Annonse

Leserinnlegg 

Ikke bli en del av statistikken

Det er ikke utelukkende positivt å bli en «erfaren friluftsmann».

Publisert

Gjennom årevis med friluftsliv, jakt og fiske har jeg opparbeidet meg det jeg stort sett tror er en god evne til å vurdere risiko i naturen. Likevel hender det at friluftslivet byr på uventede utfordringer, og under rådyrjakta i fjor høst holdt det på å gå riktig galt.

For mye å gjøre på jobben, hadde resultert i altfor lite tid til jakt. Da jeg omsider fant en luke i kalenderen, ville jeg utnytte sjansen maksimalt og var ute i det normale mennesker definerer som «svarte natta». 

Utstyrt etter alle kunstens regler, og innpakket i kamuflasje, startet jeg ruten til posten jeg hadde planlagt. Allerede etter noen hundre meter skjønte jeg at planen måtte endres. 

Stormen «Hans» hadde endret terrenget; bekken jeg skulle krysse var blitt en liten elv. Et forsøk på å krysse tørrskodd, viste seg raskt å bli en strabasiøs ferd gjennom tett granskog.

Plutselig åpnet skogen seg litt, og jeg krysset bekken. Bakken forsvant under meg. Den faste grunnen var blitt en hengemyr, og jeg sto i den til midt på lårene. Det iskalde vannet trakk gjennom klærne og fylte gummistøvlene. 

Jeg prøvde å komme meg løs, men hver bevegelse kostet store mengder energi. Hvert forsøk på å komme meg opp, trakk meg sakte og sikkert lenger ned i myra. Jeg sto alene i stupmørket og kjente på alvoret. 

Telefonen befant seg i lårlomma langt nede under vann. Å rope var trolig også bortkastet. Ikke var det mange andre i terrenget, det var heller ikke særlig sannsynlig at andre ville være ute på denne tiden.

Da vi var yngre, pleide vi å spøke med at man aldri måtte bli «erfaren friluftsmann». Det er jo nettopp denne gruppen menn som i avisene alltid må reddes ned fra fjell, hentes ut med helikopter eller letes etter.

Jeg anser meg selv som erfaren i naturen, og selv med utallige netter i gapahuker, telt og snøhuler, elvekrysninger, padle- og toppturer, har jeg aldri vært skikkelig redd. 

Men i det jeg kjente kramper i begge leggene, samtidig som vannet nesten hadde nådd navlen, begynte det å gå opp for meg at dette ikke nødvendig- vis ville ende godt.

Da vi var yngre, pleide vi å spøke med at man aldri måtte bli «erfaren friluftsmann». Det er jo nettopp denne gruppen menn som i avisene alltid må reddes ned fra fjell, hentes ut med helikopter eller letes etter.

Rundt meg disset myra som gele. I grålysningen åpenbarte det seg heldigvis et veltet bjerketre. Jeg hadde ingen mulighet til å nå det med hendene, men klarte å pirke til meg en tynn kvist med rifla. 

Med følelsen av å ha livet som innsats, trakk jeg i kvisten så forsiktig jeg klarte. Holdt den, kunne den være redningen. Røk den, hadde jeg ingen andre ideer. Samtidig kjente jeg at den lille bevegelsen ubønnhørlig trakk meg dypere ned.

Enden på visa ble at jeg til slutt kunne bøye den øverste delen av bjerkestammen mot meg og dra meg opp fra myra centimeter for centimeter. Da føttene endelig var over vannet, lå jeg på bjerkestammen og brakk meg av utmattelse. Kroppen skalv.

Turen tilbake til bilen var betydelig mindre strabasiøs, og jeg var hjemme i dusjen lenge før min samboer var våken. I myr- vannet et sted ligger fortsatt kinnstøtten til rifla.

Har du sterke meninger?

Jakt & Fiske ser det som sin oppgave å være en arena for debatt og meningsutveksling om forvaltning, jakt, sportsfiske, forskning, naturtap og andre temaer som berører jegere, fiskere og friluftsfolk.

Vi tar imot leserinnlegg og kronikk til vurdering på redaksjon@njff.no.

Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere og avvise innsendte bidrag. Bidrag kan også publiseres i bladet Jakt & Fiske.

Omfang

Kronikk: 4500 tegn

Leserinnlegg, halvside: 1300 tegn

Leserinnlegg, helside: 2500 tegn

Powered by Labrador CMS