Annonse
Illustrasjonsbilde av fuglefangst fra Nord-Østerdalen i 1933.
Illustrasjonsbilde av fuglefangst fra Nord-Østerdalen i 1933.

Tema

Storfuglparadiset som forsvant

Var det egentlig så mye mer skogsfugl i «gamle dager»? Jakt & Fiske har kommet over unike opplysninger om Nordmarka og Finnemarka.

Publisert Sist oppdatert

Vi sitter i stua til Knut Tore Gundersen på Jevnaker og blar i en gammel jaktdagbok. Den er fra årene 1921 til 1945, og inneholder detaljert informasjon om hvordan det skal ha stått til med skogsfuglene i Nordmarka for 100 år siden.

Fra starten av 1980-åra begynte Gundersen å oppsøke «gamlekara» som hadde drevet spill- og toppjakt. Spilljakt var svært utbredt på Jevnaker tidligere, særlig før krigen. Spilljakta ble forbudt i Jevnaker i 1933, men fortsatte mange steder til utpå 1970-80-tallet.

– Det var mye industri her, og for mange arbeidsfolk var skogsfugl rett og slett tilleggsmat, forteller Gundersen. En viktig kilde er jaktdagboka til Holm Bestum (f. 1909). Han var, i tillegg til å være lidenskapelig fuglejeger, også Jevnaker JFFs første formann fra 1945, og utnevnt til æresmedlem fra 1995.

Totalt nevner Holm Bestum over 29 jegere som var aktive på spilljakt om våren i Jevnaker Østås før krigen. Rundt 20 personer har han snakket med for å få deres unike og detaljerte informasjon over skogsfuglbestandene og nøyaktig hvor leikene lå. Samtlige opplysninger skal være dobbeltsjekket og bekreftet av minst to andre. 

Basert på arbeidet til både Gundersen og Bestum, er det veldig mye som tyder på at det var vesentlig mer skogsfugl tidligere. Trolig er forskjellen til i dag størst i grandominerte skoger. Dette skal vi komme tilbake til.

Holm Bestums jaktdagbok gir et svært detaljert bilde av hvordan det stor til med tiurleikene før krigen.
Holm Bestums jaktdagbok gir et svært detaljert bilde av hvordan det stor til med tiurleikene før krigen.

Sammenhengende spillområder

Gundersen henter opp et dokument på pc-en hvor han har plassert alle leikene på kart og delt utviklingen inn i tidsperioder. Det første kartet viser perioden 1925–1945. Da ligger leikene tett i tett på Jevnaker Østås (Nordmarka), helt fra Mosmoen nært Jevnaker sentrum og inn til innsjøen Katnosa i kjernen av Nordmarka. Det var i praksis et sammenhengende «lappeteppe» av leiker, totalt 25 stykker. Ett spørsmål som raskt kommer opp, er om avstanden mellom leikene kan ha vært mindre enn i dag.

– De var faktisk vanskelige å skille fra hverandre, fordi det kunne være sammenhengende spill på en hel ås, forteller Gundersen. Selv begynte Knut Tore Gundersen som fuglejeger i 1979. Han jaktet skogsfugl gjennom hele 80-tallet. Men da bestandene gikk nedover fra begynnelsen av 90-tallet og utover, gikk han mer over til storviltjakt. Det har vært elg- og reinsjakt, samt noe rypejakt.

Illustrasjonsbilde av småviltjegere i 1930-årene.
Illustrasjonsbilde av småviltjegere i 1930-årene.

Den første nedgangen

I perioden 1946–1960 dukket flatehogstene opp. Gundersen viser et flybilde fra 1959 over de samme områdene, der bare leiksentrum ble satt igjen. Resten av den eldre skogen er omgjort til store, sammenhengende flater. I disse årene gikk antallet leiker ned til 20, og fortsatte i perioden 1961–79 ned til 14. I 1988, da Knut Tore selv begynte å registrere leikene, var det bare åtte igjen.

– Hvor store var disse leikene?

– Flere var trolig fra 10–15 tiurer og oppover, men det er vanskelig å si nøyaktig, for spilljegerne telte ikke så nøye, forklarer Gundersen.

80 prosent tilbakegang

Knut Tore Gundersen har saumfart samtlige av de opprinnelige leikene, inkludert omkringliggende områder. Han mener det i 2026 kun er fire av de 26 spillplassene som fortsatt eksisterer, og at det så å si ikke finnes spillaktivitet utover de fire som er igjen. Han ser ikke bort fra at det kan finnes en og annen solitær tiur, men disse lager mindre synlige spor i terrenget og er vanskeligere å finne.

