Annonse
Undertegnedes mormor var en fluefisker av rang, og lurte fisken der resten av familien alltid måtte se seg slått. Var turene med fiskestanga hennes mentale frikvarter i krevende tider?

Tema || Psykisk helse

Helse i hvert kast

Piscator non solum Piscatur, er det treffende mottoet til ærverdige Flyfishers Club i London. Budskapet er at en tur med fiskestanga gjør godt for den mentale helsa vår!

Publisert

Den eldre kvinnen går forsiktig langs den lille elva. Alene, kun med lavskrika som nysgjerrig selskap, i sitt paradis. Speilbildet av den vevre skikkelsen med skaut på hodet, anorakk og gummistøvler, synes godt i det klare vannet.

Over skulderen har hun en sliten fiskeveske i stoff, og i hånden en glassfiberstang med ei godt brukt snelle. I enden av snøret dingler en krok med sprellende mark, som hun har plukket i restene av en gammel, laftet bygning på setervollen like ved.

Ørretene i elva er kloke. Mot den lyse sand- og steinbunnen er de vanskelige å oppdage, og selv den minste, lille, unaturlige bevegelse er nok til å skremme dem. Det vet kvinnen, for hun har ruslet nettopp her mang en sommer.

En fullkommen sportsfisker

År med observasjon, erfaring og tålmodighet, har gjort henne til en fullkommen sportsfisker. Med dreven hånd, legger hun kroken med den uimotståelige godbiten ut i strømmen, rett ovenfor en busk som henger over elva.

Under der vet hun at ørreten holder til. Snart vet ørreten at den er overlistet.

Den eldre kvinnen var min kjære mormor.

Jeg er overbevist om at stundene mormor hadde ved elva i Tinn, var hennes mentale frikvarter

En representant for en generasjon som ikke fikk noe gratis i livet. Mennesker som vokste opp i en tid med vanskelig økonomi, som erfarte krigens ondskap, for så å bygge opp landet slik at mine foreldres generasjon, jeg og mine barn kunne leve i velstand og fred.

Det må ha kostet. Jeg er overbevist om at stundene mormor hadde ved elva i Tinn, eller når hun fisket torsk fra strendene i Åsgårdstrand om høsten, var hennes mentale frikvarter. Da kunne hun koble av, sette små og store utfordringer på pause, og lade batteriene.

Sagt på en annen måte: Hun kunne nyte naturen hun var så glad i.

Kunsten å kontemplere

Katedralen i Winchester, sør i England, er mektig. Nesten 200 meter lang, bygget for snart 1000 år siden og siste hvilested for noen av Storbritannias mest innflytelsesrike personer. Blant disse er Izaak Walton, forfatter av «The Compleat Angler – or the Contemplative Man’s Recreation», utgitt første gang i 1653.

Walton beskrives som en harmonisk og dypt religiøs mann, som tok livets mange prøvelser med stor ro. Han levde i en dramatisk tid, med krig, pest og – ikke minst – den store brannen i London i 1666, som la hele City of London innenfor den romerske bymuren i aske. Over 13 000 bygninger ble ødelagt, inkludert St. Paul-katedralen.

Flere av glassmaleriene i Winchesterkatedralen, der Walton har sitt siste hvilested, er inspirert av nettopp kontemplasjon og fluefiske. Mon tro hvor mange fisk som ligger i kurven?

Likevel, med lyden av rennende vann og fiskestangen i hånden, maktet Izaak å glede seg over livet.

Nettopp dét søkte han å formidle i «The Compleat Angler», kjent på norsk som «Den fullkomne sportsfisker».

Visst var boka en inspirasjon og veileder til sportsfiske, spesielt etter at vennen Charles Cotton i 1676-utgaven bidro med sin kunnskap om fluefiske og -binding. Men først og fremst handler den om meditasjon over livet og naturens fortreffelighet. At man i naturen kan finne styrke til å håndtere selv de mest krevende utfordringer.

Izaak Walton var et dypt religiøst menneske, noe som gjorde at han godtok rystende hendelser og personlige tap. Her er nestoren foreviget av Jacob Huysmans i cirka 1675. Bildet henger i The National Portrait Gallery i London.

Kunsten å kontemplere, det vil si evnen til å gruble over og fordype seg i religiøse eller filosofiske problemstillinger eller emner, er med andre ord nøkkelen til å forstå og glede seg over Izaak Waltons litterære bauta.

Ikke rart, egentlig, at sportsfiskets apostel har fått sitt eget, lite kapell i Winchesterkatedralen. Ved gravstenen hans nedfelt i gulvet, står trebenker med mønster ment å representere rennende vann. De nydelige glassmaleriene i vinduene, med motiver inspirert av «Compleat Angler», var en gave fra sportsfiskere verden over.

Arven etter britene

Ordet «sport», slik vi kjenner det, har sin opprinnelse i det gamle, franske ordet «desport» – som betyr atspredelse.

Akkurat som for Izaak Walton, ble atspredelsen særlig viktig for 1800-tallets britiske overklasse. Ikke bare fordi det var forventet at en gentleman i Victoria-tidens imperium behersket ulike aktiviteter innenfor begrepet sport – enten det var cricket, revejakt, golf eller – the contemplative man’s recreation – sportsfiske.

Presenteres flua med varsom hånd, er ørreten ikke så vanskelig å be. Så er det heller ikke størrelsen på fisken det kommer an på, men sjelefreden opplevelsen gir.

