Jakt med kortdriver:
Tronfølgeren
Glem de kongelige, det er vesentlig mer nervepirrende å sikre arverekka blant egne jakthunder. Vi ble med da ei kronprinsesse fant seg selv.
Publisert
Sist oppdatert
Tåka henger tjukk over skauen på Siggerud i Akershus. Vi skriver slutten av september, og den ordinære rådyrjakta er endelig i gang. Dagens firbeinte hovedrolle- innehaver er en 19 måneder gammel border terrier ved navn Ruby.
Oppdretter og lidenskapelig jeger, Linda Sunde, er spent. Veldig spent. Vil Ruby våkne for alvor denne høsten?
– Bestemor Gunilla er en kortdriver av rang. Dattera Jade har den samme jaktlysten, men har aldri fått et fall. Løpetid og valper har alltid kommet i veien. Nå håper jeg barnebarnet får det til, hvisker Linda.
Den bustete bestemoren på tolv år har både elg, rådyr, mink, rev og ulv (!) på samvittigheten, og er en aldri så liten dronning i skogen. Barnebarn Ruby har vist gode takter tidligere, men en los som har ført til fall, har latt vente på seg.
Girlpower
Stille bærer det innover i skogen. Unghunden vil ikke helt slippe seg løs i det første drevet, søker for mye kontakt med fører. Losen uteblir.
– Dette er litt typisk border. Jeg har jaktet med flere hunder som ikke lager et pip når de vet at terrenget er tomt for vilt. Men Ruby er fortsatt så ung, at jeg ikke helt tør å stole på hennes vurderingsevne.
Borderen er en «late bloomer» og lander gjerne ikke før fylte to, sier Linda. Vi bestemmer oss for å bryte. Tar en pause, henter mor Jade og flytter oss til en annen kant av terrenget. Her er det mer kupert. Tåka har også sluppet taket.
– Vestlendingene som klager over at Østlandet er så flatt, har 46 neppe gått nok turer i Østmarka. Her går det opp og ned i et banka kjør, sier Linda mens mor og datter suser av gårde. Lille Ruby får en helt annen giv når opphavet er med. Det tar ikke lange tiden før vi hører lyden av hundeglam et lite stykke unna. Så blir det stille igjen. Var det uttak?
– Ikke alle bordere loser, men de fleste gir lyd fra seg ved direkte kontakt med dyret. Ved kontakt eller funn av ferske spor, er det litt forskjellig hvor lenge de henger på. 20-45 minutter er ganske vanlig, sier Linda. Nytt bjeff. Så et til. Plutselig er Ruby på 450 meter. Boff. Lang pause. Boff. Så snur hunden.
– Det var nok elg, hadde det vært rådyr, hadde losen kommet tettere. Vil du ha litt kake? Tålmodighet er en dyd, og Linda vet å finne roen på post. Litt godsaker i sekken hører med. Godt at gubben står for bakingen.
De gamle er eldst
Ny dag, nytt drev. Denne gangen er det dronningen selv som skal vise arvingene hvordan det gjøres. Bustete og grå, ja vel, men her er fortsatt nok av krutt og jaktlyst.
Igjen søker vi opp i høyden. Linda stopper opp og sjekker vindretningen for å finne beste vei opp til kraftlinja. Her, med god utsikt nedover, bestemmer Linda seg for å postere.
Gamla drar østover, kronprinsessen vestover. Los! Men det er ikke bestemor som har kontakt, det er ungjenta! 300 meter. 400 meter. 650 meter. Det går unna, og i helt feil retning. Fra håp til fortvilelse på skarve minutter.
– Sånn er jakta. For meg handler det mest om å ha det finte ute, også må jeg tenke på matauken som en bonus, sier Linda.
Så snur det. Plutselig står rådyret bak posten, før det blir borte. Så suser det forbi bak Linda i altfor høyt tempo til å skyte. Blir borte i terrenget. Etter hvert stilner losen, men Ruby jobber videre.
– Nå gjeldet det ikke å senke garden, sier Linda mens hun speider nedover kraftlinja. Hun har en følelse av at dyret skvetter ut igjen på den andre siden. Bakgrunnen er god, avstanden overkommelig – om dyret står stille.
Og akkurat idet septembersola er faretruende nære å lulle jegeren inn i bedageligheten, slår spådommen til. Geita kommer fram i kraftlinja og krysser den. Igjen er tempoet alt for høyt til å løsne skudd. Rådyret kommer ikke på skuddhold igjen før lyset går.
Tålmodighet
– Borderen eier egentlig ikke tålmodighet. Skjer det ikke noe med en gang, søker hunden gjerne videre utover. Har du flaks, kan hunden støte ut et dyr, men det er slett ikke sikkert det turer i din favør.
Det er annerledes å jakte med en kortdriver, sier Linda. Noen dager seinere klaffer det endelig. Med flere posteringsjegere i felt, kommer egenskapene som kortdriver til sin fulle rett. Ruby fant rådyret, og den lille bukken datt som den skulle. Arverekken er sikret.
Lindas beste bordertips:
Jaktlyst. Lek masse med valpen fra den er i hus, og få opp jaktlysten på skinn, klover og pels. I skogen er det lurt være entusiastisk og oppmuntre når hunden finner spor og vil følge disse. Seinere kan du slippe deg litt mer bakpå og la hunden sjekke ut sporene selv.
Skogstilvenning. Bruk mye tid i terrenget fra ung alder, og la hunden utforske omgivelsene i eget tempo. Da blir hunden trygg. Når hunden kan gå sitt eget bakspor, kan du postere og la hunden søke lenger og lenger unna deg.
Bakspor. Det er smart å lære hunden å følge sitt eget bakspor så tidlig som mulig. Bli stående på samme sted om valpen blir borte mens den utforsker, den søker raskt tilbake til deg. Slik blir den trygg på eget bakspor. Bruk gjerne GPS-halsbånd som sikkerhet.
Relasjon. Borderen trenger litt tid på å lande. Ha det gøy sammen i mellomtiden, det får du igjen for når jaktegenskapene blomstrer.
