Elvevokteren Frank Sawyer

Margaret Sawyer var bekymret.

Etter lunsj hadde Frank og hunden Shandy reist ned til elva, slik de pleide. Det var midten av april, våren hadde kommet til grevskapet Wiltshire og ørretene i Avon fråtset i insekter.

For den gamle mannen var en dag uten å rusle langs elva – som hadde vært livet hans i over 70 år – utenkelig. Skrantende helse var ingen hindring.

Margaret tittet ut vinduet. Igjen.

Livet i landsbyen Netheravon gikk sin vante gang, men selv om det var tid for te og kjeks, var det fremdeles ingen tegn til Frank. Noe var galt. Margaret ringte Alan Cook, som overtok Franks jobb som riverkeeper hos Services’ Dry Fly Fishing Association.
Alan kastet ikke bort tiden.

Ved kirken fant han bilen til Frank. Klumpen i magen vokste. Alan fulgte en sti ned til et av Sawyers favorittsteder ved elva. Stien krysset først en åpen slette, før den forsvant inn i skogen. Der, liggende på ryggen og med stokken i hånden, fant han Frank. Øynene var lukket og ansiktet fredelig, som om han sov.

Frank Sawyer var død, 73 år gammel.

Enkle kår
Det moderne fluefisket, slik vi kjenner det, ble utviklet i kalkelvene sør i England sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Frederic M. Halford og G.E.M. Skues var sentrale i dette banebrytende arbeidet. I henholdsvis River Test og River Itchen observerte, eksperimenterte og konkluderte de. Grundige studier som resulterte i klassiske bøker og ikke minst en heftig debatt mellom tørrfluefiskets disipler og nymfefiskets forkjempere.

Samtidig, i den lille, søvnige landsbyen Bulford – noen mil unna fluefiskehistoriens laboratorium – vokste Frank Sawyer opp.

Han og familien bodde i et gammelt hus i teglstein, Mill Cottage, rett ved Avon. Forholdene var enkle. Innlagt vann og strøm var goder the Sawyers ikke hadde råd til. Lys fra kostbare stearinlys og oljelamper ble sjelden brukt.

Den lille gutten, nysgjerrig som unger flest, utviklet tidlig et nært og kjært forhold til elva. Insektene og fiskene som bodde i den, fugler og dyr langs breddene, blomster og trær – alt ble gjenstand for Franks interesse.

Sakte, men sikkert tilegnet han seg kunnskap om livet i Avon. Kunnskap som dannet grunnlaget for hans kommende virke som riverkeeper.

Historisk møte
Sommeren 1928 ble Frank ansatt som riverkeeper for Officer’s Fishing Association, senere Services’ Dry Fly Fishing Association (SDFFA). Dermed fikk han ubegrenset adgang til foreningens ti kilometer lange Avon-strekning. En drøm hadde gått i oppfyllelse.

For lønna på beskjedne to pund i uka, kjøpte Frank et brukt mikroskop og et oppslagsverk om insekter. Han bygget en boks i tre, med små rom, slik at han kunne studere nymfer og deres utvikling.

Sawyers kunnskap om Avon, hans analytiske evner og nesten barnslige nysgjerrighet, imponerte medlemmene i foreningen. Noen var riktignok tro mot den gamle mester, G.E.M. Skues og hans nymfer – designet for å ligge i, eller nær overflaten. Franks tunge kreasjoner, som kunne synke ned til bunnen om ønskelig, ble i voldsomste laget for enkelte. Men en tidligere advokat, Sir Grimwood Mears, likte de nye ideene og sørget i 1945 for at den unge riverkeeperen fikk møte Skues.

«…Skues var nesten 90 år. Jeg minnes ham som en liten, skjør og gammel mann, som bar en svart lue for å skjule at han var helt skallet og en tjukk monokkel for å bedre synet. Men om kroppen var svak og han fremsto gammel, oppdaget jeg snart at hodet var meget skarpt. Det ble tydeligere og tydeligere etter hvert som vår samtale utviklet seg», skrev Frank senere.

De to nymfe-vennene holdt tett kontakt per brev, inntil Skues døde i 1949.

Fasanhalenymfa
Sawyer var en nyskapende fluebinder. Hans berømte fasanhalenymfe kan varmt anbefales, om ørret eller harr er i det vriene hjørnet. Dette er en generell nymfeimitasjon, designet for primært å imitere ulike medlemmer av baetis-familien, men som også kan fungere utmerket når andre døgnfluetyper klekker.