– Mine erfaringer gjennom 45 år tilsier dessuten at små leiker (én til tre fugler) lett kan utgå uten synlig fysisk påvirkning, sier han. Gundersen forklarer dette med at røyene trolig forlater små leiker med lite utvalg av hanner, og heller søker seg mot større leiker med bedre utvalg av tiur.

I takt med synkende bestand ble Knut Tore Gundersen mer og mer opptatt av å finne ut av hvordan det stod til med leikene i gamle dager.
I takt med synkende bestand ble Knut Tore Gundersen mer og mer opptatt av å finne ut av hvordan det stod til med leikene i gamle dager.

Forsvinnende lite

Hvor mye fugl felte så jegerne før og etter krigen? Vi tar en titt i Holm Bestums dagbok.

– Rundt 1930 skjøt tre jegere – Holm, broren Reidar og Gunnar Pettersen – 78 tiur på topp i Nordmarka i løpet av én vinter!

I tillegg jaktet gamlekara både vår og høst, forteller Gundersen. Til sammenlikning var det ifølge Jevnaker allmennings årsrapport fra 2025 et totalt fangstutbytte av storfugl i Nordmarka på to tiurer – basert på 87 innleverte jaktrapporter. Fellingsutbyttet er altså forsvinnende lite sammenliknet med for 100 år siden.

Skal vi tro de historiske kildene til Gundersen og Bestum, har det vært en voldsom tilbakegang på storfugl på Jevnaker.
Skal vi tro de historiske kildene til Gundersen og Bestum, har det vært en voldsom tilbakegang på storfugl på Jevnaker.

Trinnvis nedgang

Utviklingen de siste 126 årene viser ifølge Knut Tore Gundersen en trinnvis nedgang, fra mange svært gode år fram til midten av 1900-tallet, deretter en markant svekkelse fra 1960-tallet og utover, og så en ny bunn rundt år 2000. Etter en kort stabilisering med svak oppgang fram mot 2020, peker kurven igjen nedover.

«Bra» er ikke bra

«Rundt 1930 skjøt tre småviltjegere 78 tiur på topp på en vinter»

Gundersen snakker om begrepet endringsblindhet – det at nedgangen hos forskjellige arter skjer akkurat så sakte at vi ikke legger merke til det.

– I dag kan fuglejegere vært storfornøyde med åtte fuglesituasjoner i løpet av en dag. Det er ikke i nærheten av det Holm Bestum og hans kamerater opplevde, mener han. Knut Tore er også opptatt av at jegere må ha magemål. Det var det ikke alle spilljegere som hadde, og dermed kunne noen leiker – særlig hvis det ble flatehogd i samme område – bli helt tømt for fugl.

Illustrasjonsbilde av fuglefangst fra Nord-Østerdalen i 1933.
Illustrasjonsbilde av fuglefangst fra Nord-Østerdalen i 1933.

Advarer mot hard jakt

Også dagens jakt påvirker bestanden, mener han, hvis det jaktes for hardt:

– Jeg har sett dette helt tydelig på fire-fem store leiker. Når det felles mye storfugl i samme område på høsten, så går antall spillende fugl merkbart ned våren etter. Jeg fulgte en leik systematisk fra 1980 til 1989, der antallet spillende tiurer gikk ned fra 12–15 til tre fugler, sier Gundersen, og presiserer at han hadde informasjon om hvor mange tiurer som ble felt under jakt i samme tidsrom.

Knut Tore samler altså ikke bare historiske data, men har selv drevet systematisk telling av antall tiur på leikene. Totalt takserer han nå antall spillende fugl på 15 tiurleiker hvert år i Jevnaker kommune. Da han startet i 1988 var det 25 leiker.

Tiur og orrhøne som koser seg i vintersnøen.
Tiur og orrhøne som koser seg i vintersnøen.

Ingen nøyaktig statistikk

Det finnes ikke eksakte data på hvor mye storfuglen har gått tilbake i Jevnaker de siste 130 åra. Hverken jaktstatistikk eller linjetakseringer går så lagt tilbake. Knut Tore Gundersen har imidlertid beregnet antall tiurer i Nordmarka ut fra antallet aktive leiker da og nå.

