Doble triks fra "down under"

New Zealand har sjelden så intense klekkinger som hjemme. Etter flere år i ørretparadiset har jeg lært at det er viktig å komme til bunns i sakene, hvis jeg vil ha fisk.

Men også̊ nordisk ørret, harr og røye er svake for de samme nymfe-­ og nappindikatorteknikkene som frister vakvegrende ørret på New Zealand.

Jeg bruker som oftest to fluer. Enten to nymfer og en nappindikator, eller en tørrflue og en nymfe. Det gir mulig­heten til å servere imitasjoner av to for­skjellige byttedyr, eller samme insekt i forskjellige stadier. Fisk som beiter sporadisk over bunnen, og ikke riktig har kommet i gang, kan også være lettere å lure med en dobbel porsjon.

En annen fordel er at du med to nymfer kan fiske én tungt fortynget og en ufortynget. Den tyngste fungerer som søkke, mens den letteste er «fiskeflua».

Du kan også̊ bruke andre kombina­sjoner, f.eks. tørrflue/klekker eller klekker/nymfe. Til og med i Oslo­fjorden har to fluer reddet dagen, så det kan lønne seg å eksperimentere.

«Tongariro-riggen»
Tongariro er en stor elv på nordøya av New Zealand, med raske, strie partier og dype høler. Her fiskes det med to nymfer og nappindikator. En av nymfene er veldig tung, den andre ufor­tynget, eller gjerne med et messinghode i norske elver.

Den tyngste flua knytes i enden av fortommen. I krokbøyen på denne binder du en senestump på ca. 12–20 cm, litt tynnere enn spissen på fortommen. I enden av denne festes den minste/letteste flua. Det er viktig at det ikke er for lang avstand mellom flu­ene, fordi den bakerste flua kan feste seg i bunnen eller fiskens hale under kjø­ring. I begge tilfeller er sannsynligheten stor for at du mister den.

For at fluene skal synke så fort som mulig bør fortommen være uten tape­ring, altså nærmest som en lang spiss. Det kan være greit å ha en stump med f.eks. 0,30 nærmest fluelina som en knytedel, og feste den lange spissen i denne med en blod-­, løkke- eller kirurgknute. (Her finner du de beste fiskenutene).

Rett dyp
Nærmest fluesnøret festes en napp­ indikator. Denne har to funksjoner; å vise når fisken tar, og å holde fluene på riktig dybde. Avstanden mellom indikator og første nymfe skal etter boka være ca. 1,5 ganger dybden, men her må du ta strømforholdene med i betraktningen. Dersom indikatoren viser små bunnapp, fisker du riktig. Hvis den til stadighet setter seg fast, fisker du for dypt. Hvis den aldri rører bunnen fisker du for høyt.

Hvis du fisker i dypt eller raskt strømmende vann, kan du gjerne feste indikatoren helt inntil fluesnøret. Det vil gjøre kastingen enklere. I roligere vann bør du ha lengre fortom, men begrense den til et minimum.

To nymfer
Dette er en lettere rigg for grunnere vann og små til middels store elver. Den tyngste flua er gjerne en lett­ dresset tungstensnymfe. Som ved Tongariro­riggen skal den tyngste flua være nærmest fluesnøret. Avstanden mellom fluene er også den samme. Her kan du med fordel bruke tapert fortom fram til indikatoren for å gjøre kastingen lettere. Men spissen mellom indikatoren og fluene skal være jevn­ tykk og gjerne av fluorkarbon.

På mindre fisk enn de newzea­landske bruker jeg en opphenger­ metode med kirurgknuter framfor å knyte bakerste flue i krokbøyen på den fremste. Knyter jeg i krokbøyen, oppleves ofte feilslag på mindre ørret og spesielt harr.

Gi raskt tilslag
Nymfene skal fiskes oppstrøms med fri drift, akkurat som en tørrflue. Fiskes det dypt, legg kastet et godt stykke opp­ strøms fisken. Hvor langt avhenger av hvor dypt fisken står og hvor rask strøm­ men er. Mende deretter et rullekast opp­ over, slik at indikatoren løfter seg litt. Hvis det er grunt og sakteflytende, pass på å plassere deg slik at du kaster snø­ret skrått oppstrøms, og ikke rett over hodet på fisken. I dypt og urolig vann spiller det som regel ingen rolle.

