Mitt liv som Stein

En skallet mann med et lurt smil, briller og lederhosen kommer til syne i døråpningen på en maskinlaftet hytte fra 60-tallet. Vi befinner oss i Romsdalsfjellene. Mannen foran oss kler både det enkle husværet og det karrige landskapet rundt.

Stein P. Aasheim, klatrelegende, eventyrer og forfatter. Hans siste bok, «Fjellene har meg nå», er blitt til her på hytta, eller «pelsjegersimulatoren», som han også kaller den.

– Er det her du lader batteriene, altså?

– He he, så du har faktisk lest boken min?

Blant venner

De siste par årene har han tilbrakt vintrene alene her på hytta, hvor han blant annet «later som han er pelsjeger», ifølge ham selv. På det meste har han vært her mer enn fire måneder i strekk. Lest, skrevet, kjørt hundespann og røktet sine fem mårfeller. I disse periodene drar han kun ned i dalen når han må å proviantere eller hente post.

For Stein P. Aasheim blir det altså bok av slikt. Over 190 sider har han forsøkt å si noe om at naturen og fjellene har større potensial enn bare å produsere ladestrøm for å opprettholde et skakkjørt overforbruk.

Så svaret på det innledende spørsmålet er at eventyreren slett ikke er her for lade batteriene, men for å leve et samliv med fjellene.

– Her er jeg ikke bare en besøkende i naturen, jeg er en del av den. Omgivelsene her blir på sett og vis mine venner, sier Aasheim.

Den største opplevelsen

Utenfor ligger huskyen Birk i et hundehus. Den er hvit som snøen, som til nå bare har lagt seg som melis på toppene rundt hytta.

– Jeg snakker ikke med fjellene hele tiden. Jeg snakker med bikkja mi, men alle gjør jo det. For å snakke med fjellene må jeg inn i en modus, en virkelighet som jeg dyrker her oppe.

Aasheim lever nemlig ikke et avsondret pelsjegerliv hele tiden. Faktisk kommer han rett fra et bokbad i Molde kvelden i forveien.

I boka har han «kokt kraft» på et langt liv, og sauset sammen opplevelser og ekspedisjoner.

Den største opplevelse av alle var da han overvintret på en fangsthytte på Svalbard med kone og to barn.

– Det var da jeg ble jeger.

Parterer i blinde

Det ble også starten på en ny tidsregning.

Før familien dro til Svalbard, hadde Stein P. Aasheim «bare bomma på noen ryper» og vært med på et slakte- og parteringskurs i en lokal jeger- og fiskerforening.

Med disse erfaringene i sekken, startet han som pelsjeger. I en alder av 50 år.

– Da jeg skjøt min første rein på Svalbard, hadde jeg aldri vommet ut et dyr før. Men jeg hadde jo en oppslagsbok på fangsthytta.

I dag kan han partere et reinsdyr nærmest i blinde.

For en neve kaffe

Hytta har elektrisk belysning, ettbindsleksikon og dataskjerm. Strømmen kommer fra solceller og aggregat. Bokhyllene oppunder taket er fylt av bøker fra både egne og andres ekspedisjoner. En kasse fra Mount Everest-ekspedisjonen gjør nytte som bord. Her er også et par varme støvler fra den gang han prøvde seg som hestehandler i Mongolia.

Kjøkkenbenken prydes av et utall kaffeapparater: presskanne, V60, aeropress, en stor og en liten espressokanne, to kaffekverner og en melkeskummer. Aasheim skryter ikke på seg å være en barista, men kaffe er han opptatt av.

– Det ryktes at folk fra Statens naturoppsyn skal ha kommet innom for å få servert kaffe latte …?

– Ja da, det stemmer. Kaffe skal du også få. Men det blir bare noe billiggreier. Alt er så dyrt nå, sier Aasheim.

Han heller bønner i håndkverna.

– Sist kaffen var dyr, i 1998, red jeg til Sverige for å kjøpe billig kaffe. «For en neve kaffe» het reportasjen, som kom i Vi Menn. Leste du den? Nei vel.

– Vi var kledd som cowboyer. Det var et skikkelig eventyr. Vi hadde med oss en skikkelig flott dame også. Hun likte ikke kaffe en gang, mimrer Aasheim.

