Jeger på verdens tak

– Det siste skuddet?

Espen Lynne blir fjern i blikket. Vi sitter på kjøkkenet og ser ut mot tung granskog i Oppegård i Viken. Huset er i mørk villmarkspanel. Innvendig kledning er av solid furu. Rundt oss er det bilder av ville dyr og utstoppede hoder fra hele verden.

Eikeplatene på kjøkkenbenken er sju centimeter tykke. Det meste er hel ved hos Espen Lynne. Han begynner med å beskrive det siste skuddet, i Flatheads, helt sør i British Columbia.

– Vi så dyra på 5–600 meter, snek oss til 400 meter. Guiden mente det var nært nok, men jeg ville ned til 200. Det var fire dyr, bare ett av dem var lov å felle. Så la jeg meg ned for å vente, og omsider reiste det seg. Det falt på to skudd. Begge var dødelige.

Det var likevel litt blandete følelser som meldte seg da det hele skulle fordøyes, forteller Lynne. For det siste skuddet markerte også slutten på en epoke.

– Først var det helt fantastisk. Det var et mål jeg hadde hatt gjennom mange år. Tomheten kom seinere. Jeg var ferdig med et hovedmål som jeger. Fremdeles kommer den følelsen; hva nå?

Grand Slam

Det var det siste skuddet i Grand Slam, som er de fire store villsauene i amerikanske villmark; Desert Sheep, Dall Sheep, Stone Sheep og Rocky Mountain Big Horn. I Amerika er sauer mye mer enn helt ålreite dyr. Det er noe av det gjeveste en jeger kan ha i samlingen. Bare tre nordmenn skal ha gjort noe tilsvarende på nordamerikansk villsau. Verken første eller siste skudd er gratis. Prisen ligger på rundt halvannen million kroner.

– Det aller meste av det jeg har tjent, har jeg brukt på jakt. I mange år gjorde jeg ikke annet enn å spare til jaktturer. Samtidig skal det sies at jeg har vært heldig med en eiendomsinvestering, og har fått noen veldig gode priser på egen jakt.

Espen Lynne nikker i retning av en Kiwi-pose på veggen. Det er leien fra en Kiwi-butikk i Fredrikstad som finansierer mange av turene.

– Jeg er privilegert som har hatt midler til å forfølge drømmen.

Skiller seg ut

De fleste som kan skilte med Grand Slam, er velbemidlet og har bikket 60 år. Da Espen Lynne felte den siste av de fire villsauene, var han 45. Han havnet på forsiden av magasinet Ovis/Grand Slam, med nummer 2092 for evig festet til navnet sitt. Han fikk mange klapp på skuldrene av guidene.

– De fleste guidene er på min alder, og kanskje yngre. Det er sjelden de jakter sammen med jevnaldrende, og de gleder seg like mye som jegeren når det går bra. Det var fire veldig utfordrende og hyggelige turer.

Jakten på villsau og Grand Slam førte ham til Mexico, British Colombia i Canada, Yukon og Nordvestterritoriet.

– Det kan være vanskelig å forstå i Norge, men i Amerika har de en helt annen jaktkultur. Villsau og bukker henger høyt. Dette er kanskje gjevere enn de fem store i Afrika. For meg henger det høyest.

Håndlag med dyr

Espen Lynne skal snart fortelle om trangen til å jakte på verdens tak, men først inviterer han ned i underetasjen, der han lever sitt profesjonelle liv. Det lukter pels med en gang han åpner døra. En rusten fryser fra 1970-tallet gjør fremdeles nytten. Malingsrestene på veggene og årgangsflekker av olje og skitt på gulvet vitner om hardt arbeid gjennom to generasjoner. Det ligner en kunstners atelier.

Det er et atelier. Her er en grizzlybjørn og en steinbukk udødeliggjort i bevegelsen. Et helt rom er fylt til randen av pumaer, tiur, rådyrbukk og diverse sau fra høyfjellet. Espen Lynne er taksidermist, eller preparant, om du vil. Han overtok både jobben og interessen etter faren.

Hoppet av skolen

– Det var pappa som begynte å jakte. Han fant en død trost i veikanten, tok den med hjem og lurte på hva han skulle gjøre med den. Sånn startet en livslang interesse.

Espen Lynne har tatt farens interesse til nye høyder, både som taksidermist og som jeger. Han har flere norske og nordiske titler innen taksidermi, og som jeger har han reist verden rundt på jakt etter opplevelser og trofeer. Men det var farens gnist som tente sønnens flamme. Faren jaktet mye. Mest i Norge, men også i utlandet.

Etter en tur til Mongolia, kom han hjem til Oppegård med stjerner i øyne. Sønnen skjønte at det var der han måtte lete, og siktet mot stjernene. Espen Lynne fant få svar på skolen, og hoppet av ved første anledning, etter førsteklasse på videregående. Han begynte heller å jobbe sammen med faren. Etter hvert som jaktinteressen og utferdstrangen ble mer intens, skjønte han at veien til verden gikk via det engelske språket.

