– Inndragning av lovlig anskaffede våpen bør erstattes

1. Det er urimelig å legge den økonomiske byrden på den enkelte jeger

I lys av Utøya og utallige masseskytinger i andre land, er det ikke overraskende at flertallet på Stortinget besluttet å forby sivile å eie halvautomatiske rifler med stor ildkraft for jaktformål. En må bare akseptere at hensynet til å beskytte menneskeliv mot misbruk av denne typen våpen veier tyngre enn jegerstandens interesse i å erverve eller beholde slike våpen.

Det som imidlertid er overraskende, er at forbudet ble gitt med tilbakevirkende kraft for allerede lovlig ervervede våpen og at flertallet på Stortinget mente at det ikke var nødvendig å yte erstatning til de som blir tvunget til å levere inn våpnene til destruksjon.

Kompensasjonsordning med destruksjonspant på kr 4 000,- som i siste liten ble vedtatt, er ikke ment å være erstatning for det reelle økonomiske tapet. Hvorvidt panten for enkelte er en dekkende erstatning, er ikke tema for denne kronikken.

Det er legitimt å forby halvautomatiske rifler med stort skadepotensiale, men det er langt ifra opplagt at det er legitimt å gi regningen til den enkelte lovlydige våpeneier – som har innrettet seg i tillit til en gyldig tillatelse fra det offentlige til å erverve våpenet.

Å trekke tilbake tildelte våpentillatelser er neppe tilbakevirkning i strid med Grunnloven § 97, men det innebærer ikke at eierposisjonen ikke nyter et erstatningsrettslig vern. Et slikt erstatningsrettslig vern kan utledes av både Grunnloven § 97 om forbudet mot tilbakevirkende lovgivning, Grunnloven § 105 om full erstatning ved ekspropriasjon og

Den europeiske menneskerettskonvensjon tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 om vern av eiendomsretten. Alle disse reglene taler for at et slikt inngrep i bestående rettigheter følger ekspropriasjonsrettslige prinsipper, og at det betales full erstatning for våpnene som blir inndratt av staten.

I debatten om forbudet har det gjerne vært vist til at hensyn som begrunner forbudet er så tungtveiende at de veier tyngre enn det økonomiske hensynet til våpeneierne. Men hvis det først legges til grunn at et forbud for allerede tildelte tillatelser vil ha en slik samfunnsnytte, hvorfor vil da ikke staten betale for det? Det er noe selvmotsigende i argumentasjonen om at staten finner det nødvendig å gi forbudet med tilbakevirkende kraft, men at staten samtidig ikke vil dekke kostnaden. Urimeligheten forsterkes ved at det tok over 10 år fra 22. juli 2011 før forbudet ble vedtatt.

En drøftelse av tilbakevirkning og erstatningsrettslig vern virker å være fraværende i lovforarbeidet på departementsnivå. I proposisjon 165 L (2016-2017) side 78 står det kun:

«Dette forbodet skal også gjelde for allereie tildelte våpenløyve. Lovframlegget utløyser ikkje erstatningsplikt for staten.»

Dette fremstår etter mitt syn som en høyst tvilsom påstand, som derfor burde vært drøftet og begrunnet. Særlig fordi det i NOU 2011:19 på side 104 ble lagt til grunn av et mindretall at:

«Den mest kostbare, men sikreste løsning, vil være at allerede godkjente halvautomatiske rifler som ikke oppfyller de nye reglene, blir å anse som ulovlige våpen når endringen har trådt i kraft. (...) Dette vil være den mest effektive, men også den dyreste løsningen. Det vil være urimelig å velte de økonomiske omkostningene ved dette over på den enkelte våpeneier. Staten bør derfor innløse disse skytevåpnene mot en erstatning tilsvarende den antatte bruksverdien for våpeneieren.»

Dersom dette synet skyldtes en klar rettslig villfarelse, skulle det vært enkelt å oppklare med noen få setninger i proposisjonen. Langvarig juridisk teori og rettspraksis viser derimot at spørs målet om når en rettighet nyter et erstatningsrettslig vern er et komplisert juridisk tema. Etter Grunnloven § 97 vil det være et spørsmål om det er klart urimelig eller urettferdig at den enkelte våpeneier skal dekke det økonomiske tapet. Mye taler også for at forbudet må anses som en ekspropriasjon når det ikke finnes noen praktisk mulighet til å selge våpenet, og da skal det ytes full erstatning etter Grunnloven § 105.

Da det i 1997 ble innført forbud mot håndvåpen i England, ble det ytt full erstatning til alle som måtte levere inn sine våpen. Spørsmålet blir da hvorfor dette skal stille seg annerledes i et land som Norge.

2. Uklar regulering i lov og forskrift

Forbudet i § 5 annet ledd nr. 3 gjelder «halvautomatiske rifler som opphavleg er konstruerte for heilautomatisk funksjon eller for militæret eller politiet». Ordlyden er uheldig fordi det kan diskuteres om den omfatter flere av våpnene som er å finne i politidirektoratets lister, og at listene fritt sammenligner våpen som opprinnelig er bygd for militær versus sivil bruk.

Enda mer problematisk blir det når forskriftskompetansen brukes til å komme med helt andre egenskaper enn det som følger av forbudet i loven.

I våpenforskriften § 4-1 er det innført et krav om at halvautomatiske jaktrifler ikke må være produsert for magasin med kapasitet på mer enn 10 patroner, at det ikke er skjefte på oversiden av pipen og at ikke pistolgrep står igjen om kolben tas av. Dette står ikke i loven, som er det som danner rammen for forskriftskompetansen.

3. Lite betryggende saksbehandling

Ikke minst i lys av de uklarheter som har oppstått i lov og forskrift – og vingling frem og tilbake om hvilke våpen som er omfattet og ikke – er det uheldig at staten har valgt ikke å kalle våpen tillatelsene tilbake, men overlate ansvaret fullt ut til den enkelte våpeneier, som derved risikerer å bli lovbryter om vedkommende forholder seg passiv og tar feil i vurderingen av om ens våpen er omfattet.

Normalt ved tilbakekall av våpentillatelser, blir det sendt et forhåndsvarsel før det fattes et endelig vedtak om tilbakekall. Den som rammes vil dermed først kunne uttale seg og deretter eventuelt klage på vedtaket, men det er det ikke lagt opp til nå. Den enkelte er pålagt ansvaret for å vurdere og innlevere våpenet.

Den som har fått en tillatelse har ikke noe krav på at tillatelsen står ved lag for alltid, men man har et åpenbart krav på forutsigbarhet og betryggende saksbehandling.

4. Oppsummering

Etter mitt syn taler sterke grunner for at halvautomatiske rifler som nå er blitt forbudt ikke kan inndras av det offentlige uten at det betales full erstatning til de lovlydige jegerne som har innrettet seg i tillit til en offentlig tillatelse.

At Justisdepartementet tilsynelatende ikke har vurdert dette spørsmålet til tross for at både NOU-utvalget og politikere på Stortinget var skeptiske til at forbudet kunne gis tilbakevirkende kraft uten erstatning, underbygger inntrykket av at saksbehandlingen ved innføringen av forbudet ikke har vært så god som den burde ha vært.

Det gjenstår å se om dette vil bli prøvd rettslig i domstolene, men man burde i hvert fall ved innlevering av våpen ta skriftlig forbehold om at man har krav på full erstatning, slik at kravet er i behold om det senere blir fastslått at man hadde krav på full erstatning.