Zoom inn på storrøya

fingeren glir over de blå partiene på skjermen, og stopper ettertenksomt der fargen skifter fra blått til fristende mørkeblått. Et mørkere, smalt parti slynger seg gjennom et 200 meter bredt sund – en dypål. Noen raske tastetrykk seinere er det mørkeblå partiet definert både med GPS koordi­ nater og avstander i meter til tre faste punkter på fast grunn.

Et tilfreds glis brer seg mens jeg lener meg tilbake i godstolen og nipper til en dyprød burgunder. En digital kartoppløsning på en liten halvmeter gir grunnlag for imaginære sansebedrag; er ikke det der en fiskerygg?

Selvfølgelig er det ikke det. Bare medfødt og litt for intens fiskeopti­ misme, samt litt for lang tid siden siste fisketur.

Presisjonsboring
Et par uker seinere sklir jeg på ski inn­ over isen bak pulk og hund på røye­ vannet i Indre Troms. Det er tidlig i mai, når jeg kommer til det 200 meter brede og svært grunne sundet, finner jeg fram en vanntett A­4 mappe med flyfoto fra Norge i bilder. Utenfor dette sundet er det litt strøm, og en kjent og opplagt fiskeplass.

Flyfotoet fra god­ stolen avslører den 8 – 10 meter brede, dypere mørkeblå rennen midt i sundet. Vandrer det fisk gjennom her på vinte­ren? Kanskje. Uansett blir strømmen konsentrert utenfor denne dyprennen – og det er definitivt en hotspot.

Jeg drar opp en laser avstands­måler. Minutter seinere har jeg ved hjelp av avstanden til tre punkter på land funnet rennen. Jeg går for sikkerhetsskyld et titalls meter lenger ut på vannet for ikke å risikere for lite vann under isen.

Boret fortærer ivrig tykk og blå stålis med en letthet og hurtighet som om det skulle være vinkork den spiste, før dybden sjekkes. Tre meter. Perfekt! Teltet settes opp slik at «kaffehullet» havner i ytterkant av forteltet, og ut­gangspunktet for noen dagers brennhett isfiske er lagt. Dette essensielle hullet vil i tillegg til vann, sikre meg fiske uansett vær. Og vær er det mye av på høyfjellet, også i mai.

Brutalt hogg
Hogget kommer brått og voldsomt. Stoppemekanismen i den spinkle og billige pilkestikka gir fra seg en rapende, stygg lyd idet tannhjul av plast brutalt tvinges til å hoppe over hverandre.

– I svarte helv …

Jeg vrir overkroppen ut av den lune soveposen, drar ned glidelåsen til for­teltet med en hånd mens jeg fortvilet prøver å gjenvinne kontrollen over pilkestikka med den andre. Stikka peker som en ønskekvist rakt ned i hullet ute i forteltet. Etter noen hektiske sek­under er jeg i knestående og får kon­ troll over kraftpluggen i andre enden.

Fisken gjør flere utras og snøre må gis etter ved å bremse den fristilte spolen med hånda. Et par minutter seinere har kreftene under isen ebbet ut, og jeg kan lede den store røya varsomt opp gjennom halvannen meter stålis. Like før snuten bryter vannspeilet stik­ ker jeg raskt armen ned under fisken og vipper en stor, bred sølvglinsende røye innover forteltet så primus, termos, kopper og kar fyker.

–Yesss!

I blinde
I likhet med mange andre har jeg ofte fisket i fremmede vann og elver på lykke og fromme. Inn­ og utos, trange sund og store kulper er opplagte steder å slå i hjel tid. Men ellers har mye vært overlatt til fru Fortuna og til­feldighetenes spill. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har fisket uten napp på fremmede vann, eller etter å ha snakket med kjentfolk – har opp­daget at jeg har fisket på feil sted.

Steder fisken ikke oppholder seg og steder hvor den sjelden jakter på mat og vandrer forbi. Slikt bomfiske er ikke bare frustrerende – det er direkte dre­pende for tålmodighet og fiskeglede.

Under isfiske på ukjente vann i flatt høyfjell – hvor du knapt ser hvor vann og land møtes – kan boring og fiske virkelig være et lotteri. Og hvor veien til å sette boret rett i stein eller i myra er kort.

Med flyfoto på gratis nettsteder har nå risikoen for slikt meningsløst og humørdrepende bomfiske blitt redu­sert, og det er mye enklere å finne vannets eller elvas heite standplasser.

Finn dine hotspots

De ulike fiskeartene har forskjellig atferd til ulike års­tider. Fisken oppholder seg ikke, eller vandrer tilfeldig i et vassdrag. I et utos eller i et trangt sund vil strøm­men alltid føre lettvint mat med seg – og stedet vil være attraktivt for fisk å oppholde seg.

Hvordan er topografien i utoset? Er det noen dypere partier hvor strømmen er sterkere, og som har tiltrek­ningskraft på stor fisk? Hvor er marbakken opp fra dypere vann, som fisken gjerne følger?

Et flyfoto gir fasiten! Svar som ellers bare år med erfa­ring kan gi deg. Røya går for eksempel gjerne litt dypere om vinteren, for så å sige inn på grunnere vann på leit et­ter mat på våren. Ofte oppsøker fisken grunnere viker og bukter med to­tre meters dybde, hvor lyseksplosjonen om våren gjør marfloa og en rekke andre insekter våryre.

På isen etter røye er jeg svak for alle marbakker og skrå­ninger der dypere vann møter grunner. Finner du et dypere parti eller en dyp renne som skjærer gjennom et grunt område – da har du høyst sannsynlig funnet et hotspot!

Dette er fototjenestene

De fleste digitale karttjenestene som er tilgjengelige i dag har også satelitt- eller flyfoto.

Med disse forskjellige tjenestene kommer du langt:

kart.finn.no

norgeskart.no

kart.gulesider.no

maps.google.com

Flere av tjenestene har også andre verktøy, som avstandsmåler og ruteverktøy.

Det er også mulig å ta ut GPS koordinater til punkter du markerer ved bruk av UTM 32, 33 og 34.

Les også: Ti røyefiskeperler fra nord til sør.