Annonse
Familien Buer beiner av gårde for å komme nært nok før dyra fyker forbi. Fra venstre Gina (16), Brita (16) Ola (12) og far Bjørn (46) Buer.
Familien Buer beiner av gårde for å komme nært nok før dyra fyker forbi. Fra venstre Gina (16), Brita (16) Ola (12) og far Bjørn (46) Buer.

Arven fra vidda

Gina (16) har nettopp skutt sin første villrein på Hardangervidda. Veslebror Ola (12) kan ikke vente til han selv blir gammel nok. Nå står arven fra vidda på spill for neste generasjon jegere. Er dette den siste reinsjakta?

Publisert Sist oppdatert

Kristin og Vebjørn vandrer langs stien med barna. Minsten i bæremeis, fireåringen for egen maskin. Plutselig stopper mamma, hun fryser til og pekefingeren dirrer.

– Der er de, for faen!

– Mamma! Mamma!

Men Kristin er opptatt. Hun har kastet sekken og fiskestanga og løper krumbøyd oppover med rifla. Ådne Torgils (4) løper etter. Dette har han aldri vært med på før.

– Mamma!

Halvannet år gamle Lars Samson Enerstvedt skjønner ikke hvorfor pappa Vebjørn Enerstvedt (39) slenger seg ned i lyngen. De skulle jo på tur? Storebror og mamma har sprunget etter dyra.
Halvannet år gamle Lars Samson Enerstvedt skjønner ikke hvorfor pappa Vebjørn Enerstvedt (39) slenger seg ned i lyngen. De skulle jo på tur? Storebror og mamma har sprunget etter dyra.

Pappa Vebjørn ligger halvt slengt i lyngen med radioen til øret og halvannet år gamle Lars Samson på ryggen. To reinsdyr – to bukker – kom vel brått på. Så brått at skytteren ikke var helt klar.

I friskt driv lunter dyrene oppover skråningen, krysser et pass, så vidt synlige i horisonten, og borte er de.

Matoppskrift: Reinsdyrsteik på mormors vis

Kristin og familien gjenforenes på toppen. Hun tørker svetten. At ungene har fått se rein, betyr ekstra mye for henne i år. Hun frykter at det kan bli lenge til neste gang.

– Så utrolig kjekt at du fikk se dem, sier hun til Ådne Torgils.

Lars Samson peker på våpenet.

– Bam!

Kristin Eide (36) har 20 års erfaring som reinjeger. Det krever et trent blikk å få øye på rein i det store, åpne viddelandskapet.
Kristin Eide (36) har 20 års erfaring som reinjeger. Det krever et trent blikk å få øye på rein i det store, åpne viddelandskapet.

Treff på villreinmøte

Vi er på Litlos, hjertet av Hardangervidda vest. Her er det langt til sivilisasjonen, uansett himmelretning. Dette er «heimefjella» til hardingene og røldølene. På Litlos ligger en stor betjent DNT-hytte og noen få private stølshus. Kristin Eides familie, fra Espe i Ullensvang, eier et av dem.

I alle år har hun vært med faren og moren på vidda. 17 år gammel skjøt hun sin første villrein. I dag er hun 36.

Samboeren Vebjørn Enerstvedt (39) kommer fra den andre siden av vidda, Numedal. De to traff hverandre på et villreinmøte i 2015. Da Kristin høsten etter felte en diger bukk, lå Ådne i magen hennes. Da sønnen kom til verden ved hjelp av keisersnitt, fordrev Kristin og Vebjørn tiden under operasjonen med jakthistorier.

Kristin Eide har vært med sine foreldre på vidda så lenge hun kan huske. Nå får sønnen Ådne Torgils Enerstvedt (4) samme oppdragelse.
Kristin Eide har vært med sine foreldre på vidda så lenge hun kan huske. Nå får sønnen Ådne Torgils Enerstvedt (4) samme oppdragelse.

Fire år og et barn til seinere, har Kristin med seg hele flokken sin til fjells.

– Vi bestemte tidlig at vi skulle ta med oss barna i år, sier Kristin.

– De skal få oppleve reinjakten før det er for seint.

Test: Seek Outside Unnaweep 6300 Backpack

Under jakta for et år siden ble det oppdaget et tilfelle av skrantesyke hos en reinsbukk på Hardangervidda. Sykdommen fører til gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptom og avmagring, og ender alltid med døden.

