– Vi har 30 år på oss

Han er ikke nådig, Ivar Tørresdal (78) fra Røros. Mannen som nå tar bladet fra munnen, er en kjempe i jeger- og fisk-sammenheng. Han er tillitsvalgt i Røros JFF gjennom et halvt århundre, æresmedlem, sportsfisker, småvilt- og storviltjeger – og ikke minst elghundentusiast.

Men 78-åringen snakker også ut fra livslang erfaring med reinen som art. Som reingjeter i en sørsamisk sida – et reinbeitedistrikt – siden 50-tallet, har han et ståsted vi ofte ikke hører fra i debatten om villrein, men som er blitt sterkt aktualisert etter demonstrasjonene mot vindkraftverkene på Fosen.

Å sikre reinens livsgrunnlag

Tørresdal starter med å sette et grunnleggende premiss:

– Enten vi snakker om vill- eller tamrein, gjelder det samme art. Og de to typene rein har svært likt livsmønster. Det gjelder behovet for sommer- og vinterbeiter, kalvingsplasser og trekkveier. Dette er det mange som ikke er klar over – de tror tamrein er et slags tam- eller husdyr, sier han.

– Du kan ta et geologisk kart og et nedbørskart som utgangspunkt. Hvis du legger inn alle de gamle fangstanleggene i tillegg, så ser du hvor arten hører hjemme, sier han.

Tilstanden til de naturgitte leveområdene som helhet, er altså viktigere enn om det er villrein eller tamrein i disse områdene i dag:

– Ja, fordi dette forholdet kan endre seg. Poenget er å sikre reinens livsgrunnlag for framtida ut fra artens perspektiv – ikke ut fra hvor mennesket har bestemt at den skal være, sier han.

Hvordan temme reinen

Tørresdal viser til at det i de fleste av dagens villreinområder har vært tamreindrift, og at stammene har vekslet mellom å være «tamme» eller «ville». Eksempelvis var villreinen på Hardangervidda nær utryddet på slutten av 1800-tallet, som følge av nye og moderne våpen. På samme tid var det trolig så mye som 12 000 tamrein på vidda.

– Men er ikke graden av skyhet et av skillene mellom tam- og villreinen?

– Nei, dette er en misforståelse. Jeg skal forklare: All rein kan temmes, og all rein kan bli vill. Premisset for å lage en tamreinflokk, er å gjøre den håndterlig gjennom samvær. Jo mer vi som gjetere er sammen med reinen, desto mindre sky vil den bli, forklarer han.

Hvordan dette gjøres, er svært gammel kunnskap blant samene, og ikke enkelt i praksis. Tørresdal viser til hvordan bygdefolk rundt Hardangervidda forsøkte seg på tamreindrift på 1700 og 1800-tallet, men som stort sett mislyktes – inntil man ansatte samiske reingjetere, som hadde den nødvendige erfaringen.

Forvillet tamrein

Han forklarer også hvor fort en tamreinflokk kan bli forvillet, og umulig å håndtere.

– Under krigen gikk drifta i mange av de sørsamiske områdene så å si i oppløsning. Bakgrunnen var at tyskerne forlangte at de skulle slakte dyr for å få tilgang til kjøtt – noe samene saboterte ved å unnlate å merke kalver eller gjete flokkene. Etter krigen tok det hele tyve år før man igjen klarte å håndtere all forvillet tamrein, for- teller han.

Ivar Tørresdal forteller også om en flokk på 150-200 tamrein som forsvant i en vinterstorm. Han og de andre gjeterne lette i 14 dager før de fant dyra igjen – som nå oppførte seg like sky som villrein.

Når det gjelder forskjellene i skyhet hos de ulike villreinstammene, har det mye med lokale forhold og tilpasningsdyktighet å gjøre, ifølge Tørresdal.

