En hjorteviltforvaltning å være stolt av?

Dette er et leserinnlegg. Meningene står for skribentens egen regning.

I Jakt og Fiske nummer 9/22, var flere sider viet elgens tilgang på beite og hvorvidt elgen har nok mat. Etter å ha jobbet med elg og utmarksbeite, verdsetter jeg at temaet kommer på banen. Likevel må det bemerkes at hjortevilt og overbeite dessverre ikke er et nytt fenomen i Norge. Med Knut Solbraa i spissen, ble det for flere tiår siden utarbeidet metoder som skulle gjøre det mulig å få til en bærekraftig og helhetlig elgforvaltning. 

Det er helt åpenbart at dette arbeidet og prinsippene bak aldri har fått den plassen det fortjener i en moderne viltforvaltning. Svaret på om elgen har nok mat kommer derfor an på hva slags elgstamme vi ønsker oss.

I skogen (der elgen ikke har tilgang på beiter over skoggrensa eller på innmark) vil det være mest og best mat på hogstflater. Likevel må man huske på at bestandet kanskje skal stå i et halvt århundre etter at det har lukket seg fram til ny hogst. 

I de fleste granbestander uten avstandsregulering og/eller tynning, blir fôrproduksjonen lav helt fram til sluttavvirkning. Hogger man mer enn tilveksten i en periode, må man nødvendigvis hogge mindre i den neste. 

For jegerinteressene som ønsker tette bestander av elg, er det en fordel om hogstaktiviteten holdes mest mulig stabil over tid. Fôrforbedrende tiltak, som viltvennlig ungskogpleie, bør prioriteres. 

Uten vilje til slike investeringer bør vi holde oss til en forsiktig forvaltning, altså en lavere tetthet av elg. Dette velger vi selvfølgelig helt selv gjennom den avskytingen vi fører.

I perioden 2011–2016 hadde jeg gleden av å utføre elgbeitetakseringer for mer enn 50 ulike kommuner i Agder, Vestfold/ Telemark, Østfold, Buskerud, Oppland og Hedmark. Jeg fikk derimot aldri gleden av å konkludere med et bærekraftig beitepress over større områder. Og dette i en periode etter mange år med redusert elgtetthet i de fleste av kommunene. 

Det er ingen tvil om at kostnadene knyttet til beiteskader på skog og innmark, samt påkjørsler langs vei og bane, ofte har vært mye større enn verdiene jakta har gitt. I tillegg har nedgangen i slaktevekter og kalverater mange steder vært så stor at vi i dag er langt unna det som tidligere var en normal produktivitet i elgbestanden. Kalvevektene man hadde på landets skrinneste utmarksbeiter i Agder til ut på 80-tallet, finnes nå kun i områdene med de beste sommerbeitene.

Vi må derfor erkjenne at bestandskondisjonen i mange av våre elgstammer er lav. Dette gir et sterkt redusert jaktutbytte i forhold til vintertettheten av dyr, alternativt høye kostnader per elg da det trengs flere dyr i vinterstammen for å opprettholde tilveksten. Denne helt grunnleggende og logiske sammenhengen har det som forvalter og rådgiver ofte vært vanskelig å få gehør for.

Norsk hjorteviltforvaltning har flere ganger blitt presentert som «en av verdens beste». Jeg er enig i at vi har vært svært gode på kunnskapsgrunnlaget, men det har ofte skortet på evnen og viljen til å gjennomføre tiltak i samlet retning. Ofte har deler av jegerinteressene fått gjennomslag for sitt syn, uten å ta hensyn til både beitetakseringer og aldersbestemming av felte dyr. 

Det i seg selv er helt fair, forutsatt at det skjer i riktige demokratiske former og innenfor rammer gitt av den offentlige forvaltningen. Det er likevel synd når forvaltningen ikke tar hensyn til hele kunnskapsgrunnlaget. Til slutt slår det også tilbake på jegerinteressene, fordi en bestandsreduksjon uansett tvinger seg fram ved varig svekket produktivitet.