Alarmen gikk hos myndighetene. Jegerne frykter nå en nedslakting av Europas største villreinstamme. Og at årets jakt blir deres siste.

Vestvidda er «heimefjella» til hardingene og røldølene. I uminnelige tider har det karakteristiske fjellet Hårteigen i horisonten vært veiviseren.
Vestvidda er «heimefjella» til hardingene og røldølene. I uminnelige tider har det karakteristiske fjellet Hårteigen i horisonten vært veiviseren.

Kulturarven

– Myndighetene tror dette bare handler om sportsjakt eller trofèjakt, sier Kristin oppgitt.

– Der er de, for faen!

Hun er engasjert, har lest rapportene, artiklene, og også undersøkt temaet selv som journalist i lokalavisen Hardanger folkeblad.

– Dette er kulturarven vår. Det er en del av oss. Rundt hele vidda er det tradisjon og historie knyttet til reinjakta. Her på vestvidda er jakta utrolig viktig og har vært det i tusener av år. I mange bygder hadde det vært sveltihjel uten. Nå kan vi miste dette.

Villreinen har vært her på Hardangervidda siden innlandsisen trakk seg tilbake for 10 000 år siden. Dyret var en viktig del av livsgrunnlaget for de første menneskene som befolket Norge etter siste istid.

Les også: Prøv villreinjakt i Skjåk-fjella

Mesteparten av all vill tundrarein i verden vandrer på norsk jord, og Norge har et internasjonalt ansvar for å bevare den, ifølge Bernkonvensjonen. På Hardangervidda er det omtrent 6000 dyr, som er landets største villreinstamme.

Bjørn Buer har med seg hele ungeflokken til fjells. I timevis sitter de ved Stormstein nord for Litlos og speider.
Bjørn Buer har med seg hele ungeflokken til fjells. I timevis sitter de ved Stormstein nord for Litlos og speider.

Nedskyting i vinter?

I 2016 ble skrantesyke for første gang oppdaget i Norge, i Nordfjella villreinområde, nord for Finse. Her ble hele stammen på 3000 rein avlivet av myndighetene. Avstanden mellom Nordfjella og Hardangervidda er kort, og det har vært en stor frykt at smitten skal spre seg hit.

Nå som smitten er her, er det fortsatt uvisst hva som skal skje. I sommer besluttet regjeringen at det skal skytes ned store mengder dyr, spesielt bukk. Dette på bakgrunn av en rapport fra april i år, der Mattilsynet anbefaler at flokken skal minskes til en «genetisk levedyktig bestand», anslått til mellom 500 og 1000 dyr. Her skriver de at det sannsynligvis må gjennomføres nedskyting av dyr vinterstid. Miljødirektoratet argumenterer for et mer forsiktig uttak og primært gjennom den vanlige jakta.

– Hvis ikke vi skyter, kommer staten i stedet og skyter dem i vinter.

Regjeringens vedtak er så langt mindre drastisk enn Mattilsynets anbefaling. I sommer ble det klart at 1000–1500 simler (hunndyr) og all voksen bukk (anslått til omtrent 700) skal skytes under vanlig jakt. Etter jaktslutt (10. oktober) vil myndighetene ta stilling til hva de skal gjøre videre. Jegerne frykter statlig jakt – og i verste fall nedslakting av opp mot 5000 dyr.

Tori Angell (22) er en av representantene for den yngre garde vi møtte under vårt besøk på Hardangervidda. Hun håper det fortsatt skal være mulig å jakte på vidda de kommende årene.
Tori Angell (22) er en av representantene for den yngre garde vi møtte under vårt besøk på Hardangervidda. Hun håper det fortsatt skal være mulig å jakte på vidda de kommende årene.

Rekordmange løyver

Det er meningen at den ordinære jakta skal bidra til dette, derfor er det i år blitt delt ut rekordmange fellingsløyver. Jakttiden er forlenget, den startet ti dager tidligere og slutter sju dager seinere enn vanlig.

Hvert år deltar mellom 1000–1500 jegere i jakta på Hardangervidda. Ifølge mangeårig sekretær i Hardangervidda villreinutvalg, Svein Erik Lund, er det ikke utenkelig at det i høst har vært nærmere 2000 jegere innom vidda på grunn av de ekstra mange fellingsløyvene.

I år har likevel flere av jegerne hatt store kvaler med å delta. I lokalavisa Hardanger Folkeblad har det vært debattinnlegg om å boikotte jakta.

