Naturens læremester

– Etter en uke begynner elevene å se mønstre i naturen, som hvor rypa trekker når været skifter. Kombinasjonen støkkjakt, jakt med hund og snarefangst lærer deg å spisse sansene. Er du stresset, så er et par uker snarefangst på «blå resept» effektiv medisin. Du kommer langt mer inn i naturen, så langt inn i at du glemmer alt annet, forteller Aleksander Hansen med et drømmende blikk.

Det er midten av mars, og folkehøgskolelæreren er tilbake i Alta, etter en uke snarefangst i Kautokeino. De tolv folkehøgskoleelevene på linja hans fikk over 40 ryper i snarene. Etter at skoleopplegget var ferdig, ble de fleste elevene igjen for å fangste mer. De var hekta.

Friluft og idrettsliv

Rett utenfor Alta folkehøgskole, tidligere kjent som Øytun, har han fyret opp et bål for en prat med Jakt & Fiske.

Da han flyttet fra Berlevåg til Alta, oppfattet han folkehøgskolens elever og ansatte som noen raringer i skogen. Lite han at han selv skulle bli en av raringene. Opptakten var at giftet seg og fikk barn med ei som hadde gått der.

– Da jeg kom til Alta, visste jeg knapt hva en folkehøgskole var. Men jeg merket meg at det var noe spesielt med dem som hadde gått der. De hadde en trygghet og begeistring jeg ikke helt skjønte hvor kom fra, smiler 42-åringen.

Glede i andres ryper

Tilfeldighetene ville at han begynte med idrett og friluftsliv på Høgskolen i Alta, der han etter hvert fikk ansvar for friluftslivsutdanningen. Men han syntes han måtte ha mer praksis før han kunne gå inn på en mer akademisk tilnærming til jakt og fiske.

Da stillingen som folkehøgskolelærer ble ledig, så han det som en gylden mulighet. Han søkte og fikk jobben, og bestemte seg for å prøve i fem år. Nå, elleve år seinere, kjenner han fortsatt ingen slitasje – selv om skoleåret byr på 35 tur-døgn og medfølgende logistikkutfordringer på hjemmebanen, der kone og to døtre krever sitt.

– I begynnelsen var det å få jakte veldig viktig for meg, men etter hvert er det elevene som er aller viktigst. Mange av elevene skyter sin første rype i løpet av skoleåret. Og for å være ærlig, så synes jeg det er en større opplevelse enn når jeg feller en fugl selv, smiler han.

Naturen som klasserom

Selv fikk han opplæring fra sin bestefar. Ute ved kysten, i forblåste Berlevåg og Kongsfjorden utenfor, vokste han opp med å jakte, fiske og høste måseegg. Men blant elevene som tar et folkehøgskoleår med jakt og fiske, er det stadig flere som kommer helt uten erfaring hjemmefra.

– Så jeg har kanskje litt den bestefarrollen for dem, som min bestefar hadde for meg. Jeg forsøker å formidle verdier som jeg selv fikk, om bærekraft, høsting og livsmestring. Det å lære, jakte og bli trygg på våpen, skaper mye mestring. Spesielt hos guttene, sier Alexander før han tilføyer:

– Og jeg er egentlig fornøyd hvis de sier at de ikke trenger å ha meg med på tur.

Tøffe jenter

I løpet av alle disse årene, har han lært seg å identifisere de ulike typene som går igjen ganske raskt.

– Det er alt fra macho til det mer forsiktige og naturromantiske. Vi på jakt- og fiskelinja kan jo være litt barske, og tøffe oss litt med det. Men jeg synes de tøffeste er de som bare er seg sjøl og ikke har noe behov for å hevde seg. I klassene mine har noen av de tøffeste vært jenter.

Tall meg her og der

Aleksander er ikke opptatt av å konkurrere, og ikke av tall. Om noe absolutt må kvantifiseres, så er det antall middager og ikke antall felte dyr.

– Det vi skal skyte, skal vi lage noe av. Og det er ingen konkurranse. Jeg sier alltid at «vi felte», at det var laget sammen som felte, og ikke den ene som skjøt.

Alt går til fellesskapet – det er noe han vil at de skal ta med seg. Han vil ikke ha noe av at elevene snubler i beina på hverandre for å komme først på fjellet for å felle den første rypa.