Husk at strømmen på overflaten er raskere enn lenger ned i vannsøylen. Det er derfor viktig at nymfene ikke blir sle­pende etter indikatoren. Ideelt skal nym­fene henge rett under indikatoren idet de er på høyde med fisken. Det krever at du mender aktivt hele veien. Fisk kastet ut, helt til indikatoren stopper opp og nym­fene stiger mot overflaten. Fisken tar ofte da.

Er det svært stilleflytende elv, kan du gi nymfene litt fart med en liten ned­ strøms mending. Hvis ikke vil det være nærmest umulig å se når fisken tar.

Å se nappene er viktig. Når indikato­ren dykker, stopper helt opp, eller går motsatt vei er det opplagt. Når indikatoren bare gjør en ørliten beveg­ else til siden, eller et lite løft som når fisken kommer fra undersiden, er det verre. Gjør alltid raske tilslag for det min­ste tegn til fisk når du fisker dypt.

Tørrflue og nymfe
Tørrflua brukes først og fremst som nap­pindikator. Nymfa, eller nymfene er hovedfluene. Når det er sagt, det er ikke uvanlig at fisken stiger og tar tørrflua.

Bruk en vanlig tørrfluefortom mellom fluelina og tørrflua. Lengden på fortom­ men tilpasses forholdene, på samme måte som ved reint tørrfluefiske. I NZ er det vanligste å binde en senestump fast i krokbøyen på tørrflua, og nymfa i en­ den på denne. Men på samme måte som med to nymfer, i Norge har jeg hatt større suksess ved å bruke løsningen med kirurgknuter. Spesielt på harr, som bommer nesten konsekvent på tørrflua hvis senen knutes i krokbøyen.

En an­nen metode som brukes er å binde nymfa fast til krokøyet på tørrflua. Lengden på den ytterste delen ned til nymfa må tilpasses til dybden.

Aktiv mending
Riggen med tørrflue skal fiskes på akkurat samme måte som en tørrflue alene. Det vil si fri drift. Du må bruke tørrfluer som flyter godt, siden de skal holde en fortynget nymfe fri fra bun­ nen. Du må også gi nymfa tid til å synke før den når fisken. Kast derfor lenger oppstrøms enn det du ville gjort dersom du kun hadde tørrflua på. Ikke kast rett over hodet på fisken denne gangen heller. Skrått oppstrøms er best. Denne teknikken krever også aktiv mending for godt flyt.

For begge metoder er spesialkast som reach­kast og luftmending nyttige for at fluene skal fiske stripefritt. Tar fisken tørrflua skal tilslaget komme seint, men hvis den tar nymfa skal det sitte momentant, noe som gjør det ekstra spennende.

Indikatorer

Foam/celleplast: Flyter høyt og lander mykt. Finnes i mange farger. Oransje er bra under mange forskjellige lysforhold. Festes ved å klebe flatene mot hverandre. Bruk to hvis du fisker med veldig tunge nymfer. Bruk gjerne flytemiddel på indikatoren.

Flytedeig: Flyter godt, men lander med et lite plask, derfor best i litt raskere vann. Ikke bruk mer enn nødvendig. For­ mes lett med litt spytt på fingrene. Kan brukes gang på gang. Lett å justere dybden og størrelsen.

Eggyarn: En dusk, formet av eggyarn eller polygarn. Denne kan du enkelt lage selv, helst i forskjellige størrelser og farger. Bruk silikon/tørrfluefett. Dette er indikatoren du bruker til veldig tunge nymfer, da flyteevnen er meget god. Ved finfiske i stilleflytende vann kan du knyte på en mini­ variant i hvitt, da den lander som en tørrflue

Råull: Rå, ubehandlet ull har et naturlig lag med lanolinolje, og flyter utrolig godt. Ull har også en naturlig hvit/grå farge som ikke skremmer fisken. Dette er min favoritt på sky fisk. Den festes enkelt på fortommen med en løkkeknute.