– Men hvis ikke vi skyter, kommer staten i stedet og skyter dem ned i vinter, sier Kristin.

Daniel Damsgaard (11) synes jakt er knallkjekt. Her sitter han på Helgehaugen, oppkalt etter oldefar Helge.
Daniel Damsgaard (11) synes jakt er knallkjekt. Her sitter han på Helgehaugen, oppkalt etter oldefar Helge.

Venter på anbefalinger

Etter årets jakt, skal myndighetene ta stilling til det mange jegere frykter: Statlige uttak. Det vil si: Nedslakting av tusenvis av rein.

Overfor VG påpeker nylig avgåtte landbruks- og matminister Olaug Bollestad at regjeringen har fulgt anbefalingen fra Vitenskapskomitéen for mat og miljø.

– Andelen bukk som er tre og et halvt år og eldre, må reduseres ned mot et minimum i 2021, det vil si tilnærmet lik null. I tillegg er det satt et mål om å ta ut 1000–1500 voksne simler i år, sier Bollestad.

Hvor mange dyr som skal slaktes, vil ikke si statsråden si noe om.

Daniel Damsgaard har aldri vært med på slakting før, men får god rettledning av faren.
Daniel Damsgaard har aldri vært med på slakting før, men får god rettledning av faren.

– Dette tar vi endelig stilling til etter årets jakt. Behovet for ekstraordinært uttak blir vurdert på bakgrunn av det totale uttaket etter jakt, og hvilke typer dyr som blir felt. Et eventuelt ekstraordinært uttak vil mest sannsynlig skje kommende vinter. Vi har ikke tatt stilling til den videre forvaltningen av villreinbestanden, svarer Bollestad.

– Dette er et spørsmål som avhenger av flere faktorer, blant annet resultatene fra jakta og prøveresultater fra 2021/22. Mattilsynet og Miljødirektoratet er i gang med å innhente nødvendig vitenskapelig råd om dette.

Alle voksne dyr som blir felt skal tas prøver av. Jegerne tar ut hjerne- og lymfeprøver og sender dem til Veterinærinstituttet.
Alle voksne dyr som blir felt skal tas prøver av. Jegerne tar ut hjerne- og lymfeprøver og sender dem til Veterinærinstituttet.

Slevedyr

– Det e’ noke forbanna tull det dei driv med, sier Henning Walle (62).

Sammen med sønnen Ådne Walle (22) og jaktkamerat Bjørn Buer (46) tar han seg en pils etter første jaktdag.

Frykter dere ikke skrantesyken?

– Nei!

Tre generasjoner jegere svarer omtrent i kor.

– Vi har alle hørt om slike slevedyr før i tiden, det skjer at dyr blir syke. Det tar naturen seg av selv, sier Henning.

Han forklarer at «slevedyr» er noe jegerne på vidda har kjent til i alle år. Syke dyr som sto og «sleva», ble skutt og deretter steinet ned i ei røys.

Henning har jaktet her på Hardangervidda siden seint på 70-tallet og er ikke imponert over forvaltningsmyndighetene.

Jaktkameraten Bjørn driver gården Buer under Folgefonna i Odda. For ham handler jakta om tradisjoner og matauk. Men han forstår ikke hensikten med å ta ut store mengder dyr på vidda.

– Vi jegere hadde hatt større forståelse for en mer forsiktig framgangsmåte. Det som skjer nå, er overilt. Vi vet for lite om denne sykdommen. Å skyte ned så mange dyr på et så svakt kunnskapsgrunnlag virker helt hinsides. Vi må slutte å leke Gud!

En absurd tankegang …

Siden funnet av skrantesyke på Nordfjella, har jegerne tatt prøver fra alle voksne dyr som er blitt skutt på Hardangervidda, og sendt dem inn til Mattilsynet. Av over 5000 prøver så langt, var én positiv, viser tall fra Veterinærinstituttet.

Det er på grunn av denne ene prøven, og tilfellene på Nordfjella, at det nå anbefales å skyte tusenvis av dyr.

Eigil Reimers, professor emeritus ved Institutt for Biovitenskap ved Universitetet i Oslo,

har i mange år forsket på villrein og gjort feltarbeid på Hardangervidda.

– Villrein er ikke husdyr. Tanken om at sykdom ikke skal «få lov til» å forekomme hos ville dyr, er absurd, sier den nå pensjonerte professoren.

