad kommer fra nærliggende eller fjerntliggende områder.

På bakgrunn av kunnskap om spredning kan vi derfor si at man bør kunne forvalte en stor andel av egne gamle ryper og ungstegger på et terreng på 30-50km2, men at man gjerne må opp i 300-400km2 for at den siste halvparten av unghønene (dvs. 12,5 % av hekkebestanden, vår presisering) født i området skal slå seg ned der.»

Stor aksept for begrensinger  

Selv om de fleste rypejegere helst ville hørt at jakt ikke har noen negativ effekt på rypebestanden, har de aller fleste i dag akseptert at vi i moderne rypeforvaltning må forholde oss til en annen virkelighet. Det er derfor stor aksept for større eller mindre begrensninger i jaktuttaket, avhengig av lirypebestandens størrelse og årets kyllingproduksjon.

Det er derfor stekt beklagelig at Hörnell-Willebrand hevder at man kan droppe regulering i form av kvoter og fredning og kun regulere jaktuttaket gjennom jaktmanndager (jaktdager per km2). Også i dårlige år er fredning og eventuell bag limit helt unødvendig ifølge Hörnell-Willebrand.

Det er litt underlig at dette kommer fra svensk hold, hvor man i praktisk rypeforvaltning i lang tid egentlig har praktisert tre typer begrensninger samtidig; 1) bag limit, 2) refugier (hvor 20-30% av områdene i praksis fredes pga. reindrifta), 3) jaktmanndager.  

15 prosent forsvarlig

Norsk rypeforskning har gjennom omfattende undersøkelser dokumentert at et jaktuttak på rundt 15 % av lirypenes høstbestand er forsvarlig, mens et uttak på 30 % av bestanden vil kunne føre til overbeskatning.

Disse resultatene brukes i dag i stor utstrekning i forvaltning av mange norske lirypebestander, er publisert i flere artikler i internasjonale tidsskrifter av høy kvalitet og brukt som eksempel på økologiske eksperimenter i engelskspråklige lærebøker i økologi.

Forvaltere som Statskog, Finnmarkseiendommen, Fjellstyrene og en rekke private grunneiere bruker resultatene fra norsk rypeforskning når sesongens rypejakt skal planlegges og gjennomføres. Det ville være synd om en lite etterrettelig artikkel i Jakt & Fiske skulle så tvil om det faglige fundament for denne forvaltningen.

Smerteterskel mellom 15 – 30 prosent

Det er ikke første gang, og sikkert ikke siste, vi ser svenske rypeforskere og andre påstå at jakta ikke har noen negativ effekt på rypebestanden. Det er jo søt musikk i ørene på alle som har rypejakta som årets høydepunkt.

Dessverre er det ikke slik at vi ubekymret kan skyte så mye rype vi klarer, uten at det har noen negative effekter. Alle bør innse at det går en grense for hvor stor andel av rypebestanden man kan høste uten at det får negative konsekvenser for senere år.

Våre felteksperimenter har dokumentert at «smerteterskelen» ligger en plass mellom 15 % og 30 % av høstbestanden før jakt. Enn så lenge er dette den best tilgjengelige kunnskapen man kan forvalte en skandinavisk lirypebestand etter i dag.

Hans Chr. Pedersen og Henrik Brøseth, Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Siste fra Meninger

Kommentaren:

Den perfekte krona

Knapt 200 meter fra meg sitter en reinsbukk på rumpa, som en feit gammel labrador.
Månedens kommentar:

Om å skyte hakkespetter

Ulike samfunn har i tid og rom laga sine moralske system. Eg veit ikkje, men trur at det er viktig at me held kontakten med naturen ved på ordentleg å vera ein del av han.

Rypeforvaltning – en praktikers erfaringer

I 30 år har jeg drevet med rypeforvaltning, og i 50 år har jeg jakta. Ingen doktorgrad å slå i bordet med. Kun biologi som spesialfag i en lærerutdanning, men stor interesse for rypa og økologien i fjellet.

På forsiden nå