– Jeg er steike glad for at jeg valgte friluftsutdanning framfor å fortsette innen idrett. Forskjellen er konkurransen. Jeg er egentlig temmelig lei av sportifisering av alt, sukker han over kaffekoppen.

Høst – for høsting

Solen har dukket under horisonten og mørket er blitt tettere. I lysskjæret fra bålet, slår mannen foran meg plutselig ut med armene.

– Vi bor jo nesten i et stabbur! Det er steike fint her. Vi har rype og hare rett her ute, og et elgvald seks kilometer fra skolen. Elgen, som elevene skyter og som vi serverer på skolen, har beita i skogen her borte. Da snakker vi kortreist, smiler Aleksander.

Han beskriver muligheten vi har til å høste der vi bor, som den viktigste definisjonen på rikdom Norge har å by på.

– Bare vi har kunnskap om det. I disse tider er det ikke alle som har det. Når folk periodevis hamstret under koronakrisen, viste det en avhengighet til butikkjedene, som tidligere generasjoner ville undret seg over.

Folkehøgskolelæreren synes det er en berikelse å kunne leve av landet. Det å ta vare på viltet er derfor viktig å formidle, og matlaging får stadig større plass i årsplanen. Bærekrafttanken gjør at Aleksander er opptatt av at du ikke skal skyte noe bare fordi du kan.

– Jeg bruker å si at om du har tre ryper igjen i fryseren når jakta starter 10. september, så har du skutt tre for mange. Hvor mange ryper trenger du egentlig?

Hedrer viltet

– Når vi har vært på jakt og skal lage en bedre middag, utfordrer jeg elevene til å pynte bordet og diske opp med forrett og dessert. Vi lager en liten fest for å hedre viltet, fra skudd til tallerken, og feirer samarbeid og samhold, og at det har blitt noe mat til alle.

Han utfordrer gjerne også et par elever til å holde tale.

– Elgjakt er jo sosialt, men med støkkjakt så er den sosiale delen middagen. Hvis du ser i tallerkenen, er den en minnebok. Når tyttebærene ikke er kjøpesyltetøy, men selvplukket, så ligger det mestring også i det.

Det er visst ikke så lett å få de mest macho gutta til å sanke bær, men etter et par måltider, foretrekker også de å bytte ut butikk-syltetøyet med egne bær.

– Da er sirkelen sluttet, sier Aleksander.

Snyltekoppens selvfølge

Da Aleksander jobbet på Høgskolen i Alta hadde han utenlandske utvekslingselever på friluftlinjen samlet rundt bålet for en refleksjonsrunde. Et av spørsmålene han stilte, var hva studentene syntes var mest unikt med Norge. De svarte de ikke fjellene eller naturen, slik han hadde trodd.

– En av dem pekte på «snyltekoppen» min. Hun mente det mest unike var at man kunne stikke koppen sin ned i hvilken som helst bekk og drikke vannet. Det er ingen selvfølge. Mange steder i verden er folk helt avhengige å kjøpe noe så elementært som vann, enten det er på flaske eller i dunk.

Pelsjegerdrømmer

Helge Ingstads Pelsjegerliv er en friluftbibel for mange av elevene. Når spørsmålet om hva de drømmer om kommer opp rundt bålet, svarer mange at de ønsker seg et halvt år i Alaska.

– Jeg var også der en gang i tida, men nå drømmer jeg heller om å ta fri et halvt år for å bo i en gamme i Kongsfjord og leve av det området der kan gi meg. Nå tenker jeg at det er vel så bra som Alaska.

Det er nærmiljøet Aleksander syns er mest spennende. Som fangstmann, jeger og høster syns han det er ekstra artig å bli god på det området man selv bor i.

I første omgang blir det avslutningstur med klassen til hans barndoms Kongsfjord. I 12 dager skal elevene leve mest mulig av kysten.

– Kongekrabbe, skjell, måseegg, røye og sel. Vi tar ikke med mat den veien, vi skal leve bare av det vi får der ute.

Lyst til å lese flere portretter? Vi har blant annet intervjuet fiskedoktor Trygve Poppe, fiskestangfaderen Leif Stavmo , fjelljegeren Espen Lynne, havforsker Even Moland og mange flere.