Reportasje || Finnmark
I hodet på en fuglehund
Mitt liv som gordonsetter har handlet mye om løping og lukt. Særlig rypelukt. Om du synes det høres kjedelig ut, er det trolig fordi du mangler sansen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Jeg synes mars er den fineste tiden her lengst nord i landet. Mørketida her oppe er hard. Med korte dager og skiftende vær blir det lite tid ute. Men nå i mars har vi har mer dagslys og stabilt vær. Og rypene har roet seg.
Rypelukten sprer seg over runde åser på Store Korsnes, på østsiden av Altafjorden. Våren er på vei nordover. Her, hvor Finnmarksvidda møter havet er snøsmeltinga i gang fra midten av mars. Gradestokkene på husene langs veien viser fortsatt blå temperaturer. Men der sola tar stikker lyngen fram etter måneder i skjul.
For meg, Zico, en gordonsetter på åtte år, kan det nesten ikke bli bedre. Sånne dager som det her, ute på tur med Tom-Sverre og Rossi, er det beste jeg vet.
Tom-Sverre Ingebrigtsen. Det er matfaren min. Han er 41 år. Rossi, det er lillebroren min. Han er 3,5 år. Dette er siste tur vi med hagla før muligheten for å jakte ryper stenger for sesongen. Da er det bare å glede seg til høsten igjen.
Ti ganger så moro
Jeg elsker å løpe i fjellet. Heldigvis er det mye fjell og vidde her rundt Alta, hvor vi bor. Så jeg rekker aldri å bli lei. Tom-Sverre sier at én vinterrype teller som 10 høstryper, det er jeg uenig i. Ti ryper er ti ganger så moro som én. Uansett årstid.
Vi jakter mye langs fjorden. Her parkerer vi bare langs veien hos noen vi kjenner, og labber rett opp. Tom-Sverre med fjellski, og vi med sokker, i hvert fall når det det er gjennomslagsskare.
Jeg ser nok litt rar ut når jeg får på meg sokker. Da mister jeg liksom litt føling med underlaget, og føler meg skikkelig keitete og dum, men det går seg fort til.
Broderier
Det er ikke alltid så lett å finne kilden til lukta, skal jeg si deg. Vinden lever sitt eget liv. Selv om den virker stabil der fatter’n er, kan den virvle og kaste både hit og dit her nede ved bakken. Da gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Vet du, det skjer noe helt merkelig med kroppen når jeg får fersk rypelukt i nesa. Jeg blir liksom helt stiv. Kanskje det er derfor de kaller sånne som meg stående fuglehunder?
Det hender at jeg uforvarende støkker rypene. Det er litt irriterende. Men aller mest irriterende er det hvis noen tobeininger sier at jeg “burde hatt dem i nesa”. Det er bare så dumt å si. Jeg “ser” jo med snuta! Hvis vinden feier lukta bort, er det nesten som om jeg blir blind. Hvor mange ryper hadde du klart å skyte med bind for øynene?
Jeg har også hørt enkelte tobeininger si at vi fuglehunder skal “brodere” terrenget når vi leter etter fugl. Hallo! Hva er viktigst? At vi finner fugl, eller at vi løper i et spesielt mønster? Det er vinden og terrenget som bestemmer hvordan jeg søker etter fugl. Og det er fullt mulig å søke effektivt uten at det ser ut som et broderi. Det er tross alt vi som er ekspertene på dette feltet!
Magisk
Vet du, det skjer noe helt merkelig med kroppen når jeg får fersk rypelukt i nesa. Jeg blir liksom helt stiv. Kanskje det er derfor de kaller sånne som meg stående fuglehunder? Fatter’n synes det er veldig artig når det skjer. Han er raskt på pletten og sier «Ja!» .
Da vil han at jeg skal gå fram for å få fuglen på vingene. Men straks rypene letter, vil han at jeg skal stoppe. Det henger jo ikke helt på greip, han får liksom ikke bestemt seg, men jeg gjør stort sett som han sier. Noen ganger smeller det, og da hender det ganske ofte at en av rypene faller ned på bakken igjen. Rare greier. Det er nesten litt magisk.
Duftorama
Jeg tror ikke folk skjønner hvordan snuta mi fungerer, eller hvor god luktesans jeg har. Jeg lukter faktisk humørsvingninger, det er helt sant!
En våt natt lukter lite, for da ligger luktpartiklene fanget i dråper. Men når solen titter fram, fordamper vannet, og lukta frigis. Da fraktes deilige dufter på frie vannmolekyler i form av kondens, og man kan kjenne den deilige lukten av rype lang vei. Det er derfor det vi slikker snutene våre, for å få flere luktpartikler til feste seg til den våte overflaten.