Reimers har selv vært en ivrig reinjeger og har skrevet fagbøker om villrein, og om jakt. Han er fortsatt faglig aktiv og forfattet et notat om skrantesyken hos villrein, sammen med professor i medisin, Tom H. Karlsen.

I notatet argumenter de to kritisk mot drastiske tiltak og konkluderer at å ta ut store mengder reinsdyr ikke er en effektiv metode for å bekjempe sykdommen. Professorene viser til en rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø fra 2017, som skal dokumentere nettopp dette.

– Det kan virke som om forvaltningsmyndighetene ikke har lest denne delen av rapporten. Tiltakene som er igangsatt bærer preg av hastverk, sier Reimers.

Fire dyr passerer ei snøfonn flere kilometer unna. Plutselig snur de, og setter kursen rett mot oss.
Fire dyr passerer ei snøfonn flere kilometer unna. Plutselig snur de, og setter kursen rett mot oss.

Fra vondt til verre

Statsråd Bollestad vil ikke kommentere den fire år gamle rapporten fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø, men sier at regjeringen har lagt vekt på ny kunnskap. Komiteen kom med en ny risikovurdering i januar i år. Det er disse anbefalingene fra Mattilsynet og Miljødirektoratet bygger på, ifølge Bollestad.

– De angir at vi trolig har oppdaget smitten tidlig i forløpet av et utbrudd, og mener at det er viktig å iverksette tiltak raskt for å nå målet om å begrense smitte og om mulig utrydde klassisk skrantesyke. Det er avgjørende å ta ut eldre dyr. Bukk over tre og et halvt år har størst potensial for å spre smitte.

Eigil Reimers mener at å skyte ned mye av bestanden, og spesielt bukk, vil svekke reinen genetisk og faktisk gjøre dyrene enda mer sårbare for sykdom.

Genetisk svekkelse

I sitt notat oppfordrer Reimers og Karlsen myndighetene til bringe bestanden tilbake til omtrent 10 000 dyr – altså øke den betraktelig – og fortsette å teste alle voksne dyr for skrantesyke. Reimers er generelt kritisk til dagens forvaltning av villrein.

Lett sekk for tunge bører: Test av Stone Glacier Sky 5900

– Det er en ubegripelig kortslutning at Mattilsynet skal legge premisser for viltforvaltningen i Norge, mener professoren.

– Det tapet vi nå står overfor, er genetisk svekkelse av villreinen, og at en hel generasjon jegere kan forsvinne, til ingen nytte.

Får aldri jakta

Hvis myndigheten gjør alvor av masseslakt på Hardangervidda, kan det i verste fall være snakk om flere tiår uten mulighet for reinsdyrjakt. Villreinutvalgets sekretær Svein Erik Lund, som har jobbet med reinen på Hardangervidda siden 90-tallet, sier at det er vanskelig å anslå eksakt.

– Kanskje 15–20 år. Men opp mot 30 år kan også bli utfallet. Det spørs jo helt hvor mange dyr vi står igjen med etter vinteren. Om stammen skytes ned til 500 dyr, da vil det ta mange år. En så liten stamme vil være mer sårbar, og underveis vil nok myndighetene også ta ut dyr for å ta nye skrantesyke-prøver, sier Lund.

Kjapp rein kan lett utmanøvrere jegerne.
Kjapp rein kan lett utmanøvrere jegerne.

Tidløst

Kristin Eide har sendt ungene med far for å fiske. Hun har hørt det er dyr i området og tar en siste tur. Det gjelder å komme høyere opp for å få oversikt over terrenget. Gå sakte, følge med på vinden, speide …

Kikkerten er et vel så viktig jaktredskap som rifla. Kristin ser ut over tilsynelatende endeløse fjell og sletter, farget i grønngult, med flekker av hvitt. I nord stikker landemerket Hårteigen opp. Hvor enn du er på vidda, kan du se Hårteigen. I gamle dager navigerte menneskene etter den, og ikke med GPS.

Stortest: Dette er de beste jaktstøvlene

– Det er noe tidløst med jakta. Vi sitter på samme sted som det satt folk for tusenvis av år siden. Jeg har bedre utstyr enn dem, og jeg sulter ikke i hjel om jakta mislykkes. Men vi driver med akkurat det samme.

Kristin sukker.

– Jeg frykter at vi og ungene våre vil miste denne arven. Det er det jeg frykter mest av alt.