– Jeg var en skolelei drittunge som begynte med utstopping, ikke fordi jeg syntes det var moro, men det var enkelt og tilgjengelig. Men jeg visste at jeg likte å jakte, og at jeg måtte lære språket.

Nye venner – og drømmer

Espen Lynne gikk på guideskole i Canada, Wilderness Guiding Skills. Pensum var jakt, fiske, kanopadling og turopplegg. Og ikke minst førstehjelp og sikkerhet, som eksempelvis å håndtere situasjoner hvor noen i følget er blitt angrepet av bjørn.

– Har du fått bruk for det?

– Aldri. Jeg har blitt angrepet av bjørn, men det har bare vært skinnangrep. Men kurset ga meg mange venner og mye kunnskap. Jeg innså hva jeg ville gjøre enda mer av. Og at jeg likte å jakte høyt til fjells. Drømmen om Grand Slam begynte da jeg fikk se noen av disse rå sauene.

Norseman og Nepal

Høye fjell, ja. Espen Lynne kikker ut mot bartrærne på den andre siden av jernbanelinja, og innrømmer at han bor på feil sted. Egentlig skulle han bodd ved foten av Himalaya, i Luster eller ved en bratt vestlandsvegg. Han elsker å jakte i fjellet, løpe i fjellet og puste inn den klare lufta og drikke det reine vannet.

– Jeg blir alltid i godt humør i høyfjellet. Det er noe med utsynet. Det er der jeg henter energi. Jeg har alltid gledet meg til å se hva som er på den andre siden av fjellet. Og når jeg er der, gleder jeg meg til neste topp.

Han har gjennomført Norseman, med målgang på toppen av Gaustatoppen, og skulle ønske den siste etappen var et par kilometere lengre. Det er barndomsvennene, minnene og kundene som holder ham tilbake. De vet hvor han bor, og de vet hvem de skal gå til med et trofé. Men det er ikke alltid de får tak i ham.

Lista over fjell han har klatret, er lang. Og han har for lengst tapt sitt hjerte til Himalaya. Er det ett land han rangerer høyere enn alle andre, er det Nepal.

– Nepal er fantastisk. Det er et begrenset antall jaktlisenser og det er en mektig natur å jakte i, med høye fjell og mye klatring. Og jaktområdet er relativt lite.

Jakt i Nepal må planlegges flere år i forveien. Du må ha penger, og du må ha flaks for å få tak i lisens. For Espen Lynne teller også antall høydemeter og det å bli kjent med en annen kultur inn i regnskapet.

Oppskrift på høydesyke

– Det å jakte i tynn luft, i 4000–5000 meters høyde, gir noe ekstra. Maten er fremmed, overnattingen er enkel og seletøyet til hestene er som for hundre år siden i Norge. Og sherpaene er et imponerende folkeslag. Et snillere og sterkere folk skal man lete lenge etter, fastslår han.

En norsk jeger er vant til å bære egen sekk og rifle, og Espen Lynne insisterte på å bære sitt eget våpen. Han skjønte fort at høyde ikke tillot ekstra vekt. Å venne seg til høyde, gir raskt skallebank, og det å bære ekstra vekt, er oppskriften på både høydesyke og trøbbel, selv når man er topptrent og en erfaren jeger. Turene inn i Himalaya er ikke for hvem som helst.

– Vi bruker gjerne fem dager på å gå inn i terrenget, og går inn og ut av store høyder for gradvis å venne oss til den tynne lufta.

Når de først kommer i terrenget, er det ofte bra med vilt. Og det er svært få jegere. Skytetreningen er en del av forberedelsene.

Himalaya Bluesheep

– Det kan ofte bli lange skuddhold, siden det er så åpent. Du må kunne skyte godt på 300 meter, kanskje også 400 og 500. Personlig foretrekker jeg å snike meg nærmere. Om jeg må vente en dag eller to, er ikke det så viktig. Jeg har tid. Vinden er en jegers verste fiende i skuddsituasjonen, og i fjellet er det nok av vind.

Også i Himalaya er det sau som henger høyest. Espen Lynne skjøt sin første i 2014. Han har mange historier om dype daler og bratte stup, og lider ikke av høydeskrekk.

– Det farligste på alle turene jeg har vært på er bilturen til jaktområdet. Det er farligere å kjøre fra Oslo til Trondheim enn å være i jaktterrenget, uansett hvor du er.

Nytt mål

Espen Lynne planlegger flere langturer. Med elghundvalp i huset, blir det også jakt i norske skoger, men han drømmer om Canada, der elgen er dobbelt så stor og arealene enorme.

– Etter et år med pandemi, er det jakt med venner i Canada som trekker. Vi har en plan om å kjøpe guiderettigheter der. Tenk å møte pensjonisttilværelsen med et eget terreng der borte!

Den drømmen lar seg kombinere både med elgjakt i Norge, og jakt på villsau i den tynneste luften i Himalaya.