Vi hunder har et sted mellom 70 til 220 millioner lukteceller, mens deres neser er mye mindre ømfintlige. Dere har bare rundt 5 til 20 millioner lukteceller. Jeg bruker faktisk en tredjedel av hjernen min til luktgreier. Dere tobeininger bruker bare 1/20 av hjernen til slikt. Ikke rart at dere bruker oss til jakt og redningsarbeid.
Det hender vi møter folk som jakter uten hund. Det ser litt rart ut, som om de går rundt på måfå. Men går de lenge nok, så byr det seg vel en og annen mulighet. Dessuten ser det ut til at rypene ofte bruker de samme stedene, år etter år. Det har jeg opplevd selv også, og da blir det jo litt lettere å finne dem, i hvert fall hvis man er kjent.
Årets hund
I 2019 ble jeg faktisk kåret til Årets gordonsetter. Det feiret vi, skal jeg si deg! På den tida var matfar Tom-Sverre Ingebrigtsen mye mer ute med meg. Vi har faktisk bursdag på samme dag. Vi har så mye til felles.
Før det hadde han vært gjennom et samlivsbrudd. Da var vi på fjellet og trente hver helg. Det hjalp veldig for ham. Og for meg – det å få en bra hund tar tid, vet du. Selv om det ikke var den beste tiden for han, så var det det for meg.
Lillebror
Selv ble jeg adoptert bort til Tom-Sverre da jeg var ett år gammel. Det var jo hyggelig at han vill ha meg, selv om han ikke kunne trene meg fra starten av. Men han han gjorde en god jobb og vi har et ganske bra forhold, syns jeg.
Lillebroren min, Rossi, er en litt forsiktig type. Han har brukt litt tid på å finne ut av meninga med livet, men nå har han virkelig skjønt det!
Finalist – ja visst
I fjor kom jeg til finalen i NM Vinter! Jeg hadde vel heller ikke trodd at jeg skulle komme så langt. Jeg har nemlig hatt kreft. Det var ingen som skjønte helt hvordan jeg hadde det, men da svulsten endelig ble oppdaget og operert ut, veide den en hel kilo.
Jeg er så lettet over å bli kvitt den, og håper den ikke kommer tilbake. Og så klarte jeg attpåtil å ryke en akilles første jaktdagen i fjor. Ja, jeg ble litt ivrig kan du si. På tross av alt det, kom jeg til finalen! Det gjelder å ha den rette innstillinga til livet, og være nøye med det som er viktig.
Løpetid
Rossi og jeg bruker helt sjukt mye energi når vi er på jakt, Kanskje dobbelt så mye som dere tobeininger, så vi må få i oss mye fett og proteiner. Men vi tenker egentlig ikke så mye på mat når vi løper, og når jeg er skikkelig sliten etter en lang dag, er jeg ikke alltid så sulten. Men jeg må jo spise hvis jeg skal orke å jakte, så det blir litt mye mas om mat i sesongen.
Tom-Sverre må også ha mat, ellers blir han litt muggen. Han er altfor glad i kaffe og sjokolade, dessuten liker han å sitte stille i sola. Det er ikke noe for oss. Vi synes det mest slitsomt å vente på at han skal bli ferdig med å «slappe av».
Smell – på norsk altså
Når det er Rossi sin tur til å sette av gårde, er det jeg som må gå pent med Tom-Sverre. Det er bare så gørrkjedelig. Han vil at jeg skal gå «fot», og selv om jeg vet det så godt, glemmer jeg det likevel. Jeg vil heller at han skal følge etter meg i båndet, enn å tvinge meg til å gå i det snegletempoet sitt. Men Rossi har ikke sett snurten av noe fugl ennå, bare gammel lukt og gamle spor.
Stopp en halv! Her kom det en liflig duft med vinden, akkurat den herlige lukta som gjør meg seg rar i kroppen. Tom Sverre har skjønt hva som er i gjære, og har heldigvis sluppet kobbelet. Der! Luktstrålen er ikke til å ta feil av, her sitter det fugl.
Det er i situasjoner som dette jeg nærmest blir til en statue. Jeg kan stå i evigheter, nesten som i transe, og merker knapt at fatter'n gjør seg klar.
"JA!"
Ah, dette forløsende ord, som får meg i bevegelse. Det blir liv i snøen der framme, den får vinger. Så kommer smellet, og en hvit fjærbylt faller ned på bakken.
Vi er et bra Team, Tom-Sverre, Rossi og meg.