Dersom skrantesjuken får etablert seg på Hardangervidda, vil vi trolig aldri bli kvitt den. Det tragiske er at vi ikke vet om nedskytingen av villreinstammen vil fjerne smitten, sier Atle Mysterud, biologiprofessor ved Universitetet i Oslo.
Dersom skrantesjuken får etablert seg på Hardangervidda, vil vi trolig aldri bli kvitt den. Det tragiske er at vi ikke vet om nedskytingen av villreinstammen vil fjerne smitten, sier Atle Mysterud, biologiprofessor ved Universitetet i Oslo.

Atle Mysterud:

– Vet ikke om vi vil lykkes

– Jeg har vært reinjeger i Nordfjella siden jeg var 20 år. Min agenda for å involvere meg faglig i skrantesyken, var å få stoppet disse «helvetes veterinærene» fra å gjennomføre en gedigen nedskyting der. Men jeg endret standpunkt da jeg innså hvor mye kunnskap veterinærene faktisk hadde om sykdommen fra USA og Canada. Men dette er definitivt den verste og vanskeligste avgjørelsen jeg har vært med på som forsker, sier Atle Mysterud, biologiprofessor ved Universitetet i Oslo.

Han sitter i ekspertgruppa som gir råd til Mattilsynet og Miljødirektoratet.

Forstår reaksjonene

Mysterud påpeker at dersom smitten får etablert seg på Hardangervidda, vil vi trolig aldri bli kvitt den. Og at det kan gå flere år før man finner neste positive prøve på Hardangervidda.

– Det er først om 20, kanskje 50 år, at sykdommen vil bli et stort problem. Personlig mener jeg vi bør avvente, basert på videre overvåking, hvor fort og mye man skal skyte stammen ned. Så langt i høst er det felt 774 dyr og det er ikke funnet noen positive prøver (per 13. september 2021).

Samtidig er han stygt redd for at det blir vanskelig å stanse smitten fra å spre seg ytterligere.

Etter NJFFs syn er det ingen automatikk i at det skal foregå statlig nedskyting av dyr etter årets jakt, påpeker Siri Parmann, fagsjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund.
Etter NJFFs syn er det ingen automatikk i at det skal foregå statlig nedskyting av dyr etter årets jakt, påpeker Siri Parmann, fagsjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund.

– Hardangervidda lekker i alle retninger, og dyr derfra vandrer inn i andre områder.

– Jeg forstår godt at jegere reagerer og at det blir steile fronter i denne saken. Å skyte ned 2000 rein på Hardangervidda fordi man fant tre positive prøver i Nordfjella, høres definitivt ekstremt ut. Dessverre var det nødvendig, gitt at målet er å utrydde sykdommen. Det tragiske er at vi ikke vet om det vil lykkes, selv med så ekstreme tiltak som nå gjennomføres.

Støtter tiltakene, men …

NJFF stiller seg langt på vei bak tiltakene som alt er igangsatt, men ikke en drastisk reduksjon av villreinstammen.

– Etter vårt syn er det ingen automatikk i at det skal foregå statlig nedskyting av dyr når årets jakt er avsluttet. Så langt er et betydelig antall prøver innlevert, og kun en har vært positiv. Det gir rom for en adaptiv forvaltning der man kan følge utviklingen nøye gjennom overvåking og kunnskapsinnhenting, og tilpasse tiltakene videre framover. Målet er en frisk villreinstamme og å hindre spredning til andre hjorteviltbestander, noe som også er viktig for å bevare den rike jaktkulturen, sier Siri Parmann, fagsjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Skrantesyke

Skrantesyke (Chronic Wasting Disease, CWD) er en prionsykdom hos hjortedyr. Det finnes ulike typer av prionsykdommer hos dyr, de mest kjente er skrapesyke hos sau, kugalskap hos storfe og skrantesyke hos hjortedyr.

Skrantesyke har som kjennetegn gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptom og avmagring, og ender alltid med døden.

Sykdommen er kjent i USA og Canada, og ble for første gang oppdaget i Norge i Nordfjella i 2016. Her ble hele reinstammen skutt ned i et forsøk på å stanse sykdommen.

Det blir tatt skrantesykeprøver av all voksen rein som blir skutt under jakt i Norge. Høsten 2020 ble en positiv prøve funnet hos en bukk på Hardangervidda. Per 13. september 2021 var 5000 prøver leverte fra Hardangervidda.

Kilder: Veterinærinstituttet, Vitenskapskomiteen for mat og miljø, Mattilsynet, villrein.no


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert 01.11.2021


Powered by Labrador CMS