Dobbelrifler

Dobbeltrifler er laget for ett eller to raske skudd på frihånd, og gjerne på mål i bevegelse. Derfor har de mye av karakteren og balansen til en hagle. I prinsippet er en dobbeltrifle to separate våpen som er montert i samme pakke.

De to pipene har hver sin slagmekanisme, og om den ene svikter i en farlig situasjon, har du i alle fall igjen ett skudd. Likevel går dette på bekostning av egenskapene som rifle, og gjør bruksområdet begrenset.

O/U eller sideligger

Dobbeltrifler er bygget etter samme mal som dobbeltløpede hagler. Den klassiske dobbeltrifla er en sideligger. Fordelene ved disse er en mindre åpningsvinkel, som gjør omladingen en tanke raskere.

Baskylen på en sideligger blir også smekrere, fordi den ikke omslutter kamrene på samme måte som en O/U, men bare gir plass for låseblokkene på undersiden.

Linjene i våpen med horisontale løp og slank låskasse blir nødvendigvis bedre, men over/under rifler er enklere å produsere og blir derfor gjerne langt rimeligere. Men her er det unntak: Mange dobbeltrifler med vertikal løpsorientering er systemvåpen.

Til disse kan du kjøpe både doble hagleløp og kombiløp med rifle/hagle, uten å ruinere deg. De har også den fordelen at de teller som ett våpen i jegergarderoben.

Samskyting

Et forhold som kompliserer bruken av dobbeltrifler er begrepet samskyting. Dette beskriver avstanden mellom treffpunktene fra de to løpene ved samme siktepunkt. Dette vil variere med hvilken ammunisjon som benyttes, da forskjellige kuletyper gjerne har ulikt treffpunkt.

For at skuddene skal treffe omtrent på samme sted, blir løpene i dobbeltrifler tilpasset hverandre på fabrikken. Dette kalles regulering og foretas med en bestemt ammunisjonstype som oppgis når våpenet selges.

Guide: Slik blir du en bedre rifleskytter

Reguleringen av en dobbeltrifle med sammenloddede piper er en omstendelig affære. Det skytes vanligvis mange titalls skudd under prosessen. Man prøveskyter, spenner opp pipene med en jigg, og støtter opp med litt ståltråd. Deretter smeltes loddingen mellom pipene, og en av dem flyttes en tusendels tomme ved hjelp av en kile.

Når loddingen har stivnet er det ny prøveskyting. Prosessen gjentas helt til samskytingen er akseptabel, og da gjerne innenfor 4 cm. Reguleringen kan ta en hel dag, og er krevende, særlig i små og raske kalibre.

Vanlig reguleringsavstand er 65 meter, som sikrer samskyting ut til 100 meters hold.

Treffpunktsendring

En annen særegenhet hos rifler med loddede piper er treffpunktsendring ved varmskyting. Hvis du avfyrer flere skudd kun med høyre løp, vil treffpunktet forskyve seg. Høyre pipe utvider seg i varmen, men holdes igjen av den kalde venstrepipa, slik at begge krummes mot venstre.

Tilsvarende går treffpunktet oppover i en over/underrifle ved skyting med nedre løp.

Derfor er det viktig alltid å skyte dobbeltskudd med rifla. Da blir begge piper like varme, og de krangler ikke om plassen. Dobbeltrifler med frittliggende piper kan derimot avfyres uten tanke på rekkefølge.

Tilpasning

Som ved hagleskyting er det viktig at en dobbeltrifle passer skytterens anatomi. Det er ikke like kritisk (med hagle er det skytterens øye som er baksiktet), på ei rifle er det nok at siktemiddelet faller naturlig i linje med sikteøyet, slik at du slipper å justere hodet for mye.

Mange dobbeltrifler er tilpasset skyting med åpne sikter, og ethvert optisk sikte vil da bli stående for høyt. Kinnkontakt er viktig, så det er en fordel at stokken er høy nok til å kunne brukes med kikkertsikte eller rødpunktsikte dersom optikk er ønskelig.

Rødpunktsikte optimalt

Dobbeltrifler er best som kortholdsvåpen, og styrken ligger i kjappe skudd. Derfor bør siktemidlene på rifla også være raske å bruke. Kikkertsiktet bør være med variabel forstørrelse og kunne justeres ned mot så å si ingen forstørrelse. Mange kikkertsikter har gode kombinasjoner av lav forstørrelse og kraftige lyspunkt i retikkelet.

Fordelen med dette er stort synsfelt, tydelig treffpunkt og ikke minst muligheten for å skyte med begge øyne åpne. Et kikkertsikte med forstørrelse 1–4 er som skreddersydd for dobbeltrifla. Personlig mener jeg at et rødpunktsikte er det optimale for denne type våpen. De er små, stjeler lite synsfelt og skal benyttes med begge øynene åpne.

I tillegg er de fleste av dem såkalt parallaksefrie, det vil si at det ikke er nøye at sikteøyet er helt på linje med siktet. Det viser likevel riktig treffpunkt, bare med rødpunktet forskjøvet i forhold til sentrum av siktet. Dermed er børsa skuddklar også ved dårlig skuldring.

