Norsk natur ofres for Europas kraftbehov

Forskjellen fra den gang, er at det vi i dag legger i potten av norsk natur, ikke står i stil til det vi får igjen. Hjemfallsrett, tidsbegrenset nytte av installasjonene og en uhemmet subsidiering av strømproduksjonen, later ikke til å affisere landets politikere. Vi tenker på vindkraftproduksjon.

Så godt som alle fjell- og kystområder i Trøndelag og ellers i landet som ikke er vernet, men som ligger i NVEs analyseområder, er aktuelle for utbygging. Motparten til forvaltningsorganene i landbaserte utbyggingssaker, har til nå som oftest vært bygdefolk som står alene mot statens angrep på landskap og nærnatur. Det er disse områdene som betyr noe for folk flest, for friluftslivet og folkehelsa. Allemannsretten til folks aktive naturbruk som jakt, fiske og naturopplevelser ofres når store områder bygges ned til industri. De båndlagte områdene til vindkraft blir industriområder og behandles deretter.

Vi ser i dag en tendens til økende motsetninger mellom by og land. Vi trenger ikke flere ødeleggende konflikter der utkantene ofres i en samfunnsøkonomisk modelltenkning. Det vil være med på å skape et dårlig klima i befolkningen.

Kraftutbyggere og myndigheter betrakter verdien av norsk natur på en slik måte at kun det som har interesse sett fra en vitenskapelig og økonomisk synsvinkel, er verd å lytte til. Uproblematisk enkelt; hva er mest verdt, og hva kan selges? En helhetlig betraktning av naturen som vår felles framtid er sjelden kost.

Det som tillegges vekt er en matematisk disiplin i et kaldt og følelsesløst nullsumspill, med urørt natur som innsats. Områdets mangel på vitenskapelige funn blir et sterkt argument for beslutning om utbygging. Vi som mener dette bærer galt av sted, må ut på en endeløs ørkenvandring for å finne motargumenter til landbasert vindkraftproduksjon. Vi bør helst finne truede lavarter, salamander, øyestikker, hubro eller samiske bruksretter. Men samenes bekymring for nedbygging av Storheia på Fosen i Trøndelag, ikke er faktabasert, så det teller ikke, selv om FN ber Norge stoppe til saken er ferdigbehandlet.

Les også: Kampen om vinden​

Ny forskning viser at kommuner som satser på vindkraftutbygging, kan se langt etter økonomiske gevinster, skriver kronikkforfatterne.

I vindkraftsaker ser vi nå dype økologiske kriser nettopp på grunn av at rådende samfunnsøkonomi, les «grønne sertifikater», ødelegger den jorda vi bor på. De fleste fiskere, jegere og naturelskere skjønner at CO2-avgift ikke er tilstrekkelig for å få vekst i forskjellige typer av fornybar produksjon. Denne læren er en del av naturbasert økonomisk tenkning.

En livsløpsanalyse for en vindpark må stå helt sentralt, og inkludere økonomi for å fjerne inngrep som fundamenter og veier til en førtilstand hvis et vindkraftverk blir bestemt avsluttet og demontert.

Vi må lære oss å framheve og sette økonomisk verdi på det som blir viktig for kommende generasjoner, nemlig urørt natur som gir gode opplevelser. Men dette argumentet teller heller ikke i byråkratiets beslutningsprosess, da det ikke er kunnskapsbasert. Selv det enkle faktum at vindturbiner dreper ørn og andre fuglearter betyr ikke noe.

Å drepe ørn er straffbart. Skyter du en ørn, vil storsamfunnet reagere med straff. Vindturbinene snurrer uten at samfunnet straffer
den som har ansvaret. Logikken blir uforståelig, det er lov å drepe ørn med vindmøller, men ikke med børse.

Det viktigste argumentet mot utbygging av landbasert vindkraft, er at Norge ikke trenger mer kraft. Argumentet om at vi må eksportere vår vann- kraft for at Norge skal utgjøre «Europas batteri» med balansekraft er uredelig og kunnskapsløst da det ligger fysiske begrensninger på hvor mye vi greier å forsyne Europa med av slik kraft.

