Irske laksefluer, «Olive and Claret», fra perioden 1860 til 1880.
De glemte laksefluene
1800-tallets engelske og skotske laksefluer var pompøse og vakre, bundet med fjær fra eksotiske fugler. Populariteten gjorde at irske laksefluer gikk i historiens glemmebok.
Laksefluenes
historie
i England og Skottland er viet stor oppmerksomhet i artikler og bøker de siste
200 årene. Fluebinderne på den grønne øya i vest gikk imidlertid under radaren
for laksefiskere flest, til tross for at det i Irland vokste fram et lite miljø
nyskapende og profesjonelle fluebindere tidlig på 1800-tallet. De var rett og
slett for tidlig ute.
Pat Hearns
(1811–1882) var sentral i dette miljøet. Han bodde store deler av livet i Mill
Street i Ballina, hvor River Moy, Irlands største og beste lakseelv, renner
gjennom byen. Hearns kunne nærmest teste sine fluekreasjoner fra trappa.
Korrespondent
i Moy
Da magasinet
«Fishing Gazette» ble etablert i 1877, med fangstrapportering fra ulike
lakseelver som prioritert stoffområde, ble lokalkjente Pat Hearns engasjert som
korrespondent for River Moy.
Hearns ble
etter hvert omtalt i flere bøker, blant annet i Francis Francis bauta «A Book
on Angling», og nådde utvilsomt en viss berømmelse på De britiske øyer.
En beundrer
av Hearns fluebinderkunst, var den velstående fluefiskeren Christopher Rawson.
Hans dagbøker fra årene 1845 til 1850 er i behold, og her presenteres en rekke
irske laksefluer, blant annet et tjuetalls kreasjoner bundet av Pat Hearns.
Oversett
Med unntak
av William Blacker og hans «Art of Angling» fra 1842, etterlot verken Pat
Hearns eller andre irske fluebindere skriftlige memoarer eller biografiske
verk. Folk som Cornelius O’ Gorman, Daniel O’ Shaughnessy, Martin Kelly og
deres kollegaer, hadde fortjent en langt større plass i fluebinderhistorien enn
det som ble dem til del.
Hadde det ikke vært for at de ble sporadisk trukket
fram av samtidige laksefiskere, i gamle annonser, enkelte dokumenter relatert
til foretakene deres, og at det eksisterer noen veldig få originale fluer,
hadde vi neppe hørt om dem, slår forfatteren Andrew Herd fast i sitt store verk
«The story of the salmon fly.»
En årsak
til irenes tilværelse i skyggenes dal, var at seinere, britiske laksefiskere og
fluebindere som Francis Francis og George Mortimer Kelson, forfatter av «The
Salmon Fly. How to Dress It and How To Use It», kom med sine bøker da
sportsfisket etter laks hadde fått et solid fotfeste i Storbritannia.
Kelsons
bok er for øvrig en gullgruve for den som vil fordype seg i de klassiske
fluemønstrene fra Viktoria-tiden. Men han måtte tåle sterk kritikk for blant
annet å slurve med kildehenvisninger og utelate vesentlige mønstre.
Mester
Wright
Den største
stjernen av alle, var James Wright (1829 -1902) bosatt i Sprouston ved River
Tweed og opphavsmann til klassikere som Silver Grey, Thunder and Lightning,
Black Doctor, Silver Doctor, Blue Doctor og Durham Ranger. Dette var laksefluer
som gikk sin seiersgang i Storbritannia og en rekke andre land på 1800-tallet,
og som fortsatt har en sterk klang i den atlantiske lakseverdenen.
Også
klassikere som Sir Richard, Popham og Garry kommer fra Wrights hånd.
Ikke enkelt
for irene å gjøre seg gjeldende mot disse skotske tungvekterne.
Luftet
i Lågen
Benyttet
1800-tallets britiske «lorder» irske laksefluer i Norge? Svaret er «ja», selv
om det er vanskelig å si noe om omfanget. Men de ble fuktet i Numedalslågen i
Vestfold.
Diplomaten
Edward Briggs Kennedy (1842–1914) fisket regelmessig i Skandinavia fra 1872.