Utbygginger og klimaendringer

Med dette som bakgrunnsteppe, kommer jegeren og gjeteren tilbake til hovedpoenget: Utsiktene er dystre for reinen i Norge. Så og si alle de opprinnelige leveområdene for arten er nå truet, av følgende trusler:

• Sterkt utbyggingspress: hyttebygging, vindkraft, vannkraft, kraftnett, veier, mm.
• Sterkt ferdselspress: turisme, fritidsaktiviteter, turgåere, motorferdsel, m.m.
• Klimaendringene: Nye værmønstre med vekslende mildvær og kulde fører til nedising av vinterbeitene. I harde isingsvintre må reinen spre seg ut av de tradisjonelle vinterbeitene i jakten på mat – og møter da barrierer som nevnt i de to første punktene.

– Isingsvintre var noe vi først opplevde her i traktene for ti års tid siden. Temperaturen begynte å svinge mellom 10-15 minus, 8-10 pluss og regn- vær, og deretter 20 minus igjen. Under slike forhold må vi faktisk slutte å gjete flokkene for å unngå at vi gjeter dem ihjel, sier Tørresdal.

Verre enn antatt

Den erfaringsbaserte kunnskapen fra Røros får nå solid bekreftelse fra forskningshold. Større tekniske inngrep har «spist» betydelig mer av reinens leveområder enn man skulle tro.

Setesdal Ryfylke er et av flere eksempler. Det konkrete arealet som er neddemmet av vannkraftutbygging, utgjør 110 kvadratkilometer i areal. Men når forskere fra NINA har koblet disse dataene mot andre tekniske inngrep, går det fram at tapet av funksjonelle leveområder er på hele 222 kvadratkilometer. Veier, hytteutbygging, kraftmaster og annen infrastruktur er holdt utenfor.

Sagt med andre ord; i realiteten er trolig tapet av leveområder enda større.

Kan kaste kalven

Resultatet av den massive menneskelige påvirkningen, er kjent: dårligere kondisjon og lavere kalvevekter. Reinen blir også mer utsatt for sykdom.

– Det er dyrets kondisjon som bestemmer om det kommer i brunst eller ikke. Jo bedre kondisjon simlene har på våren, desto mer av det brune fettstoffet kan de overføre til kalvene. I motsatt fall: Hvis simlene er i dårlig kondisjon på våren, kan de hende at de kaster kalven, forklarer Ivar Tørresdal.

Han gjentar sin bekymring for reinens framtid:

– Utbyggingene ser ikke ut til å stoppe. Etter hvert vil samfunnet bli tvunget til å spørre seg: Vil vi ha rein eller ikke? Vi kan uansett ikke få i både pose og sekk, slår han fast.

Samlet belastning

Men kan vi håpe at den nye kunnskapen fra villreinforskerne fører til at storsamfunnet våkner? Eksempelet fra Setesdal Ryfylke er hentet fra NINAs store forskningsprosjekt Wild reindeer maps, som ble publisert i desember i fjor. Her har forskerne samlet alle tilgjengelige data om villreinens leveområder, og koblet dette mot alle typer menneskelige inngrep og aktiviteter.

Nå kan man for første gang se hvor massiv den samlede belastningen er. I tillegg kan man simulere hva reinen kan vinne på avbøtende tiltak.

Det er vanskelig å ikke nevne det: Hadde myndighetene gjort det samme for tamrein i utredningen av Fosen-saken, ville man kanskje sluppet det uføret man etter hvert kom opp i. Du kan lese mer om forskningsmodellen på NINAs egne hjemmesider.

Sviktende kompetanse lokalt

Til tross for god kunnskap: Det er også helt nødvendig å flytte forvaltningen tilbake på et høyere nivå, mener Ivar Tørresdal.

– Det kan ikke bare være opp til kommunene hvor det skal bygges ut. Det siste nå er at de også skal bestemme hvor vindkraftverkene skal ligge. Men de har ofte altfor dårlig kunnskap om rein! sier han.

Rørosingen viser til solide kompetanse både blant forskere og høyere opp i forvaltningsapparatet. Men lenger ned er det svært variabelt, mener han, inkludert på grunneiernivå.

Unggutten som ble reingjeter

Å leve i pakt med naturen som gjeter, jeger og sportsfisker. Det har vært Ivar Tørresdals liv. Eventyret begynte med et spesielt møte…

– I 1956 var første gangen jeg klarte å overtale far til å låne hagle. Jeg var 12 år gammel, og den dagen felte jeg min første rype, smiler Ivar Tørresdal.