At Norges vindkraftproduksjon fører til reduksjon av CO2-bidraget i verden, er like meningsløst. Norge har under en promille av verdens befolkning og en vannkraftproduksjon som ville gjøre langt mer nytte for klimaet hvis den brukes i industri her hjemme, og ikke eksporteres med store overføringstap. Norsk landbasert vindkraftproduksjon utgjør et mikroskopisk, om i det hele tatt et klimabidrag.

Vi er bedre tjent med å la vår natur ligge urørt. Utsiktene til dette er minimale, fordi Norge hadde en samlet installert effekt for landbasert vindkraft under bygging i 2018, som er større enn alle dagens eksisterende norske vindparker. Og mer skal det bli, selv om vårt kraftoverskudd fra vannkraft i dag er over det dobbelte av all tiltenkt produksjon fra vindkraft.

Les også: Vindmøller i med- og motvind.

Utenlandske investorer bytter sin ustabile vindkraft med vår stabile vannkraft. Smart, sa du? Det er nettopp det, fordi vindkraft og småkraft ikke har hjemfallsrett og blir værende på utenlandske hender. Norge har adoptert EUs subsidiepolitikk på landbasert vindkraft, noe som er ufornuftig og vår ulykke. De «grønne sertifikatene» fører til at vi må bygge flere utenlandskabler for å bli kvitt denne kraften. Da vil også vannkraften renne ut av Norge uten at vi nyttiggjør oss denne selv til industrielle formål. Med en slik politikk reduserer Norge seg selv til en resursskoloni ved å gi bort vår urørte natur til utenlandske investorer.

Ny forskning viser at kommuner som satser på vindkraftutbygging, kan se langt etter økonomiske gevinster. Verdens største investeringsfond, BlackRock, kjøpte opp Guleslettene vindkraftverk fire dager etter at vindkraftverket var godkjent. BlackRock vil ifølge beregninger ha tjent én milliard kroner bare på utbytte av «grønne sertifikater» etter 15 år, som du og jeg og bedrifter i Norge finansierer over strømregningen.

I Trøndelag er det et folkelig raseri etter at Stadtwerke München gikk i kompaniskap med kraftselskapet Trønderenergi for å bygge ned urørt natur. På Frøya og Fosen går folk mann av huse for å stå opp mot den massive utbygging av sine nærområder.

I framtiden blir selve vissheten om at store kyst- og villmarksområder står urørt, viktig for etterkommernes livskvalitet og rekreasjon. Det gjelder også den naturen du selv aldri kommer til å se, men som er viktig for noen andre. Vi glemmer den store helheten fordi landskap er vår fysiske opplevelse og forståelse av naturen.

Mange enkeltgrunneiere ser sitt snitt til å spille inn utbyggingsplaner for vindkraft i klimaets navn, med utsikt til egen økonomisk gevinst. Mislykkes de med å få antatt planene, så har det gjerne vanket en «signatur fee» i hundre tusen kroners klassen på forhånd, fordi kraftselskapene kjøper seg opsjonsrett. Resultatet ved utbygging av landbasert vindkraft er industrialisering av natur og tap av allemannsretten i store urørte naturområder på grunn av en kraftproduksjon Norge ikke trenger. Vi blir sittende fattige tilbake med noen snurrige vitenskapelige «interessante» naturbaserte småtterier som vi skal overlevere til kommende slekter. Det er ikke å forvalte vår naturarv.

Norge burde satse mer på bedre finansiering av lavutslippsteknologier og miljøstandarder, fordi økonomifaget har manglende forståelse for naturen og foreskriver samme medisin år etter år. De landbaserte vindkraftparkene kan flyttes ut i havet som flytende anlegg.

Vi får miljøvennlige, «usynlige inngrep» som lar seg fjerne etter endt bruk på en enkel måte. Teknologien finnes og produseres allerede av norske bedrifter.

Kværner Stord har bygd fem flytende vindturbiner og slept disse til Peterhead i Skottland. Offshore vind har et større potensial enn landbasert og det er et paradoks at Tyskland satser mer på dette enn hva Norge med sin offshorekompetanse gjør. Vi velger i stedet å bruke 1000 milliarder på vei og 27 milliarder på industri.

Forstå det den som vil!