Hvis man tar utgangspunkt i et veldig konservativt anslag på fem fugler pr. leik, får man en nedgang i perioden 1920–2015 fra ca. 140 til ca. 30 tiurer, som antyder 75 prosent nedgang. Samtidig er det sannsynlig at gjennomsnittlig antall spillende fugl i 1920 var høyere enn fem per leik, i så fall er nedgangen enda sterkere.

Forskjell mellom gran- og furuskog

Så til et annet viktig forhold: 48 000 dekar store Jevnaker Almenning er delt i to: Øståsen (Nordmarka) og Veståsen. På sistnevnte har storfuglbestanden holdt seg bedre enn i Nordmarka. Hvorfor? Gundersen mener å se en markant tydelig forskjell mellom furu- og grandominert skog.

Den grandominerte skogen i Nordmarka vokser på rikere mark med høyere bonitet. Her ble det flatehogd første gang på 1950-60tallet, og deretter plantet kulturgranskog, som blant annet førte til betydelig tilbakegang i blåbærdekket.

Variasjonen er borte

– Denne skogen flatehogges for tida for andre gang, og skogen som kcommer opp er veldig ensartet og består nesten bare av gran med spredte innslag av bjørk. Andre treslag som rogn, osp, selje og or er det nesten ingenting av, forteller han. Situasjonen blir ikke bedre av det som må kunne betegnes som et hardt beitepress fra sau og storfe nord i Nordmarka.

– Ta en titt på frodigheten langs E16 fra Jevnaker til Gardermoen, innenfor viltgjerdene, der det ikke beites – og sammenlikne det med marka utenfor. Kontrasten er slående, påpeker Gundersen. Variasjon er viktig i barskogen, og arter som blåbær og vier er viktige oppvekststeder for larver som skogsfuglkyllingene er så avhengige av.

Når det felles mye storfugl i samme område på høsten, så går antall spillende fugl merkbart ned våren etter.

Langt bedre på

Veståsen På den furudominerte skogen på Veståsen er det mye som er annerledes. Her er marka skrinnere. Landskapet er mindre preget av flatehogst, og man har greid å beholde en lysåpen, variert skog med høyere innslag av blåbærlyng og blokkebær. Det er også noe bedre sjiktning, altså trær i ulike høyder og aldre over hverandre, inkludert skjørtegraner.

– Dette er viktige for kyllinger som greier å ta til vingene og dermed kan slippe unna rødreven, sier Knut Tore Gundersen God variasjon både vertikalt og horisontalt er altså et viktig stikkord.

Knut Tore Gundersen fra Jevnaker har dokumentert hvordan storbestanden har gått sterkt tilbake i Nordmarka de siste 100 åra.
Knut Tore Gundersen fra Jevnaker har dokumentert hvordan storbestanden har gått sterkt tilbake i Nordmarka de siste 100 åra.

100 orrhaner på leiken

Hva med orrfuglen i Jevnaker? Vi starter også her med et historisk tilbakeblikk.

– En som heter Bård Myhre var på jakt med faren sin Karsten midt på 1950 tallet. Han fortalte at det var «helt svart» av orrhaner på Grevtjern på Veståsen om våren, sier Knut Tore Gundersen. Før krigen var det også orrfuglleiker like utenfor Jevnaker sentrum, der det nå er boligområder.

En annen av Gundersens kilder, Nils Henrik Nikolaysen, mintes en overnatting på Juthauga og Puttmyra på slutten av 50-tallet, der de hørte og så så mange orrhaner at det var umulig å telle – kanskje rundt hundre fugler på myra. Seinere er antallet blitt kraftig redusert på denne leiken, og lå på 10–12 haner i mange år.

– I fjor registrerte jeg kun tre spillende haner på viltkameraet, forteller Gundersen.

Knut Tore har ført statistikk over antall spillende haner på en lang rekke leiker i hele Jevnaker de siste 40 år. Til sammen spilte 215 orrhaner på 32 leiker i 1985/86. I 2025 spilte 93 haner fordelt på 23 leiker.

Gundersen ser en tydelig trend der også orrfuglbestanden skrumper – fra ytterkantene. De leikene som har utgått er både de små, og de som har befunnet seg i ytterkantene av skogsområdene. Han har en klar oppfatning om at dette henger sammen med genetikk, eller det som på fagspråket kalles populasjonsdynamikk. 

– Hønene foretrekker et godt utvalg av hanner, mener han. Det er godt kjent innen økologien at små og spredte bestander av en art har en tendens til å forsvinne over tid, ikke minst når leveområder splittes opp som følge av menneskelige inngrep. Dette er kjent som øyteorien. Nedgangen begynner ikke først og fremst i kjernen, men i utkantene.