Da hadde Røros-gutten vært jakt- og fiskeinteressert i flere år.

– Jeg hadde vel knapt lært å gå da jeg begynt å tråkke i fot- sporene til onklene mine, som var ivrige fuglejegere, forteller han. Også fisking var en naturlig del av livet på setra. Der spikket Ivar bjørkerajer og fisket med mark.

Røros var et fantastisk sted å vokse opp for en liten gutt.

– Jeger- og fiskermiljøet var veldig godt; de eldre karene var så flinke til å ta med oss unge. Bare det å sitte og høre på gubbenes historier en kveld. Vi guttene hadde ørene på stilk! ivrer nestoren.

Møte for livet

Da Ivar var 14-15 år gammel, skjedde det noe som skulle for- andre livet hans. Han, en onkel og en nevø satt på vårisen og fisket, da en reingjeter kom kjørende på ski ned fjellsida. Like bak kom en reinflokk, og til slutt en hund.

På denne tida drev reindriftssamene fremdeles manuelt, med ski, ryggsekk og lasso.

Gjeteren – Nils Kristoffer Danielsen – slo seg ned på isen, begynte å fiske og fyrte opp et bål.

– Reinsdyra var så tamme at de la seg som en saueflokk rundt ham. Vi var jo nysgjerrige, hadde aldri sett rein før. Gjeteren spurte om vi hadde lyst til å kaste med lasso. Gjett om vi hadde! humrer Ivar.

Et villmarksliv

Danielsen skulle etter hvert bli Ivars beste venn og mentor, som også lærte ham opp i det tradisjonsrike faget.

78-åringen forteller om det som skulle bli et fantastisk liv i fjell og skog. Men det var også vilt og strabasiøst, med skigåing over avstander som i dag nærmest er utenkelige.

– Vi kunne ligge i ei koie i fjellet en måned av gangen. Vi slaktet det kjøttet vi trengte, og skjøt ryper med salongrifle, forteller han.

Etter hvert kom snøskuteren, og livet endret seg.

– Slik samfunnet og folks vaner har forandret seg, tror jeg neppe tamreindrifta fremdeles hadde eksistert. Folk hadde rett og slett ikke greid å legge ned så stor innsats som vi reingjetere gjorde med enkle midler den gangen, sier Ivar Tørresdal.

I pakt med naturen

Etter hvert traff Ivar Johanne Sofie Nordfjell, som også skulle bli kona hans. Og dermed ble han del av en sørsamisk reindrifts- familie. Familien har to andeler i en sida – et reinbeitedistrikt.

– Det er ingen som har lært meg så mye om naturen og dyrelivet som det samiske folket. Læresetningen var at du skulle bruke, men ikke forbruke, sier Tørresdal.

Han mener at sørsamene hele tida har hatt oppmerksomhet på bærekraft, og at de har greid å tilpasse antall dyr til beitegrunnlaget.

Kampen for allmennheten

Men rørosingen er altså like mye jeger og fisker. Han ble tillitsvalgt i Røros JFF allerede i 1957-58, og har vært æresmedlem i ti år. En av hans store kampsaker, har vært allmennhetens adgang. Akkurat dette er ikke tilfeldig. Røros kopperverk (1644-1977) var som en «stat i staten», ifølge Tørresdal, med all makt over innbyggerne.

– I 1901 greide verket å privatisere de to allmenningene Røros østre og vestre, på til sammen ca 750 000 mål. Det var mye strid rundt dette, og saken måtte helt til Stortinget. Opprettelsen av Rørosloven var en følge av striden. Allmennheten greide å få beholde retten til småviltjakt og fiske, forklarer Tørresdal.

Det hører også med til saken at Røros kopperverk etter hvert ble så gjeldstynget at eiendommene ble overdratt tilbake til staten 1936.

Men kampen for allmennhetens adgang til jakt og fiske har han fortsatt med.

– Jeg har følt på et ansvar for å følge opp denne saken. Ja, jeg har vært et slags tidsvitne på alt som har skjedd, forteller nestoren fra Røros.

Uklar vei videre for villreinen:

– En desperat vanskelig situasjon

Kritiserer håndteringen av CWD

Svarer på kritikk fra Redd villreinen