Dyrekjøpt tilrettelegging

Mange jegere uttrykker for tida bekymring for jaktas anseelse. Det nyeste faresignalet er kritikken av nordmenns kjøttforbruk og interessen for et vegetarisk kosthold.

Kjøttskepsisen henger sammen med både bekymring for klimaeffekter av produksjonen, avskoging for å rydde beitemark, helsevirkninger av å spise mye kjøtt, og ikke minst dyrevelferden i et intensivt landbruk.

Hvis noen skal bekymre seg om nedgang i forbruket som et resultat av dette, er det selvfølgelig bøndene. De leverer mesteparten av kjøttet vi spiser. Om man leser avisa Nationen, ser man at den bekymringen finnes i rikt monn. Men jegere blir engstelige for at kjøttkritikken skal ta med seg viltkjøttet i dragsuget.

Deretter følger befolkningens svekkede kontakt med utnyttelse av utmarksressurser. Flere og flere er fremmede overfor alle former for høsting, og å drepe ville dyr kan framstå som lite tiltalende. Dette gjelder kanskje særlig der høsting ikke er jaktas formål, som jakt på rovdyr.

Ulike studier både i Norge og Sverige viser at det fortsatt er betydelig aksept for jakt i befolkningen. Likevel er det et faktum at urbanisering og sterk reduksjon i sysselsetting i naturbaserte næringer fører til at særlig de unges kontakt med en høstingskultur svekkes. På sikt gir dette trolig grunn til bekymring.

I en del land lenger sør i Europa er jaktmotstanden mer utbredt, og den har framfor alt en lengre historie. Er folk i Storbritannia og Tyskland mer fremmede for høsting av naturens overskudd, og mer opptatt av dyrs rettigheter, enn nordmenn? Kanskje, urbaniseringen begynte tidligere og har kommet lenger i disse landene.

Men en viktig tilleggsfaktor er jaktas sosiale posisjon. Én ting er at jakt resulterer i at dyr dør, noe annet er hvem som har hatt tilgang til jakt opp gjennom historien, og hvordan jakta fortsatt ser ut i dag.

Det er selvsagt store variasjoner, men det er ingen tvil om jakta som privilegium, først for adelen, og siden for en økonomisk overklasse, har preget folks syn på jakt gjennom århundrer.

Det er ikke tilfeldig at heltesagn i England handler om tjuvjegere som utfordret adelens kontroll med naturressurser og undertrykkelsen av småfolk som sultet, mens skogen var full av vilt.

Historiene om Robin Hood handler om frihetskamp, men Robin og hans «merry men» var ikke minst krypskyttere. De skjøt kongens hjorter og ga kjøttet til de fattige. Utfordring av jaktrettigheter har historisk handlet om både matauk og politisk kamp.

På store arealer i Skottland er hjorte- og rypejakt forbeholdt rikfolk som betaler dyrt for en omfattende tilrettelegging. Slik jakt blir et symbol på at det britiske klassesamfunnet lever i beste velgående.

Store landeiere som forvalter sine eiendommer for jakt, har stått i veien for reetablering av den skotske furuskogen. De legendariske «highlands» er ikke naturlige lyngheier, men et av verdens mest avskogede områder. Og det er i jaktindustriens interesse at det forblir slik

Situasjonen er annerledes i Norge, men vi ser konturene av endringer som burde bekymre mer enn økt fokus på kjøttforbruk og dyrerettigheter. Med politisk støtte foregår det en utvikling av visse former for jaktturisme som raskt kan skape et bilde som bryter med den folkelige jakta.

Det er ingen tvil om at jaktas sterke stilling i Norden skyldes at den jevnt over ikke har vært et overklasseprivilegium. Når noen store grunneiere nå satser på å fly inn jegere, ofte rike utlendinger, og tilbyr dem «jaktpakker» som ligner de skotske, ser vi at det er endringer i vente.

Fra det hold kan man høre klaging over restriksjoner på motorferdsel i utmark, for det gjør det vanskelig å kjøre jegerne helt fram til posten. Dette vil kanskje ikke utgjøre noen stor belastning på naturen, men åpenbart på jaktas anseelse.

Jeg kan knapt tenke meg en mer umusikalsk håndtering av jaktas sosiale aksept enn planene om å fly jegere inn og ut på dagen. Jeg kan garantere at en slik utvikling representerer en større trussel mot framtidas jakt enn alle veganer og dataspillende ungdommer til sammen.