Harelos er jegerlykke

– Tyri er helt gull, sier Johan Gundersen (19) og vipper en tyristokk ut av bagasjerommet på bilen. Vi er i stupsvarte skauen noen kilometer

øst for bygdesenteret Årnes i Akershus.

– Å fyre med furu stinn av malme har blitt tradisjon, tilføyer Kristoffer Opaker og svinger øksa med raske og presise hogg.

Bål og tid for kaffe. Sterk. I mengder. Harajegere – unge som gamle – det er svart og sterk bålkaffe som gjelder. Og det heter hara, ikke hare.

Morgenhimmelen har blitt dyp mørkeblå når en tiur slår inn i ei gran på motsatt side av den islagte veien. Skyte den? Kommer ikke på tale. Ekte harajegere skyter ikke fugl. Ferdig snakka.

Guide: Hvordan jakte på haren?

Johan har fått jaktinteressen gjennom faren. Kristoffer har derimot funnet fram på jegerstien på egen hånd. Ingen i familien jakter. Øststranda JFF var derfor viktige i ungdomsårene, før han ble innviet i harajaktas gleder av far og sønn Gundersen.

Los tvert

Den elleve år gamle finskstøveren Valle entrer arenaen. Sist helg ble det to gode og lange loser, men uten dot.

– Valle er svært spornøye og han gir ikke opp, orienterer Johan og slipper bikkja. Minutter seinere er losen i gang. To brede glis brer seg hos gutta.

– Hørte du hvordan han tok ut haran? Helt rått! Men du må være harejaktfrelst for å forstå den følelsen, sier Johan, tydelig opprømt.

Losen bærer i retning Kirsebærmyra og Røsåsen, terrengets høyeste. Her er bare å finne roen, det kan ta tid før hund og hara er tilbake ved bålplassen, forstår jeg unggutta rett.

Mangen-flokken

Losen beveger seg vestover, før det blir stille. Påfallende stille. Tanken på ulveangrep melder seg uvilkårlig. Vi er i ytterkant av Mangen-flokkens revir. Streifulv er heller ingen sensasjon i disse skogtraktene.

– Det har ikke vært rapporter om ulv her den siste tiden. Men brått skjer det. I 2014 fikk en annen harahund vi har store bittskader, litt lenger sør i Nes. Den overlevde angrepet, men måtte sy over 30 sting, forteller Johan.

Les også: Ti gode grunner for å jakte hare

Plutselig hører vi heldigvis bikkja igjen, men losen er såpass langt unna at de to ikke engang vurderer å lade hagla. Mer kaffe! Og mer tid til å sludre om jakt, piker, vin og sang.

– Hva er det med harajakta som trigger dere så voldsomt?

– Det må være selve uttaket og nerven som ligger i selve losen. Så lenge hunden turer vet vi det er vilt foran den. Det fine er også at losen gjerne går innenfor et begrenset område. Rundt bålet får vi jo dessuten god tid til å prate skit og løse verdensproblemer. Vi har det helt enkelt bra, fastslår Johan Gundersen.

Losen i fanget

Fra tidlig høst og utover vinteren går nesten all fritid med til jakt på rev, rådyr, ringdue, skogsfugl og bever. Men det er harajakta som stjeler mesteparten av oppmerksomheten. Harajakt krever bål.

Les også: Hvilken kortbeint og drivende hund skal du velge?

– Losen kommer mot oss! konstaterer Kristoffer på gps-en og smukker to Rottweil Weidmanns Heil på plass i hagla. Med rolige steg går han losen i møte bortover skogsveien. Der kommer pus, i rolige byks. Sekundet før skuddet går, hopper den av veien. Maks utur! Finskstøver Valle er en snartur innom, får noen klaps, før han stryker av gårde igjen.

Losen gjør en stor god bue før den igjen har kurs mot veien.

Johan får haren på fint skuddhold. Dot!