Hvordan takler du klabbeføre på rypejakta?
Hva gjør du når fjellet plutselig ligger begravet i 30 centimeter nysnø? Trekk ned i bjørkeskogen og innstill deg på at i dag får du ingen ting gratis.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Hjemme på Melhus i Trøndelag øser regnet ned. Når Olav Rakbjørg (49) parkerer firehjulstrekkeren inne ved Samsjøen noen mil lenger sør, er de varslede 10 centimeterne med snø økt til det tredobbelte, gradestokken viser null og spredte tåkedotter henger nedover dalsidene. Alt annet enn hva vi har sett for oss. Olav konstaterer at det får bli jakt i fjellbjørkebandet.
Nede i fjellbjørkeskogen tynger snøen vegetasjonen. Her kan rypene beite vier- og bjørkekvister på bakken, samtidig som de har god tilgang på skjul. Sjansene for at rypene «er hjemme» bør være relativt gode, mener vår mann.
Stedvis uframkommelig
Å jakte under rådende forhold kan framstå tilnærmet håpløst. Mye løssnø gjør det stedvis nesten uframkommelig for hunder og jegere uten truger.
Enkeltryper og par kan trykke bra under slike forhold, mens rypeflokkene har lett for å ta av langt utenfor skuddhold og ofte før hunden får festet stand. Skulle jegeren rekke oppi standen, vil ofte både trær og greiner hindre et reint skudd. Det er med blandede følelser vi stamper i vei.
Turen går rundt Samsjøvola, et høydedrag mellom Samsjøen og Litjburusjøen preget av åpne, slake åssider og variert fjellskog.
Vi innser fort at å komme innpå store rypeflokker vil bli tilnærmet håpløst i dag.
– Vi får satse på enkeltfugl, sier Rakbjørg. Mannen har vært ute en vinterdag, og er optimist, uansett værforhold. Men også enkeltfugl skal vise seg alt annet enn enkelt …
Pointerføre
Det blir blytungt for hundene, men det skal snart vise seg at pointer Langlandsmoens Black Duo har et både lengre og bredere søk enn hva de to engelsksetterne kan vise til. Sammenlagt. Lang pels og null grader er åpenbart en dårlig kombinasjon.
– Enkelte dager er det en fordel med pointer, fastslår Olav.
Duo jakter tilsynelatende uavhengig av snøen. Og innsatsen fører oss til rekker av sirlige rypespor og liggeplasser med skit, som avslører at rypene i det minste har vært her.
– Morgenbeite! Olav følger sporrekkene med blikket til de ender i parvise vingemerker i snøen:
– De har kastet seg utover dalsiden ned mot Samsjøen. Kanskje vi får kontakt med dem på returen.
Vi stamper videre.
Spikerstand
Det piper i standvarsleren. Vi er øyeblikkelig i skuddmodus, da pointeren kun unntaksvis tar blindstand. Snar ser vi hunden der framme. Duo er i ferd med å avansere, setter ned farten, blir lavere i føringen – halen retter seg ut.
Sekunder seinere står han som en påla. Innen vi rekker fram avanserer han ytterligere 100 meter, før han stopper opp på ny, foran et lite skogholt. Deretter følger flere etapper, litt kortere for hver gang. Så blir han stående. Sikker i sin sak.
Vi svetter sakte nærmere. Like før vi er oppe i rumpa på hunden, letter en skrattende stegg. Olav rekker ikke å få skuddet av sted. Resten av kullet tar til vingene. Skuddene går, Duo bykser noen få meter etter i den dype snøen, men her ligger ingen fugl.
– Jeg traff den ene, jeg så at den vinglet.
Vi legger i vei fluktretningen og snart ser vi ei rype på en åpen flate, langt foran oss.
Duo ordner opp
Det må være den. Rypa letter igjen, med pointeren på slet. Den drar heldigvis ikke langt.
På ny tar Duo stand, fuglen ligger åpent.