Fasanhalenymfa er alltid med meg på turer i vann og elver, enten det er hjemme i Lardal i Vestfold, på vidda, i Englands kalkelver, eller i den tjukkeste villmarka i Yellowstone, USA. I situasjoner der fiskene ikke vaker, men jakter mat på dypere vann, takker de svært ofte ja til Franks mest berømte flue.

Selv forklarte han fluas suksess med – naturligvis – den tynne, men likevel tunge kobbertråden og at den er translucent i vann, det vil si at lys slipper delvis gjennom materialene:

I vann kan man se rødtonen i kobbertråden mellom fasanhalefibrene. Imitasjonen synker fort og dypt, om nødvendig. Krokspissen er ikke svekket eller på noen måte beskyttet av hackle eller andre materialer. Ved kun å løfte stangen forsiktig, henter man fluen hjem.

Det var ikke uten grunn Oliver Kite, en annen eminent fluefisker, mente fasanhalenymfa er blant de mest effektive mønstrene som noen gang er laget.

Tørt vs. vått
Da Frank Sawyer publiserte sine bøker, var han naturligvis oppmerksom på den sterke motstanden enkelte fremdeles hadde mot nymfefiske, uavhengig om de fløt «dødt» i overflaten eller ble presentert aktivt nede i dypet.

Oppmuntret av gode venner, stakk han likevel hånden inn i vepsebolet. Han var imidlertid nøye med å beskrive nymfefiske som et supplement til tørrfluefiske, når ørret og harr ikke vaket.

Samtidig var han tydelig på at nymfefisket var like krevende, og ga vel så mye glede og tilfredsstillelse, som tørrfluefiske.

I «Nymphs and the Trout», som ble gitt ut i 1958 og kom i en ny, utvidet versjon i 1970, skrev han at kunstige nymfer kan være dødelig effektive gjennom hele sesongen, men at de virkelig kom til sin rett i juli og august. Da er vannet som regel på sitt klareste, dagene er varme og ofte vindstille.

«…Det er mulig for fluefiskeren å se hver bevegelse ørreten gjør og, motsatt, for ørreten å se hver bevegelse fluefiskeren gjør, med mindre han beveger seg meget forsiktig. Sant nok, på slike dager kan nymfefisket gi den optimale uttelling og glede, for da har ørreten allerede blitt overøst med tørrfluer og de fleste av dem har lært seg mangt og meget om fluefiskeren og hans triks».

Sant, men fremdeles kontroversielt i Sawyers dager – over 50 år etter at debatten mellom Halford og Skues for alvor startet.

The induced take
Blant fluefiskerne som hadde gleden av å jakte ørret og harr sammen med Frank, var svenske Nils Färnström og franske Charles Ritz.

I sin bok, A Fly Fishers Life, forteller Ritz om et besøk hos Sawyer i Netheravon i 1958. Der observerte han riverkeeperen lure fisk etter fisk med det som gjerne kalles «the induced take».

Kort fortalt handler det om å la nymfa synke, for så – i det flua nærmer seg ørreten – løfte den mot overflaten. Teknikken lokker ofte fisken til å ta, hvilket Ritz ble forbløffet vitne til.

Samme metode fungerer også godt i situasjoner der man ser fisken, og blink fra den hvite innsiden av kjeften indikerer at den tar nymfer. Men det krever en lynrask reaksjon fra fluefiskeren.

Avon var livet til Frank Sawyer. Han skriver hvordan lyden av rennende vann antakelig var blant de første lydene han hørte. Det var i Avon han som liten gutt tjuvfisket ørret og fanget gjedde med snare, ramlet i elva og fikk pryl av riverkeeperen når han ble oppdaget og tatt.

Det var i Avon han fortsatte utviklingen av nymfefisket, der G.E.M. Skues slapp. Og – det var ved sin kjære Avon han døde i 1980, i det Mayfly-sesongen var i ferd med å starte. Hadde han kunnet velge en måte å dø på, hadde det nok vært nettopp slik. Asken ble spredt over elva.

Har du ikke lest bøkene til Frank Sawyer – gjør det i vinter. Bind opp noen fasanhalenymfer til neste ørret- og harrsesong, og send en tanke til en av sportens mest innflytelsesrike menn.