Quo vadis - eller kunsten å vade videre som fersk jeger

Klamme never griper hardt om russisk stål fra forrige årtusen. Reptilhjernen vurderer om det skal flyktes eller angripes, og magen sier at dette umulig kan være lov.

Den første jaktturen ga akkurat den samme følelsen som den første bilturen alene, med det unntak at den turen faktisk var ulovlig, noe den første jaktturen ikke var. 

Samfunnet hadde rett og slett funnet det trygt og anbefalingsverdig å sende en middelaldrende fluef isker ut i skogen væpnet til tennene med lang hagle, kort lunte og ingen som helst erfaring utover et jegerprøvekurs.

Jegerprøvekurset foregikk midtvinters i lokaler som ga assosiasjoner til et hviterussisk barnehjem, eventuelt et venteværelse hos en stor, statlig institusjons laveste kontaktpunkt. Kurset var ellers upåklagelig, og vi fikk grundig opplæring i arter, ord og begreper, som fram til da hadde vært akk så fjernt for en fluefisker. 

Personlig brukte jeg mye hjernekapasitet på å forstå at «løs, på drevet» ikke beskriver en moped med dårlig fremdrift, men en hund som løper løs og driver med hundeting, fortrinnsvis jakt til egen forlystelse på riktig dyr i feil terreng, på feil dyr i riktig terreng eller på feil dyr i feil terreng. Wish you were hare.

 Kursets definitive høydepunkt var skytebanen. Søvnfrarøvende bekymringer om forskjellen på dobbeltbekkasin og sædgås forsvant som valgflesk i november da jeg fikk et ekte våpen i hendene. 

Salongrifle er naturligvis litt puslete etter å ha skutt med hagle, men begge deler ga blod på tann og vann på mølla. Her skulle det handles skytevåpen.

Første jaktopplevelse var harejakt, og det ble en åpenbaring av nye ord, utrykk, kutymer og kunnskap. Som fluefisker har jeg alltid ledd litt av jaktklær som både er signalfarget og kamuflasjefarget på en gang, men nå sto jeg der sjøl, og hadde til og med ikledd meg en gul vest. 

Da jeg spurte introjaktinstruktøren om vi brukte oransje og gult for ikke å bli påkjørt, var jeg nær ved å bli sendt hjem. «Det er så haran skal seg deg og slippe unna», var beskjeden. Fadesen ble komplett da jeg spurte om jeg kunne steke litt bacon på bålet. 

«Det heter flesk og varme, bål er noe nymotens piss, og bacon er amerikansk populærkultur-imperialisme på sitt aller verste», fikk jeg vite.

Jeg skjønte for en gangs skyld at jeg ikke skulle spørre om noe jeg hadde lurt på hele dagen, for jeg var sikker på at «Dunkerringen», som det stod på jakkeryggen hans, ikke var en sånn klubb som jeg umiddelbart hadde sett for meg, en klubb hvor selv Jack Nicholson hadde snudd i døra på nachspielet. «Støte på bakfoten? Nei, det blir for drøyt selv for meg» tenke Jack og dro hjem.

Jeg er en tingmatias og da åpner jo livet som fersk jeger opp et komplett univers av ting man må ha. Da ender man opp med sluttstykkefutteral i bevernylon, lokkefløyter for dyr som ikke finnes på denne siden av Atlanteren og en jaktburka i kamuflasjestoff. 

Allerede etter få sesonger har jeg fylt opp pinlig mange nye kasser med stæsj.

Men daukjøttet mellom fiskevannene har plutselig fått verdi, der jeg tidligere kun så de blå flekkene på kartet, klarer jeg nå også å se mening i landskapet mellom vann og elver. 

Det gir jo selvsagt mange fordeler i form av økt opplevd verdi av omgivelsene, men det gjør det også livsfarlig å kjøre både langs elv, vann og skog. Snart er det bare i tuneller jeg klarer å følge med på veien.

Hvordan skal jeg klare å balansere livet som både jeger og fluef isker, når jeg har fire tapte anrop fra kontofonen hver morgen? Quo vadis, hvor skal jeg vade videre?