Det er fullt mulig å skyte nøyaktig på godt over 100 meter med rødpunktsikter. I vårt tilfelle er det dobbeltriflas samskyting som er begrensningen.

I sitt ess

Dobbeltrifla er i sitt ess på kjappe dobbeltskudd. Men skal det skytes mer enn to skudd i raskt tempo, inntrer en ny begrensning. Omlading av rifla krever mange operasjoner og tar lengre tid enn andre systemer.

Les også: Ultra Light Arms - rusten kjærlighet

Skytteren må nødvendigvis ta rifla ned fra skulderen, bryte våpenet med toppleveren, eventuelt legge våpenet over på siden for å vippe ut tomhylsene, rette det opp igjen og tre inn to nye patroner, lukke våpenet, avsikre og løfte til to nye skudd. Dette reduserer ildkraften i våpenet.

Er du på eksempelvis drivjakt på villsvin, hvor det ofte er nødvendig med mange hurtige skudd, kommer du bedre ut med magasinvåpen som har stor patronkapasitet.

Fornuft og følelser

Skal en være nøktern er det lite en dobbeltrifle kan gjøre som ikke en boltrifle også mestrer. Dobbeltrifla er og blir et spesialverktøy med klare begrensninger, og det skal godt gjøres å finne situasjoner der den er vesentlig bedre enn andre rifler.

Historietime: Da Krag møtte Jørgensen

Hurtigheten overgås langt av halvautomatene, påliteligheten er ikke bedre enn en boltrifle, balansen er ikke bedre enn i et enkeltskuddsvåpen, og presisjonen er vanligvis også bedre i de fleste andre rifletyper.

Men når det kommer til tradisjon, stil, linjer og eleganse, er dobbeltrifla på sitt aller beste. Den som trenger et vektig argument for å kjøpe en dobbelt så dyr rifle som er halvparten så brukbar, kan klare seg med et enkelt budskap: Dobbeltrifler er stilige.

Kalibervalg

Brytevåpen skal helst være kamret for kragepatroner. Grunnen er at det er lettere å få tak i tomhylsa når den har en kant som stikker ut fra hylsekroppen. Likevel blir det laget en del dobbeltrifler i vanlige rillepatroner som .30-06 og 6,5x55.

Disse fungerer vanligvis helt utmerket og er utstyrt med gode utdragere som takler rillepatronen. Det er bare i helt marginale tilfeller at dette er en ulempe, som når en gjenstridig patron ikke vil slippe kammeret, eller når fingrene er så valne at du ikke har følelse i dem.

Det finnes kragepatroner i alle kategorier, og det er i første rekke bruksområdet som bestemmer hva som er ønskelig. Til elgjakt kan det passe med 8x57IRS som er snill i rekylen, eller den mer bestemte 9,3x74. Det klassiske er en sideligger i .375 Holland & Holland, eller aller helst en patron i Nitro Express-familien.

Mer moderate kalibere med krage finner man i for eksempel i 6,5x57R, 7x65R og .30R Blaser, som alle egner seg godt til nordisk jakt. Utenom disse finnes en rekke kragepatroner som alle har sitt mer eller mindre sære bruksområde.

Velegnet på elgjakt

De begrensningene som er påpekt, gjør at dobbeltrifla ikke er optimal når det blir lange hold og små mål, som ved jakt på rådyr, bever og rev. Her i Norge er det først og fremst elgjegeren (og etter hvert villsvinjegeren) som vil ha glede av dobbeltriflas egenskaper. Både postjegeren og hundeføreren kan ha glede av to kjappe i skogsterreng, og på villsvin i tett kratt er det sjelden tid til mer.

Også på hjortejakta kan et slikt våpen være i sitt ess, forutsatt relativt korte hold. Vekta på ei dobbeltrifle gjør den imidlertid mindre tiltalende i bratte hjortelier. På kontinentet er det ikke uvanlig å bruke dobbeltrifler på drivjakt etter villsvin. Når en svineflokk passerer posten er det fint med pekeegenskapene og den gode svingen, når ting skjer hurtig.

Elefantbørse

Dobbeltløpede kulevåpen var vanlig i munnladertiden, den gang omlading var en omstendelig prosedyre. Men også da patronen ble vanlig, representerte dobbeltrifla fortsatt en fordel, med sitt raske annetskudd.

John Rigby lanserte den første Nitro-ekspress patronen i 1898. Den nye patronen var basert på den gamle .450 express, ladet med kraftigere røyksvakt krutt i stedet for svartkrutt, samt med tyngre kule.

Patronen krevde en sterkere lås, men leverte samtidig pålitelig «elefantmedisin» i en håndterbar dobbeltrifle. Siden ble Nitro-Exspressfamilien utvidet til en rekke potente storviltpatroner, noe som førte til et oppsving for dobbeltrifla som jaktvåpen til farlig vilt.