Det året prøvde han lykken ved blant annet «Stubben» i Vestfossen, en kjent og
populær fiskeplass i Lågen, sammen med vennen «Mr. Archer fra Laurvig». Dette
var trolig Archibald Archer (1820-1902), bosatt i Australia, men som tilbrakte
sommeren hjemme på Tollerodden.
Etter det
som nok var en humpete og slitsom tur i karjol fra Larvik, kom herrene omsider
fram til elva, noen mil opp i elva. Den gang lå det en mølle ved «Stubben», i
Vestfossen, og det lille følget ble tatt imot av mølleren selv.
Kennedy beskrev fisketuren i boka «Thirty Seasons in
Scandinavia».
Intensiv
kasting
«Han
fortalte meg at laksen i elva bare ville ta fluer med kjedelige farger, gjerne
i litt triste bruntoner, en oppfatning min ledsager delte. Jeg hadde fisket
lite laks, og visste ikke noe om sporten».
Men selv
lokale tips kan vise seg å ikke fungere. Fisket var nokså tregt til å begynne
med:
«Min venn
utstyrte meg med en gråbrun flue i passende størrelse, før han bandt på en
tilsvarende flue på sitt snøre. Vi «pisket» elva fra mølla til fossen, uten
resultat. Deretter krysset vi elva og fisket på den andre siden, alt i alt to
timers intensiv kasting.
Stengene
var tyngre i de dagene, og til slutt gikk vi utslitte tilbake til mølla og
drakk en kopp kaffe.
Stram
line
Etter
pausen tok Kennedy fram ei mappe i skinn, som inneholdt et utvalg ubrukte og
glorete, irske laksefluer. Han plukket ut en fargerik kreasjon.
«De andre
betraktet meg med medfølende blikk. Den greia der duger ikke». Til min
overraskelse hadde jeg kun gjort et halvt dusin kast, da jeg fikk kontakt med laks.
Jeg hylte av glede, og ut av mølla stormet to menn.»
Etter få
minutter kunne en forbløffet Archer sette kleppen i en fem kilos laks. Kompisen
og mølleren nærmest kastet seg over flua, og undersøkte den svært grundig.
«Hvem har
laget den», ble jeg spurt. «Pat Hearns», svarte jeg.
Irsk
borteseier
Archer lot
seg friste til å prøve en annen «briljant ire» fra mappen. Like etter kroket
han en laks på drøye 12 kilo. Før herrene returnerte til Larvik, landet de
ytterligere tre fisk, alle på Pat Hearns fluer. Irsk borteseier!
Personlig
har jeg blitt veldig glad i klassiske laksefluemønster, og kan forsikre at de –
ikke overraskende – fortsatt er like effektive i Numedalslågen, min lokale elv.
Det samme gjør neddempede britiske mønstre som Blue Charm og Lady Caroline.
Det er rart
med det, du får laks på den flua som er i vannet!
Ti lokallag i Naturforbundet krever et møte med fiskeriministeren for å be om ytterligere tiltak for å hjelpe økosystemet i Oslofjorden.
– Vi frykter at økosystemet i Oslofjorden vil kollapse, slik forskere har påpekt er i ferd med å skje. Å redde Oslofjorden er fortsatt mulig, men det krever rask handling, og vi forstår ikke hvorfor politikerne nøler, sier leder Henrik Hovland i Naturvernforbundet Oslo Nord. Det melder nyhetsbyrået NTB.
Det er ikke ett fett hva elgen spiser. Skogens konge har en bemerkelsesverdig evne til å finne en god balanse mellom proteiner, fettstoffer og karbohydrater i kostholdet.
Utstyrt med kamera rundt halsen, har elger på øya Vega i Nordland avslørt hva menyen deres består av. Forskerne har kombinert denne informasjonen med kjemiske analyser av planter og målinger av tilgang på beite.
Resultatene viser at elgen strengt regulerer inntaket av såkalte makronæringsstoffer (proteiner, fettstoffer og karbohydrater). Hensikten er å oppnå en best mulig balanse i kostholdet. Forskjellige planter inneholder ulike næringsstoffer, og elgen må få i seg det rette forholdet mellom proteiner, karbohydrater og fett for å bygge opp vinterreservene. Dette melder Norsk Institutt for Naturforskning (Nina) på egne nettsider.