–VKM følger ikke lovregulert forskningsetikk

I likhet med tidligere år, søkte fuglehundklubbene i 2023 om tillatelse til å sette ut rapphøns og fasaner. Til støtte for sin behandling av søknadene, bestilte Miljødirektoratet sammen med Mat- tilsynet våren 2022 en gjennomgang av faktagrunnlaget for utsetting av rapphøns og fasaner relatert til dyrevelferd og naturmangfold. Oppdraget ble gitt til Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM).

Etter min vurdering var mandatet til VKM ubalansert og lite objektivt, fordi det utelukkende skulle fokuseres på negative konsekvenser ved utsettingen. Dernest stiller jeg spørsmål ved uavhengigheten til rapporten, fordi det ble valgt en prosjektleder som hadde vært mangeårig medlem av dyreinteresseorganisasjonen NOAH, selv om vedkommende meldte seg ut da hun fikk i oppdrag å lede prosjektet.

VKM skrev en oppsummering av mulige konsekvenser ved utsetting, basert på en britisk rapport skrevet på et komplisert engelsk vitenskapsspråk. Verdt å merke seg i denne sammenhengen, er den abnorme forskjellen i antall utsatte fugler vi har hatt i Norge sammenlignet med britene. VKM-rapportens oppsummering skrives på norsk, og kan på ingen måte sies å være en nyansert oppsummering av den engelske rapporten.

VKM skriver avslutningsvis i sin oppsummering at «Det mangler systematiske, fagfellevurderte, empiriske studier av alle aspekter knyttet til hold, transport og utsetting av fasaner og rapphøns i Norge, og konklusjonene er beheftet med usikkerhet.» Rapporten blir så lagt til grunn av Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet for sine avslag om søknader om import og utsetting av rapphøns i regi av lokale fuglehundklubber. 

Høgskolen i Innlandet (HINN) publiserte kort tid etter en uavhengig rapport på oppdrag fra Fuglehundklubbenes Forbund (FKF). Sistnevnte rapport slo klart fast at utsettinger i den skalaen vi søker om, er uproblematisk. Det vil si at det er forskningsfaglig uenighet knyttet til departementets vedtak.

Med hjelp fra professor emeritus Torstein Storaas, ble rapporten fra VKM klagd inn for Den nasjonale forskningsetiske komiteen. Sistnevnte avslo å behandle klagen og instruerte FKF til å oversende klagen til VKM. Vitenskapskomiteen, som er administrativt underlagt Folkehelseinstituttet, forela klagen videre for instituttets etiske råd. Rådet uttalte kort at det er grunnlag for VKMs påstand om gulspurvs manglene matgrunnlag og rådet kunne ikke se at prosjektleder var inhabil.

Klagen ble ikke behandlet av VKM, som tillot seg å ta de ni konkrete spørsmålene som ble stilt i klagen til orientering. FHIs etiske råd tok kun stilling til et faglig spørsmål de neppe hadde kunnskap om. Jeg oppfatter behandlingen av en seriøst utarbeidet klage som arrogant. Etter normal forvaltningspraksis, burde klagen kunne behandles av ytterligere en instans.

VKM stiller selv spørsmål til departementet de er underlagt (Helse- og omsorgsdepartementet) om de omfattes av Lov om organisering av forskningsetisk arbeid. Et spørsmål det etter snart et halvt år ennå ikke er kommet svar på. Jeg mener det prinsipielt er et klart behov for en avklaring av om VKM er lovpålagt å følge gjeldende forskningsetiske regler eller ikke. Dessverre oppfatter jeg at mye tyder på at VKM som komite og rådgiver til forvaltningen er oppnevnt uten hjemmel i denne loven, og at rådene de gir ikke er utarbeidet henhold til lovverket.

Klima- og miljødepartementet (KMD) skriver i sitt siste avslag at de åpner opp for å se på saken på nytt, om det skulle komme fram ny kunnskap som kunne underbygge graden av risiko bedre. Her kommer det departementet etterlyser: Det er ny kunnskap at det er uavklart om VKM er underlagt forskningsetikkloven. Det er viktig å avklare om rapporten er basert på subjektive holdninger og ikke på vitenskapelig forskning basert på lovregulerte etiske prinsipper. I sin konklusjon for ikke å tillate utsetting av rapphøns høsten 2023, sier KLD at de: 

«vurderer at utsetting av fasaner og rapphøns i mindre skala medfører risiko for negative påvirkninger på naturmangfoldet, men legger samtidig til grunn at utsetting i den omsøkte skalaen ikke synes å påvirke naturmangfoldet vesentlig negativt. Selv om omfanget av utsettingene påvirker risikoen for negative følger for naturmangfoldet, gir det foreliggende kunnskapsgrunnlaget grunn til å anta at utsetting kan ha negative påvirkninger på naturmangfoldet, gjennom å bidra til næringskonkurranse og fortrengsel av stedegne arter. Hensynet til natur- mangfoldet taler dermed klart imot å gi tillatelse til utsetting.»

Jeg oppfatter dermed at departementet baserer sitt vedtak på følgende: et ikkekonkluderende kunnskapsgrunnlag, et råd som muligens ikke er basert på lovregulert forskningsetikk, men kun vurderer grad av risiko som ikke kan måles, samt et føre-var prinsipp – til tross for at artene har eksistert i norsk fauna i flere hundre år. 

Departementet avslutter med at hensynet til naturmangfoldet taler klart imot å gi tillatelser. Er det virkelig så klart? Hvor bliver Torbjørn Lange?