Hjortejakt med dirigent

En observatør har kontroll på dyra, og dirigerer jegerne i posisjon. En krevende, men effektiv jaktform når detaljkunnskapen er på plass i hjortelia.
Tirsdag, 28. august 2018 - 11:39
«Spesielt på de siste meterne bør jeg se både jegeren og hjorten i samme bilde, for å kunne dirigere korrekt.»

Et kort glimt er nok. Arne-Geir Engeseth har oppdaget en hjort og «alarmen» går. Ikke lenge etter er Øvste Rødal Jaktlag samlet, 12 kilometer inne i fjellet fra den lille bygda Tafjord innerst i Storfjorden i Møre og Romsdal.

Vi er på et 8000 mål stort terreng i øverste del av Rødalen, en ganske vid U-dal med en høydeforskjell på godt over 1000 meter fra dalbunnen til omkringliggende fjelltopper. Dalsidene er til dels stupbratte med bart fjell, gressletter, steinurer, tett bjørkeskog og rasområder. Gjennom mesteparten av dalen går en bilvei som ender oppe ved en taubane, møtested for jegerne.


En enslig hjort er oppdaget og er målet for dagens jakt.

Strategien klar

Hjorten viser seg i korte øyeblikk høyt oppe i motsatt dalside i Sørebotnen, et par kilometer lengre inne. Etter å ha konstatert at dyret holder seg i ro, blir det en kjapp rådslagning. Jaktleder Børge Rødal (42) har strategien er klar: En mann skal nærme seg hjorten ovenfra, mens resten skal postere lavere i terrenget. En fysisk krevede øvelse for den utvalgte, Jan Rødal må krysse hele lia og rykke fram høyt i motsatt dalside – med overhøyde på hjorten. Hallbjørn Brekke skal fra god avstand skal sette ut postene, og veilede ham mot målet.

Regien er nå i hendene på Hallbjørn, fra en kolle en liten kilometer fremme. Etter å ha dirigert postene på plass nede i dalbunnen og et stykke opp i dalsidene, er det bare en siste radiosjekk før Jan Rødal får marsjordre. Ett klikk for nei og to for ja i jaktradiomikrofonen bekrefter mottatte beskjeder. Samtlige poster er på plass.

Veiviseren

Jan beveger seg høyt i et ulendt terreng med tett bjørkeskog, blanke fjell og steinur, hele tiden med dirigent Hallbjørn som veiviser. Fra sitt punkt har han det store overblikket og ser Jans bevegelser over neste framspring. Spesielt blanke fjellsider kan være utfordrende og må i størst mulig grad unngås. Gjøres det feiltrinn her, kan det fort bli behov for å tilkalle et redningshelikopter.

I tillegg til å «styre» Jan, har Hallbjørn Brekke også oversikt over hjortens bevegelser.

– Gå opp til den flate steinen fem meter ovenfor deg.

Hallbjørn avleverer korte, tydelige beskjeder. Mannen kjenner terrenget til minste detalj. Selv ser Jan i beste fall bare noen få titalls meter foran seg, og har ikke sett hjorten siden han forlot oss.

Kontroll med 10 x 42

– Jeg bruker en 10x42 håndkikkert. Ved kraftigere forstørrelse er det fort å miste oversikten, sier Hallbjørn som en forklaring på hvorfor han ikke er utstyrt med en kraftig teleskopkikkert. – Spesielt på de siste meterne bør jeg helst se både jegeren og hjorten i samme bilde, for å kunne dirigere korrekt, tilføyer han.

Etter halvannen time nærmer Jan Rødal seg hjorten ovenfra. Dirigenten befinner seg over en kilometer unna, men blir guidet med meterpresisjon.

– Det går et hjortetråkk på hylla over hjorten og videre i underkant av steinura foran deg. Følg det.

Hallbjørn har all konsentrasjon rettet mot mannen høyt oppe i dalsiden. Der foretas et klesskift. På med hansker og ansiktsmaske. Jan er klar for å smyge de siste to hundre meterne, før han håper å kunne «vente inn» hjorten, til den reiser seg.

Valget kval

Det er allerede seint på dagen. Drøyer det for lenge, må dyret eventuelt støkkes ut, mest mulig behersket. Hjorten vil forhåpentlig roe seg igjen, før den er nede hos en av postene. Det greiest er likevel at Jan får skutt den.

– Da er dyret ustresset og kjøttet blir bedre, fastslår Hallbjørn, tydelig ivrig nå, men uten å ta kikkerten fra øynene.