Urolige tider, med konflikter, politisk uro og økonomiske utfordringer, gjorde utvilsomt at disse aktivitetene bidro til etterlengtede pauser fra plikter, forventninger og ansvar. Med andre ord er det rimelig å anta at sportsfiske, med sin friske luft og adrenalinfylte opplevelser når storfisken tok flue eller sluk, var godt for aristokratenes mentale helse.

I motsetning til her i landet, hvor matauk var den eneste grunnen til å fiske på 1800-tallet, var det altså ikke fangsten som var viktig for det britiske rikfolket. Det var den mentale atspredelsen.

Mange fant veien til lakseelvene i Norge, og det finnes mange eksempler på at de kom for primært å oppleve good sport. (Les bare de tidligere artiklene i Jakt & Fiske om engelskhusene for å lære mer om akkurat dette).

En spesidaler pr. pund

Se til marineoffiseren Frank Keene Hawkins, som kjøpte eiendom ved Numedalslågen i 1860-årene som et eksempel også i den mentale sammenhengen.

En samtidig artikkel i en lokal avis fortalte at Hawkins «har sluttet den kontrakt med eierne av en nærliggende elv, at han skal ha rett til laksefiskeri i nevnte elv mot først å levere den fiskede laks, dernest å betale 1 – en – spesidaler for hvert pund han fisker. Jo ivrigere engelskmannen er i sin dont, og jo større utbytte han erverver for de fiffige elveeiere, jo mer skal han betale».

Aner vi en ikke ubetydelig sarkasme mellom linjene?

Snart fattet imidlertid også nordmenn interesse for å bruke naturen til atspredelse, for fornøyelsens og velværens skyld. I løpet av 1900-tallet adopterte vi begrepet sport – og tok naturen i bruk for rekreasjon og opplevelse.

Til beste for vår psykiske helse.

Halvparten får psykiske problemer

Omtrent halvparten av oss vil oppleve psykiske problemer i løpet av livet. Det kan være alt fra lettere depresjon og uro, til alvorlige psykoser som krever behandling over tid.

At sportsfiske og andre aktiviteter i naturen faktisk har en positiv effekt på vår mentale helse, har blitt slått fast i flere vitenskapelige rapporter. Den som ønsker å gå i dybden på temaet, kan lese for eksempel Klima- og miljøverndepartementets «Naturopplevelse, friluftsliv og vår psykiske helse» fra 2009.

Der står det blant annet:

Bålkos og kaffe hører med, i alle fall når hovedmålet med fisketuren er et mentalt frikvarter, fremfor mest mulig eller størst mulig fisk.

Naturens verdi for vår allmenne helse har både et materielt aspekt, fortrinnsvis knyttet til vår fysiske helse og til ressurser som mat, vann, oksygen, sollys og legende stoffer/urter.

De immaterielle ressursene (vakre landskap, stillhet/ro, helhet, harmoni, sanseinntrykk o.l.) har på mange måter vært mindre verdsatt og fått mindre oppmerksomhet i forskning, forvaltning og politiske prioriteringer.

Naturens betydning som rekreasjonskilde for mennesket har imidlertid de siste årene kommet sterkere i søkelyset. Det er nå en økende oppfatning at den nære naturtilknytningen som har preget livet i Norden, har satt dype spor i vårt følelsesliv.

Friskere, fortere

At sportsfisket er positivt for den mentale helsa vår – ikke bare som en forebyggende aktivitet, men også har en rehabiliterende verdi – vitner en NRK-reportasje fra 2014 om. Der fortelles historien om Sørlandet sykehus, som har gode erfaringer med å ta med alvorlig psykisk syke pasienter på laksefiske i Otra.

– Jeg mener å kunne se at pasientene blir fortere friske av å være med ut og fiske laks. Noen klarer bare et par kast, mens andre kan stå og fiske en times tid. Alle ser ut til å ha et godt utbytte av fisketurene, fortalte vernepleier Bjørn Ivan Premak til NRK.

Tilbake ved elva

Jeg åler meg fram til kanten. Skyver det høye gresset forsiktig til side, og titter ned i elva. En ørret står i den rolige strømmen. Jeg observerer den et par, tre minutter, og registrerer hvordan den stadig kommer opp og plukker insekter fra overflaten.

Vannet er like klart som da mormor vandret her, og jeg kan føle nærværet hennes, i det jeg legger en maurimitasjon en god meter ovenfor fisken. Den lander mykt, slik den må, og ørreten er ikke vanskelig å be. Den kommer flua i møte, og snart ligger en perfekt, liten skapning i håven. Ikke stor, om lag 200 gram, men det spiller ingen rolle.

Opplevelsen derimot, var stor. Akkurat som for mormor.

Nettopp det er hele poenget. Dette var nok en opplevelse å lagre på den mentale harddisken, for deretter å kunne hente den fram, når livet ikke spiller på lag. Vi som har oppdaget sportsfiskets gleder, er heldige. Vi som hadde en mormor, eller andre slektninger, som viste oss hva som virkelig betyr noe.

Jeg er ikke i tvil. Sportsfiske er og blir godt for den mentale helsa. Med krig i Europa, økonomiske nedgangstider, og en nylig overstått pandemi og andre utfordringer i kø, er kanskje turen med fiskestanga viktigere enn noen gang.

Powered by Labrador CMS