NRK tente sånn på dette at de ville lage dokumentar om det. Derfor gjorde de det igjen året etter.

– Underveis, på Hjerkinn, spilte vi bort pengene i poker, så vi måtte «rane» toget for å ha penger til kaffe. Lokføreren hadde aldri blitt ranet i western-stil før, så han syns det var kult. Det ligger på NRK fortsatt.

Et pelsjegerliv

To kaffe latte står rykende på trebordet.

– Du skulle fått tørka kjøtt også, da. Tiurbryst eller noe. Men det henger fortsatt til tørk, så det får bli med kanelsnurr. Selv ekte pelsjegere spiser boller fra Bunnpris, sier Aasheim.

Han tar en munnfull av bakverket, en slurk av kaffeskummet og lener seg tilbake i gyngestolen med et lurt smil:

– Fy faen, dette er pelsjegerliv, det!

Å bli en del av naturen

Det var under stjernene på Svalbard at Aasheim og familien oppdaget at naturen hadde mange flere nyanser enn de før hadde opplevd.

– Man snakker jo gjerne om «naturopplevelse», men de som har levd i naturen i generasjoner har ikke et eget ord for «naturopplevelse». Hva ser de, som vi ikke får med oss?

Han er ikke overtroisk eller «new age», men synes det er blitt lettere å tenke at naturen har sjel.

– Bare se hva dyrene fanger opp med sine sanser!

Jo mer han har vært i naturen og i fjellene, desto mer har han oppdaget.

– Altså, jeg tror ikke på småfolk, underjordiske og den slags som har vært en viktig del av naturfolks oppfatning. Men jeg liker å tenke at det er sånn likevel.

Praktisk og fri

Året på fangsthytta på Svalbard var nærmest ribbet for materielle verdier, likevel var dette «by far» hans lykkeligste år. Det å slippe andres blikk og forventninger ga ham en overveldende frihetsfølelse.

Det var også året han tilegnet seg kunnskap om jakt, våpen og motoriserte gjenstander.

– En gang tok jeg med gressklipperen til butikken for å spørre hvorfor den hadde stoppet. Det viste seg at den var tom for bensin.

Etter Svalbard fikk han en annen tilnærming til reparering og problemløsing. Nå går han og venter forhåpningsfullt på at gressklipperen skal stoppe. Han laget også skytebane bak huset, der han moret seg med å beregne ballistikkurver på ulike kalibre, og avdrift på forskjellige vindstyrker.

– Du kan godt si at jeg aldri har kommet helt over året på Svalbard. Den tilværelsen kunne jeg gjerne ha fortsatt med livet ut.

De rikeste årene

Ifølge passet er Stein P. Aasheim 71 år. Ifølge eldstedatteren er han sju. Hun sier at han får mer ut av å være med barnebarna nå som hans egne barn er blitt voksne. Alderen har ikke hindret ham i å forsøke å beherske enhjulssykkel, ei heller å ta fallskjermsertifikat. Det gjelder å beholde nysgjerrigheten og gløden – ha lyst på livet, ifølge Stein P.

Når folk sier de ikke har lyst på barn fordi det begrenser mulighetene, sier Stein P. Aasheim at det beriker og åpner nye dører du ikke engang visste eksisterte. Han er glad han har investert mye tid i barna.

– Med ungene har jeg alltid vært à jour. Og det har vært de rikeste årene.

Da behøvde han ikke bestige flere fjell. Eventyrene ble mindre spektakulære utad, men større i det små. I dag kan en tur med barnebarnet oppi skogholtet bli et uforglemmelig eventyr.

– Eventyret er hva du gjør det til selv. Det er noe jeg prøver å formidle i boka, forklarer han.

Status

Alle ønsker å bli oppfattet som vellykket. Den enkleste målestokken er penger og målbare materielle gode. De trumfer det meste av andre statusmarkører. Når selvangivelsene legges ut, kan alle se hvem som «får det til».

– Men når du nærmer deg slutten, så hjelper det ikke med fin bil eller penger i banken.

Hendene ligger i foldet i fanget, der Stein P. vipper forsiktig på gyngestolen.

– Til slutt har du bare minnene igjen. Og de viktigste minnene er de som handler om den tiden du brukte og de opplevelsene du hadde sammen med de menneskene som står deg nærmest.