De glemte laksefluene
1800-tallets engelske og skotske laksefluer var pompøse og vakre, bundet med fjær fra eksotiske fugler. Populariteten gjorde at irske laksefluer gikk i historiens glemmebok.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Laksefluenes historie i England og Skottland er viet stor oppmerksomhet i artikler og bøker de siste 200 årene. Fluebinderne på den grønne øya i vest gikk imidlertid under radaren for laksefiskere flest, til tross for at det i Irland vokste fram et lite miljø nyskapende og profesjonelle fluebindere tidlig på 1800-tallet. De var rett og slett for tidlig ute.
Pat Hearns (1811–1882) var sentral i dette miljøet. Han bodde store deler av livet i Mill Street i Ballina, hvor River Moy, Irlands største og beste lakseelv, renner gjennom byen. Hearns kunne nærmest teste sine fluekreasjoner fra trappa.
Korrespondent i Moy
Da magasinet «Fishing Gazette» ble etablert i 1877, med fangstrapportering fra ulike lakseelver som prioritert stoffområde, ble lokalkjente Pat Hearns engasjert som korrespondent for River Moy.
Hearns ble etter hvert omtalt i flere bøker, blant annet i Francis Francis bauta «A Book on Angling», og nådde utvilsomt en viss berømmelse på De britiske øyer.
En beundrer av Hearns fluebinderkunst, var den velstående fluefiskeren Christopher Rawson. Hans dagbøker fra årene 1845 til 1850 er i behold, og her presenteres en rekke irske laksefluer, blant annet et tjuetalls kreasjoner bundet av Pat Hearns.
Oversett
Med unntak av William Blacker og hans «Art of Angling» fra 1842, etterlot verken Pat Hearns eller andre irske fluebindere skriftlige memoarer eller biografiske verk. Folk som Cornelius O’ Gorman, Daniel O’ Shaughnessy, Martin Kelly og deres kollegaer, hadde fortjent en langt større plass i fluebinderhistorien enn det som ble dem til del.
Hadde det ikke vært for at de ble sporadisk trukket fram av samtidige laksefiskere, i gamle annonser, enkelte dokumenter relatert til foretakene deres, og at det eksisterer noen veldig få originale fluer, hadde vi neppe hørt om dem, slår forfatteren Andrew Herd fast i sitt store verk «The story of the salmon fly.»
En årsak til irenes tilværelse i skyggenes dal, var at seinere, britiske laksefiskere og fluebindere som Francis Francis og George Mortimer Kelson, forfatter av «The Salmon Fly. How to Dress It and How To Use It», kom med sine bøker da sportsfisket etter laks hadde fått et solid fotfeste i Storbritannia.
Kelsons bok er for øvrig en gullgruve for den som vil fordype seg i de klassiske fluemønstrene fra Viktoria-tiden. Men han måtte tåle sterk kritikk for blant annet å slurve med kildehenvisninger og utelate vesentlige mønstre.
Mester Wright
Den største stjernen av alle, var James Wright (1829 -1902) bosatt i Sprouston ved River Tweed og opphavsmann til klassikere som Silver Grey, Thunder and Lightning, Black Doctor, Silver Doctor, Blue Doctor og Durham Ranger. Dette var laksefluer som gikk sin seiersgang i Storbritannia og en rekke andre land på 1800-tallet, og som fortsatt har en sterk klang i den atlantiske lakseverdenen.
Også klassikere som Sir Richard, Popham og Garry kommer fra Wrights hånd.
Ikke enkelt for irene å gjøre seg gjeldende mot disse skotske tungvekterne.
Luftet i Lågen
Benyttet 1800-tallets britiske «lorder» irske laksefluer i Norge? Svaret er «ja», selv om det er vanskelig å si noe om omfanget. Men de ble fuktet i Numedalslågen i Vestfold.
Diplomaten Edward Briggs Kennedy (1842–1914) fisket regelmessig i Skandinavia fra 1872. Det året prøvde han lykken ved blant annet «Stubben» i Vestfossen, en kjent og populær fiskeplass i Lågen, sammen med vennen «Mr. Archer fra Laurvig». Dette var trolig Archibald Archer (1820-1902), bosatt i Australia, men som tilbrakte sommeren hjemme på Tollerodden.
Etter det som nok var en humpete og slitsom tur i karjol fra Larvik, kom herrene omsider fram til elva, noen mil opp i elva. Den gang lå det en mølle ved «Stubben», i Vestfossen, og det lille følget ble tatt imot av mølleren selv.
Kennedy beskrev fisketuren i boka «Thirty Seasons in Scandinavia».
Intensiv kasting
«Han fortalte meg at laksen i elva bare ville ta fluer med kjedelige farger, gjerne i litt triste bruntoner, en oppfatning min ledsager delte. Jeg hadde fisket lite laks, og visste ikke noe om sporten».
Men selv lokale tips kan vise seg å ikke fungere. Fisket var nokså tregt til å begynne med:
«Min venn utstyrte meg med en gråbrun flue i passende størrelse, før han bandt på en tilsvarende flue på sitt snøre. Vi «pisket» elva fra mølla til fossen, uten resultat. Deretter krysset vi elva og fisket på den andre siden, alt i alt to timers intensiv kasting.
Stengene var tyngre i de dagene, og til slutt gikk vi utslitte tilbake til mølla og drakk en kopp kaffe.
Stram line
Etter pausen tok Kennedy fram ei mappe i skinn, som inneholdt et utvalg ubrukte og glorete, irske laksefluer. Han plukket ut en fargerik kreasjon.
«De andre betraktet meg med medfølende blikk. Den greia der duger ikke». Til min overraskelse hadde jeg kun gjort et halvt dusin kast, da jeg fikk kontakt med laks. Jeg hylte av glede, og ut av mølla stormet to menn.»
Etter få minutter kunne en forbløffet Archer sette kleppen i en fem kilos laks. Kompisen og mølleren nærmest kastet seg over flua, og undersøkte den svært grundig.
«Hvem har laget den», ble jeg spurt. «Pat Hearns», svarte jeg.
Irsk borteseier
Archer lot seg friste til å prøve en annen «briljant ire» fra mappen. Like etter kroket han en laks på drøye 12 kilo. Før herrene returnerte til Larvik, landet de ytterligere tre fisk, alle på Pat Hearns fluer. Irsk borteseier!
Personlig har jeg blitt veldig glad i klassiske laksefluemønster, og kan forsikre at de – ikke overraskende – fortsatt er like effektive i Numedalslågen, min lokale elv. Det samme gjør neddempede britiske mønstre som Blue Charm og Lady Caroline.
Det er rart med det, du får laks på den flua som er i vannet!