Fenomenale Finnemarka

Tiurleiker med opptil 40 spillende fugler gjorde Finnemarka til et eventyrrike for småviltjegere fra 1890 og fram til 1960.

Vi sitter ved et stuebord i Lier og lytter til et lydbåndopptak. Det er fra april 1988, og er en samtale mellom Knut A. Solberg og den gamle spilljegeren Anders Hestemyr, som vokste opp i Finnemarka. Sistnevnte var over 80 år på det tidspunktet, og døde bare et par år seinere.

Formålet med samtalen var å kartfeste det Hestemyr kjente til av tiurleiker i marka. I løpet av to kvelders prat kunne Solberg sirkle inn totalt 40 tiurleiker som spilljegerne brukte i tida etter krigen. Og enda var ikke hele Finnemarka dekket. Solberg bretter ut kartet med alle leikene. På samme måte som i Jevnaker, kan det se ut som om det var spill på omtrent hvert eneste høydedrag.

Knut A. Solberg fikk stedsangivelse om 40 tiurleiker i Finnemarka fra en tidligere spilljeger.  Seinere fant han at bare 12 av dem fremdeles ble brukt.
Knut A. Solberg fikk stedsangivelse om 40 tiurleiker i Finnemarka fra en tidligere spilljeger. Seinere fant han at bare 12 av dem fremdeles ble brukt.

Under halvparten igjen

Seinere bestemte han seg for å sjekke tilstanden til samtlige av disse leikene. Solberg fant kun spill på 12 av de opprinnelig 40. Resten kan ha blitt borte eller flyttet seg som følge av hogst, skogsbilveier og kraftlinjer.

Etter å ha finkjemmet et stort areal av marka, har Solberg oversikt over totalt 20–22 leiker, men det er altså over et større område enn det Hestemyr brukte. Størrelsen på dagens tiurleiker er trolig betydelig mindre enn for 70–100 år siden. Bare unntaksvis finner man store leiker, med fra 10–15 fugl og oppover.

Ufattelig størrelse

Men hvor store var leikene tidligere? Nils Inge Svere (84) har inngående kjennskap til historien. Han er tidligere driver av Svere gård i Lier, som har vært holdt i hevd siden vikingtiden. Jaktinteressen har vært stor i mange generasjoner.

Han understreker at det selvfølgelig var svingninger i småviltbestandene tidligere også, men at det var langt større bestandstopper.  Han forteller med innlevelse om oldefarens og bestefarens jaktopplevelser. Sistnevnte, Nils Svere, ble født i 1876 og startet på jaktstien som 14-åring.

– På en av de leiken han «røktet», Svartevannsholen, spilte det 40 tiurer for 130 år siden, forteller han.

– Finnemarka hadde formidable forhold for småviltet for 100 år siden, forteller Nils Inge Svere.
– Finnemarka hadde formidable forhold for småviltet for 100 år siden, forteller Nils Inge Svere.

– Det var fenomenale forhold for småviltet! Bestefaren hadde også en annen stor leik lenger inn i Finnemarka. Etter Nils Inge Sveres vurdering må antallet tiurer på hovedleikene, som han kaller det, ha ligget på 20–30 fugl og oppover. Innimellom disse var det mange mindre leiker.

På 1920-tallet ble det nedgangstider, og da måtte bestefaren jakte for salg i bygda. Han leverte 100-literssekker med vilt, særlig hare og tiur, til tuberkulosehjemmet i Lier. For å berge gården måtte man også hogge ut åsen med den største tiurleiken. Det har aldri vært spill der siden.

74 orrhaner på Glitre

Innsjøen Glitre har vært kjent som en svært god spillplass for orrfugl. De siste 10 åra har antallet spillende fugl ifølge Knut A. Solberg svingt mellom ni og ca. 35 spillende haner. Våren 2026 spilte 16 fugl. Dette er en stor orreleik etter dagens forhold. På midten av 70-tallet observerte Solberg 48 orrhaner på Glitre. Men enda 20 år tidligere, talte zoolog Karsten Edvardsen 74 haner på innsjøen. 

– Det lå mye tømmerhoggere og kjørere i Finnemarka på 50-tallet. De skjøt så mye orrfugl at de ikke greide å spise opp alt, men kastet fuglen på dynga, forteller Nils Inge Svere.

Powered by Labrador CMS