Annonse
Tørkesommeren 1858 i London, også kalt «The Great Stink», ble en vekker.
Tørkesommeren 1858 i London, også kalt «The Great Stink», ble en vekker.

Historie || Laksekrisen

Historien som gjentar seg

Villaksen taper mot oppdrettsnæring og andre menneskeskapte trusler. Sportsfiskere og rettighetshavere ligger i ordkrig med kommersielle interesser og garnfiskere. Men tro ikke at konfliktene er nye – det er bare historien som gjentar seg.

Publisert

Sommeren 1858 var usedvanlig varm i London. Temperaturen nådde vel 30 grader, og slik var det i flere uker. Vannstanden i Themsen sank til langt under normalen, og langs elva ble de sterkt forurensede breddene liggende tørre. Sykdommer spredte seg i befolkningen, som fremdeles brukte Themsen som kilde til både drikkevann og vask. 

Den brennende sola var nådeløs. Utenfor Parlamentet orket ikke de folkevalgte lenger å spise lunsjen sin utendørs, slik de pleide. Stanken fra elva var ikke til å holde ut. Omsider forsto politikerne det sportsfiskere hadde forsøkt å varsle om i mange år: Noe var alvorlig galt med elvene. Laksen var i ferd med å forsvinne.

Problemet som bokstavelig talt kom for dagen i Dronning Victorias voksende imperium, var todelt. Fiske med stadig mer effektive garnmetoder tok ut betydelige mengder laks, både i elvene og sjøen. 

Laksen ble saltet, pakket i tønner og utgjorde en viktig del av kostholdet i de store byene. Vel å merke for borgere som kunne betale for seg. Samtidig var massiv forurensing et økende problem. Avføring og avfall fra husholdninger, dumping av døde dyr fra landbruket og giftige utslipp fra gruvedrift og industri fikk store konsekvenser for laksen.

Illustrasjon fra A Treatyse of Fysshynge With an Angle fra 1496, angivelig skrevet av nonnen Juliana Berner. Tenk hvordan laksefisket var den gangen!
Illustrasjon fra «A Treatyse of Fysshynge With an Angle» fra 1496, angivelig skrevet av nonnen Juliana Berner. Tenk hvordan laksefisket var den gangen!
Fiskeriinspektør Magnus Gabriel Hetting fikk den formidable oppgaven med å prøve å redde en villaksstamme i alvorlig trøbbel.
Fiskeriinspektør Magnus Gabriel Hetting fikk den formidable oppgaven med å prøve å redde en villaksstamme i alvorlig trøbbel.

Fra 1820-årene gikk bestanden kraftig tilbake sør i England. 20 år seinere skjedde det samme i Wales og nord i England, før nedgangen traff Skottland med full styrke i 1880-årene. Det er grunn til å tro at dette var en viktig årsak til at britiske sportsfiskere søkte ut – og mange kom til Norge.

Morgenens fangst i Numedalslågen. Fotografi fra tidlig 1900-tall, som viser klepper Peder Brekka (til venstre) og britiske David Somerville.
Morgenens fangst i Numedalslågen. Fotografi fra tidlig 1900-tall, som viser klepper Peder Brekka (til venstre) og britiske David Somerville.

De første britiske sportsfiskerne som fant veien til elvene våre kom med andre ord med en kunnskap om at laksen ikke var en utømmelig ressurs – og følgelig måtte forvaltes klokt. Beretningene om det rike laksefisket her i landet på 1800-tallet, er mange. Som prestesønnen William Bromley-Davenports eventyrlige fangster i Rauma, for eksempel. 

I den spektakulære naturen ved foten av Trollveggen var det nok lett å tro at den norske laksen aldri ville dele skjebne med Storbritannias bestander. Likevel er det nettopp det som har skjedd. I 1855 ble det anslått at utbyttet av laksefisket i våre norske elver bare var 10 til 20 prosent av tidligere fangster. 

En vesentlig grunn til kollapsen var et sterkt økende, intensivt og mer effektivt fiske med garn og andre redskaper. Særlig bruken av kilenøter skulle bli en utfordring for laksen – og kime til konflikt.

Den norske sportsfiskeren Sophus Aars beskrev et formidabelt laksefiske i «gamle dager». Trolig refererte han til perioden før britiske sportsfiskere kom til Norge. Her er Aars fotografert i Drammenselva.
Den norske sportsfiskeren Sophus Aars beskrev et formidabelt laksefiske i «gamle dager». Trolig refererte han til perioden før britiske sportsfiskere kom til Norge. Her er Aars fotografert i Drammenselva.

Norske myndigheter måtte ta grep for å stanse den bekymringsfulle utviklingen i oppgangen av laks. Ferskvannsfiskeetaten ble etablert, og Magnus Gabriel Hetting ble ansatt som inspektør. 