Jan har fortsatt ikke sett hjorten. Selv om du har memorert terrenget etter beste evne fra utgangspunktet et par timer tidligere, er det likevel annerledes når man nærmer seg fra en helt annen kant. Ikke minst ser man detaljer som gjør at den valgte ruta kanskje ikke var så ideell likevel. Og man har ingen kontroll på dyrets eventuelle bevegelser.


Et gjennomført teamarbeid får en vellykket avslutning. Her er det mindre viktig hvem som drar i avtrekkeren. I dag falt valget på Jan Rødal.

De kritiske meterne

Nå har heller ikke Hallbjørn sett hjorten på en god stund. Han har likevel oversikten og ville sett dyret om det hadde forlatt den lille bergnabben hvor den sist viste seg. Antakelig har hjorten lagt seg ned i kanten av bjørkeskogen …

Jan nærmer seg hylla han har beregnet å kunne kan skyte fra. Han må gjennom et siste, tett skogholt for å komme opp på kollen han skal ligge på. Dette er de siste kritiske meterne som skiller suksess fra fiasko.

Sindre Aspehjell melder seg. Fra sin post nede i dalen ser han Jans framrykking. Sindre skjøt et dyr fra samme posisjon året før, og Jan får presis beskjed på hvor han skal legge seg ned, men uten å ha sett noe til hjorten. Nå er det bare å vente.


Lagarbeidet slutter ikke med skuddet.

Suksess

Heller ingen andre i laget ser noe til dyret, men konklusjonen er klar: det har ikke kunnet stikke oppover. Om hjorten støkkes, må den nedover mot dalbunnen og vil høyst sannsynlig bli sett av i alle fall en av postene. Vi satser på at hjorten fremdeles er der vi tror den er.

Jan er klar. Den innebygde avstandsmåleren viser 160 meter fram til kollen hvor dyret skal være. Minuttene går.

Hallbjørn finkjemmer området nok en gang med håndkikkerten. Og finner dyret, som er i ferd med å beite seg rolig bort fra jegeren.  

– Dyret har reist seg. Du vil se det helt øverst på kollen!

Fra sin posisjon vrir Jan seg forsiktig og finner raskt hjorten i siktet.

Ungbukken stopper og blir stående med bredsiden til i de avgjørende sekundene. Fingeren krummes kontrollert om avtrekkeren. Jan Rødal lar kula fly.

Det vi ser, er et dyr som plutselig rykker til, raser noen meter nedover lia og blir liggende.

– Jeg blir helt tom i hodet etter en slik jakt, sier Hallbjørn Brekke. Om han ikke kan lage et nytt hakk i kolben, har han hatt en like intens jaktopplevelse som Jan Rødal!


Oppe i snaufjellet er det enkelte dyr som nærmest freder seg selv.

U-daler perfekt

Jaktformen forutsetter at man benytter en observatør med god radioforbindelse, og som sitter i dalbunnen, eller aller helst i motsatt dalside av der dyr befinner seg. Vedkommende skal ha «det store overblikket» og styre skyttere/drivere mot hjorten, samt varsle postrekka om dyr tar ut og i hvilken retning de går. En krevende, men effektiv jaktform forutsatt at topografien ligger til rette. Perfekt biotop er U-daler, men ikke for brede og uten for mye framspring og sidedaler.

Strategi

  1. Dyr lokaliseres på bakgrunn av morgentrekket. Her er alle i jaktlaget med som observatører.
  2. En dirigent skal fra et observasjonspunkt ideelt sett ha kontroll på dyrene, samtidig som han med radiokontakt og styrer jegerne i posisjon.
  3. Ved drivjakt vil dirigenten se framkommeligheten i terrenget og sørge for at driverne er på linje. Drivrekka dekker typisk hele dalsiden hvor den øverste driveren går helt øverst mot snaufjellet, da støkt hjort gjerne tar opp i høyden.
  4. Ved smygjakt vil en eller flere skyttere smyge på dyrene. En jeger avanserer det siste stykket inn på skuddhold alene, mens de øvrige i laget danner en postrekke. Den siste framrykkingen er kritisk, da smygjegeren kun unntaksvis ser dyrene og er avhengig av dirigering for å komme i posisjon.
  5. I de tilfellene hjorten støkkes, vil dirigenten varsle postrekka når den nærmer seg og i hvilken høyde i terrenget dyret/dyrene kommer. 

     


Rødalen er en ganske vid U-dal med bratte fjellsider.

Skitt jakt, som dirigent fra orkesterplass i høst!

På forsiden nå