Vi har derfor vært dårlige til å omsette kunnskap til praktisk forvaltning, men vært gode på å dokumentere hvordan ting har blitt som de har blitt. Er det ikke på tide å lære av dette for framtiden?

Hjortebestanden på Vestlandet har vært gjennom mye av den samme utviklingen som elgbestanden på Sørog Østlandet. I 2011 ble det i «Oppsummeringsrapport for Overvåkingsprogrammet for hjortevilt» slått fast at perioden 1991–2011 hadde vært preget av bestandsvekst, vektreduksjon og redusert produktivitet. Den reduserte kondisjonen skyldes tetthetsavhengige faktorer.

Det står å lese at «ingenting indikerer at den nedadgående trenden er brutt», etter allerede to tiår (!) med jevn nedgang i slaktevekter. I Kvinnherad var produktiviteten hos 2-åringene redusert med hele 80 % (Solberg mfl. 2012). Denne utviklingen var både forutsigbar og varslet, men hadde likevel fått skje på tross av lokale målsettinger om det motsatte. 

Hvor står vi i dag, enda et nytt tiår seinere? Stedvis synes galskapen å ha nådd nye høyder når bønder vurderer å gi seg fordi de har så store avlingstap at eneste alternativ er å gjerde hjorten ute. Flere titalls dyr i samlet flokk på innmark er ikke lenger uvanlig.

At bønder fornyer og gjødsler enga for hjorten, er antakelig en forutsetning for å opprettholde den tette bestanden i mange områder, uten enda større fall i bestandskondisjonen. De som ufrivillig tvinges til å betale for gildet, og som kunne ønske seg mindre hjort, er dermed satt i en håpløs og ufortjent situasjon. En slik forvaltning gir dessuten stor risiko for høy vinterdødelighet og store lidelser for dyra ved snørike vintre.

Synet på hva som er «mye» eller «lite» dyr endrer seg over tid, og blir av mange kun sammenliknet med bestandstoppene helt løsrevet fra faglig begrunnet kunnskap. Slik blir det svært vanskelig å reversere en forvaltning som har mistet det meste av realisme og bakkekontakten. Det er lett å forstå̊ frustrasjonen til Statsforvalteren i Møre og Romsdal, som nylig skrev godt om dette i innlegget «Framleis for mykje hjort i Møre og Romsdal».

Hjorten etablerer seg nå for fullt på Sør og Østlandet. Her får vi nå sjansen til å forvalte stammen med tilnærmet blanke ark. Fortsatt lav konkurranse om sommerbeitene gir høye vekter, og på lister over største trofé er hjort fra Sør og Østlandet svært godt representert. Dette til tross for at kanskje tre av fire hjort i Norge fremdeles felles på Vestlandet. Min bønn er at kommunene nå raskest mulig setter klare målsettinger for bestandsutviklingen.

Det er avgjørende å sette et tak på hvilke bestandstettheter vi kan akseptere. Det er mulig å finne erfaringstall som sikrer et godt jaktutbytte, som samtidig gir lave kostnader og ivaretar den gode kondisjonen hjorten fremdeles har. Det sies at «det er lett å forvalte en bestand i vekst», men det det egentlig handler om er at det er lett å forvalte en produktiv bestand.

Med gode vekter i bunn, kommer resten i stor grad av seg selv. Innenfor gitte rammer, bør deretter rettighetshavere i størst mulig grad forvalte bestanden etter eget ønske, som gir både ansvar og eierskap lokalt. Dette vil sikre en helhetlig og lønnsom forvaltning, gagne jegerstandens interesser og sannsynligvis gi det største høstbare overskuddet på lang sikt.

Roper varsku for elgen

Kilder: Solberg, E. J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C. M., Langvatn, R., Holmstrøm, F., Solem, M. I., Eriksen, R., Astrup, R. & Ueno M. 2012. Hjortevilt 1991–2011 – Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. – NINA Rapport 885. 156s