Leder
Økologisk utakt er verdens lønn
Ferskvannsøkosystemene er under sterkt press. Flere fagmiljøer har forlengst heist det røde flagget. Dessverre har våre besluttende organer lang tradisjon for å ignorere miljøfaglige innspill og advarsler.
Jeg pleier å innlede fiskesesongen med å lese Peder W. Cappelens bok «Alene med vidda». Det er blitt en fast del av omstillinga fra vinter til vår. Min egen lille bråtebrann for å komme i den rette stemninga. Cappelen tilbringer tre måneder alene i ei steinbu og får god tid til å gruble, fiske og studere den finstemte dynamikken i fjellets økosystem. På subtilt vis omformer han det hele til stor litteratur. Ingen beskriver fjellets vesen bedre eller får meg til å kjenne tiltrekningskraften sterkere.
Boka, som kom ut i 1964, kan også leses som et mindre oppløftende tidsvitne av norsk natur – før de store klima- og naturendringene skjøt fart: Det er vår når han legger bygda bak seg og setter kurs for Skjærhølbua på Hardangervidda. Innen han har passert sagnomsuste Geitvassdalen, har han tatt igjen vinteren.
Sola skinte og ørreten beit, men jeg kunne ikke helt fri meg fra følelsen av at noe var galt.
17. mai-helga i fjor oppholdt meg i fjellene noen få mil sørøst for området Cappelen tilbrakte en sommer 60 år tidligere. Elver og vann var isfrie, og det var knapt en snøflekk å se. Sola skinte og ørreten beit, men jeg kunne ikke helt fri meg fra følelsen av at noe var galt. Multer i full blomst på 1000 meter i midten av mai, understreket det premature. 2025 skulle bli det varmeste året som noen gang er registrert i Norge.
Insekter utgjør en av de mest grunnleggende byggesteinene i naturens maskineri. De holder i gang prosesser som hele økosystemer er avhengige av. I 2017 kunne tyske forskere melde at antallet insekter i landets naturreservater hadde stupt med 75 prosent på snaut tre tiår. Hvordan det sto til i Norge, var det ingen som visste. I løpet av de kommende årene ble det derfor iverksatt nasjonal overvåking av landlevende insekter også her hjemme.
Når det gjelder vannlevende insekter og bunndyr, skorter det derimot både på forskning og overvåking. I denne utgaven har vi derfor satt denne delen av fiskens matseddel under lupen. Selv om vi mangler gode data, peker både forskere og sportsfiskere på utviklingstrekk som gir all grunn til bekymring. Økosystemene i ferskvann er under sterkt press.
Felles for alle de bakenforliggende faktorene som drar utviklingen i feil retning, er at vi har skyld i dem sjøl, enten det handler om ødeleggelse av våtmarksområder, varmere klima, forurensning eller hodeløs effektkjøring i regulerte vassdrag, som tørrlegger leveområdene for en rekke arter. Flere fagmiljøer har forlengst heist det røde flagget.
Enkelte ting er det på kort sikt åpenbart lettere å gjøre noe med enn andre, samtidig er det avgjørende med en helhetlig tilnærming. Forskning og overvåking over tid er selve grunnmuren i god naturforvaltning. Det gir kunnskapen som gjør det mulig å ta beslutninger som faktisk virker. Uten data over tid blir naturforvaltning i stor grad gjetning, og effekten av tiltak kan ikke vurderes på en pålitelig måte.
Ifølge Norsk institutt for naturforskning er det ingen ting i veien for å utvide overvåkingen av landlevende insekter til også å gjelde det som befinner seg under vannfilmen. Det fordrer imidlertid politisk vilje og at penger legges på bordet. For flere arter kan timeglasset være i ferd med å renne ut. Dessverre har våre besluttende organer lang tradisjon for å ignorere miljøfaglige innspill og advarsler. Nå er det på høy tid å få hodet opp av den tørrlagte sandbanken.