Hans oppgave var å sørge for «ferskvannsfiskerienes fremme»: «… til etter nærmere instruksjon av Departementet for det Indre […] å bereise forskjellige vassdrag for å søke fremmet kunstig fiskeutklekking i ferskvann og i denne forbindelse undersøke de viktigste ferskvannsfiskerienes tilstand og hva deres fremme krever av tilrettelegging», som det het. 

Hensikten var å fremme laksefisket gjennom lovgivning, fredning, oppsyn og forskning, samt gjøre praktiske tiltak som kunstig klekking, utsetting av yngel og bygging av laksetrapper. 

Hetting startet den formidable oppgaven med å lage en systematisk beskrivelse av de viktigste lakseelvene i landet. Arbeidet ga positive resultater, og i mange elver tok fangstene seg opp på tampen av 1800-tallet.

Men i horisonten truet mørke skyer. Laksefiske i sjøen med kilenøter ble stadig mer utbredt. Mens det i 1870 var vel 800 kilenøter i bruk, hadde summen økt til 2000 ti år seinere. Ved århundreskiftet bikket antallet kilenøter hele 7 500. Utviklingen resulterte i krangel mellom sjø- laksefiskerne på den ene siden, og sportsfiskere og grunneiere på den andre. 

I sin hovedoppgave, «Lordly Sport of Fishing», viser Bjørn Ove Vasaasen til at fiskeriinspektøren mente kilenøtenes utbredelse og omfang «truet med å tilintetgjøre de nasjonale laksefiskeriene». 

Vasaasen dokumenterer også at de britiske sportsfiskerne i Norge gikk sammen om å sende opprørte brev til både myndigheter og politikere. Blant annet het det at «if the kilenot owners succeed (…) the Salmon fisheries of Norway will be ruined when Englishmen say «farvel» to Norway».

Fossefall som dette er det minste problemet villaksen står overfor.
Fossefall som dette er det minste problemet villaksen står overfor.

Det gikk som det måtte gå. Tidlig på 1900-tallet vitnet rapporter fra hele landet om sviktende fangster. London-baserte James Dowell, som kontrollerte, leide ut og solgte laksefiske over hele vårt langstrakte land, oppsummerte 1904-sesongen slik: «Fordi fiskesesongen i 1904 i Norge vil bli husket som bemerkelsesverdig feilslått, er det ingen grunn til å forsøke å pynte på realitetene ved å beskrive sesongen på noen mildere måte enn virkelig desperat», skrev han. 

Flom og tørke fikk noe av skylda, men Dowell uttrykte bekymring for det lave antallet laks som gikk opp i norske elver: «Bortsett fra de ugunstige klimatiske forholdene, virker det ikke som det kom mange laks til de norske elvene. 

Det er i denne sammenhengen interessant å registrere at ikke bare langs den norske kysten, men også Island, Skottland og Canada hadde et tilsynelatende svakt innsig av laks», konkluderte Dowell.

Samtidig tyder andre kilder på at kampen var tapt før den egentlig hadde begynt. Sophus Aars var en norsk jurist og byråkrat med et bankende hjerte for naturen og alt som levde der. Han var en dedikert jeger og sportsfisker, som dyrket sin lidenskap flere steder i landet. 

I boka «Erindringer» fra 1916, skrev han at det i Numedalslågen «i gamle dager ble fisket store mengder, årlig opp til 20 000 bismerpund laks fra 12 merker og oppover». Aars oppga dessverre ingen kilder til denne informasjonen – ei heller når «gamle dager» var. 20 000 bismerpund tilsvarer imidlertid 120 000 kilo – ubegripelige 120 tonn – og 12 merker er cirka tre kilo. 

Det vi i dag kaller smålaks, altså fisk under tre kilo, var ikke engang med i regnestykket. Med slike fangster må «gamle dager» ha vært før de første britiske sportsfiskerne kom til landet. Trolig var de rett og slett for seint ute til å oppleve det virkelige potensialet i elvene våre.

Snart tar laksen seg nok en gang opp i norske vassdrag – og for sportsfiskerne er måneder med venting over. Men hva vil 2026-sesongen bringe? I fjor ble det tatt i overkant av 23 000 laks i sjøen og vel 67 000 laks i elvene. 

Interesseorganisasjonen Norske Lakseelver uttrykker stor bekymring, og mener fangsten i elvene burde vært minst 100 000 flere. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) peker på lakselus, rømt oppdrettslaks, sykdommer og klimaendringer som de viktigste negative påvirkningsfaktorene på laksen. I noen områder vurderer rådet at effektene av havbruk alene er nok til at det ikke finnes noe høstbart overskudd av laks.

– som for 200 år siden – er de største truslene mot laksen menneskeskapte. Nå som da kan vi gjøre noe med det. Men som oftest er det jo slik at historien gjentar seg. Helt til det ikke er noe å gjenta.

Omsider forsto politikerne det sportsfiskere hadde forsøkt å varsle om i mange år: Noe var alvorlig galt med elvene.

Powered by Labrador CMS