– Apport. Denne gangen rekker hundekjeften fram til rypa før den rekker å få luft under vingene. Pointeren returnerer til «far», tydelig stolt og overleverer. Olav er nesten rørt til tårer.
Forholdene er kanskje ikke helt umulige likevel?
Det blir en kjapp kaffekok og en god hvil for både to og firbeinte.
Midt i salaten
Etter rasten ser vi faktisk en del ryper, enkeltfugl, par og kull på seks-sju ryper.
I det kontrastfattige lyset framstår snøen som en ensartet lys flate. Vi bruker i det minste det som en forklaring når Duo igjen tar stand, i utkanten av et myrområde. Han står i stiv givakt med et flakkende blikk.
I vår iver etter å komme opp i situasjonen legger vi ikke merke til de små forhøyningene i snøen rundt hunden. Vi nærmer oss altfor raskt og er uforbredt når det plutselig spruter ryper opp av snøen, rund beina på hunden!
Om ikke vi er klare, er pointeren desto mer klar og forsøker forgjeves å snappe en av rypene idet de tar av. Hund og fugler forsvinner utover myrdraget mens vi selv blir stående igjen med en tapt sjanse i baklomma.
Strabasiøst
Vi så en god del ryper i løpet av dagen, men ingen flokker på flere titalls fugl. Og både enkeltfugl, par og mindre flokker var mulig å komme på talefot med. Det største hinderet er at med snø til midt på leggen, blir ikke aksjonsradiusen i løpet av en dag særlig stor, for oss på to bein.
Det er bra vi lever for rypejakta, ikke av den.
Ryper i dokk
Spesielt i kuldeperioder, i kraftig vind, eller etter store snøfall, kan både li- og fjellrypa gå i dokk for å spare energi. Da graver de seg inn i snøen eller de lar seg snø ned for å beskytte seg mot værforholdene Dette krever løssnø av en viss dybde, så dokkene finnes oftest på lesidene i fjellet. Hele flokker kan grave seg ned, men det vanligste er enkeltfugl, og opp til fem- seks ryper på samme sted.
I det rette lyset (sløret sol er erfaringsmessig det ideelle) kan du se en ørliten skygge fra en forhøyning i snøen over slike dokker. De vil som regel være tomme; fuglene har fløyet. Men den dagen de ligger der, har du igjen for alle bomturene!
Finner fugl
Hunden finner greit fugl i dokk, men fuglene lukter mindre enn om de hadde ligget oppe på bakken. Hunden har derfor lett for å gå for tett innpå og skremmer dem opp, før jegeren er kommet i posisjon.
Ryper i dokk trykker vanligvis hardt, og alle fuglene løfter som regel samtidig. Vær forsiktig med å gå helt opp til en hund om du mistenker at den står for fugl i dokk. Forsøk å nærme deg med jevne bevegelser. Ha hagla klar; plutselig fyker det snø og fugl rundt ørene på deg. Er du klar, vil skuddene oftest være relativt enkle selv om det går fort.
Vinterstell av hunden
Spesielt de langhårede setterne må klippes godt, ellers ser den snart ut som en snøballhaug. I bevegelse tåler hundene relativt mye, men under pauser må varmedekken på straks. Spesielt gjelder dette de korthårede pointerne.
Glatthårede raser, som for eksempel pointer, kan bli plaget med sårhet på potene. Smør inn med vaselin.
Signaldekken gjør hundekroppen atskillig mer synlig, men dekkenet hjelper også mot varmetap.
Reinere luktbilde
Du har mer glede av en god hundenese vinterstid, enn om høsten. Lufta er reinere, vitringen fra rypene god og du kan oppleve at hunden tar stand på betydelig lengre avstand enn på barmark i septemberfjellet. Dette kan medføre lange og til dels raske avanser. Da er det viktig at jegeren følger raskt på, slik at du rekker opp til standen når fuglene letter.
